Overnaturlige elementer er nærmest obligatorisk i de mest populære ungdomsbøkene som har kommet de siste årene. Etter at vi viet forrige måneds barneboksider til bildebøker for småbarn, dykker vi derfor ned i mystikk og parallelle universer denne gangen.

Mari Moen Holsve har skrevet en av bøkene vi anmelder. Hun sa nylig til Aftenposten at noe av det beste med å skrive fantasybøker, er at du har så stor frihet.

Men hvis det er tilfellet - hvorfor blir bøkene så like?

Flere ganger har jeg intervjuet forfattere i ferd med å lansere bøker som ligner mistenkelig på internasjonale bestselgere. Ofte er de påfallende lite påvirkelige: De begynte å skrive om trollmannskoler lenge før «Harry Potter». Og nei, de har aldri åpnet en «Twilight»-bok.


Likevel er fantasysjangeren en av de mest sjablongpregede i dagens litteratur.

På et vis har vi å gjøre med ungdommens svar på krimsjangeren: Storselgende, spennende og handlingsdrevne romanserier, som kan være fantastisk gode på sitt beste - men som like ofte er over gjennomsnittlig preget av klisjéfylt språk, flate personer og variasjoner over det samme plottet.


Riktignok finnes det flere sjablonger å variere over. Vi har som nevnt «Harry Potter»-versjonen, hvor en i utgangspunktet normal helt blir sentral i en magisk kamp mellom det gode og onde.

Dernest «Twilight»-segmentet, som egentlig er litt på siden av tradisjonell fantasy, med fokus på romantikk, melodrama og undertrykt seksualitet.

Og så klart de mer rendyrkede fantasyfortellingene à la «Ringenes Herre», med store, fantastiske verdener som ofte ikke er forankret i virkeligheten i det hele tatt. Samt noen til.


Trolig har mange fantasyforfattere lettere for å fri seg fra naturlovene enn fra sjangerkonvensjonene. For å skape sammenheng i et nyoppfunnet univers, må du samtidig skape en indre logikk og forholde deg til den. Kanskje er det lettere å plukke litt fra allerede eksisterende rammeverk, enn å legge alle byggesteinene selv. Forventninger fra leserne spiller også inn.

Fantasyforfatter Rick Riordan påpeker dessuten i intervju med oss at mange av fellestrekkene stammer fra myter og fortellinger som har blitt gjenfortalt i tusener av år.


Sjablongene behøver ikke gjøre bøkene dårlige. I tillegg til å fortelle en god historie, klarer de aller beste fantasybøkene også å si noe om det virkelige samfunnet. Mange har politiske budskap, og henvisninger til rasismeproblematikk er vanlig. Paralleller til virkeligheten åpner for mye humor og ironi. Salgstallene viser dessuten at fantasyforfatterne har skjønt noe vesentlig: Spenning og virkelighetsflukt får ungdom til å lese.

Mange av bøkene blir også bestselgere på grunn av crossoverappellen, og får en stor andel voksne fans.

Men alt dette gir ingen unnskyldning til å slakke på kravene til språk og karakteroppbygging. De beste fantasybøkene er ikke bare spennende historier, de er også god litteratur.