ANMELDELSE: «De ensomme» er en kriminalroman som nesten utelukkende handler om fortiden. Den er langsom og omstendelig, systematisk og tålmodig. Kanskje er det fordi plottets kompleksitet krever det. Kanskje er det fordi Håkan Nesser har skjønt at grundighet og tålmodighet er en forutsetning for den som vil forstå historien.

Her er det ingen rabiate drapsmenn som går løs og skaper hastverk for etterforskerne. Det er heller ingen overhengende fare for at flere forbrytelser skal finne sted. Gunnar Barbarotti og Eva Backman har all verdens tid til å løse saken. Men det gjør det ikke nødvendigvis noe enklere.


Fortidens hemmeligheter

Seks unge mennesker treffer hverandre under studietiden i universitetsbyen Uppsala på slutten av 1960-tallet. Tre gutter og tre jenter, som etter hvert blir tre par. De tilbringer mye tid sammen, de er unge og ubekymrede, fulle av livsmot og begeistring.

Noen år senere møtes de igjen til en weekend hjemme hos det ene paret. På en sopptur i skogen faller en av kvinnene ned fra en skrent og dør. 35 år senere blir liket av en middelaldrende mann funnet under den samme skrenten. Snart viser det seg at mannen har en tilknytning til de tre parene og kvinnen som døde på det samme stedet 35 år tidligere.

Er det hele bare en tilfeldighet, eller har en forbrytelse funnet sted? Eller to forbrytelser? Ligger det noe skjult i det tilsynelatende gode forholdet mellom de seks studievennene? Etterforskerne innser at det eneste stedet de kan finne svaret, er i fortiden.


De grunnleggende bestanddeler

Kriminallitteraturen oversvømmes av bøker med utspekulerte drapsmetoder og gale mordere. Det er det for så vidt ikke noe i veien med, men det gjør det desto mer befriende å lese en forfatter som først og fremst er opptatt av den grunnleggende motivasjonen bak en forbrytelse.

Håkan Nesser lener seg verken på bestialitet eller ytre dramatikk, men kun på den spenningen som oppstår i forholdet mellom menneskene i fortellingen.

Skal man klare å skape spenning på et slikt nivå, må man nærme seg romanens dramaturgi og bygge sine karakterer og relasjonene mellom dem fra grunnen. Deretter kan man sakte men sikkert, langsomt og omstendelig, avdekke mysteriet og vise leseren hvordan tingene faktisk henger sammen.

«De ensomme» er i perioder så langsom at det grenser til det kjedsommelige, ikke før i bokas siste tredjedel skyter selve oppklaringen fart. Likevel klarer Nesser å holde på i hvert fall denne leseren, og når mysteriet omsider avdekkes innser man at det var godt man holdt ut til slutten. Da innser man også at Håkan Nessers kriminalromaner blir sittende i systemet en god stund etter at de er avsluttet, og at det bare er en forfatter som stoler på sitt eget litterære talent, som kan skrive en krim som «De ensomme».