De undret nok, de butikkansatte, da mannen fra bakerbilen antakelig - for det er ikke sikkert dette har skjedd - kom inn og sa at brødkurvene ikke sto utenfor.

«Jo da», sa de muligens, tomme brødkurver var også denne dagen, som alle dager, satt utenfor til henting. «Ja vel», svarte han kanskje da, før han igjen snudde seg mot skyvedøra og konstaterte: «Men nå står det i hvert fall ingen der».

«Så rart» ville nok noen si da, mens alle tenkte - men bare den ene artikulerte: «Hvem tar brødkurver?»

Lene Pettersen (40), eller Gekko, som hun helst vil kalle seg i denne sammenhengen, gliser, setter hendene i baklommene og vrir litt på den ene foten. Foran henne, på veggen i leiligheten hun har navngitt «cowboyreiret» på Kjelsås i Oslo, henger de gamle syndene fra mange år tilbake. Fire brødkurver på rekke, med en treplanke gjennom det midterste, store sporet, og over og under den; bøker. Hun vipper ut en smal, hvit én. Blar litt, og leser en tanke Wittgenstein har hatt om farger, før hun betrakter anretningen.

- Det er så lett å tenke tradisjonelt med bokhyller. Jeg tenker at bøker er vakre. At bøker er estetisk, og at det er så mye mer man kan gjøre med dem, enn bare å ha dem i et gammelt bibliotek. Det finnes sikkert tusen muligheter. Bruke et gammelt kjøleskap, for eksempel.

Den danske litteraturkritikeren og forfatteren Georg Brandes skal en gang ha sagt at «Bøkene er våre beste venner, selv når de snur oss ryggen.» Foruten lagringsplass og en markør for sosial posisjon, er bokhylla en miljøskaper i hjemmet, påpeker interiørdesigner Aina Steen. Dét skal igjen verdsettes. I flere år har nemlig en rikholdig bokhylle vært et avvik fra interiørtrendene. Shabby chic krevde sarte farger og få kontraster. Da kom en prangende samling gode venner dårlig ut. I mange hjem - og spesielt i de avbildede - ble bøker satt vekk og ryddet bort.

På vei til sin egen bolig, i etappen jobb - barnehagehenting, forklarer Steen at det er den såkalte «ektheten» vi skal tilbake til i hjemmet. Og da passer det med bokhyller.

- Man skal vise hvem man er, og det gjør jo veldig mange gjennom bøker, sier hun, mens et sus fra veien fraktes gjennom mobilnettet. Selv med e-bokas inntog og lesebrettets utbredelse, mener hun bokhylla er for framtida. Kanskje nettopp derfor.

- Når alt ellers blir flyktig og digitalt, tror jeg at vi vil gå mer tilbake til noe som varer. Ei bok kan du holde i, du kan bla i den, ei bok er for alltid. Så lukter den godt. Får sand i seg, og kanskje solkrem. Det er minner, sier hun.

Ironisk nok, eller kanskje helt naturlig, er det på internett at innovativ bruk av bøker og bokhyller utveksles og inspirerer. Den svenske bloggen Owlit tar for eksempel for seg litteraturestetikk i bred forstand, og poster innlegg om alt fra bokomslag og bokhyller, til bokinstallasjoner og snapshots fra lesere. En annen blogg - «the blogg on the bookshelf» - skal selv inn i hyllene, ved at forlaget Thames & Hudson snart utgir den i bokform. Men, det virtuelle stoppestedet som antakelig pirrer mest hos bibliofile, er nok bookshelfporn.com. Omtrent daglig poster Anthony Dever et nytt fotografi av verdens vakreste og mest kreative bokhyller. «Det er nesten så jeg kan kjenne papiret under fingertuppene mens jeg klikker meg gjennom» skrev Klassekampens skribent Silje Bekeng med en viss sørgmodig ironi da hun omtalte nettstedet i høst. En av dem som har latt seg tenne av bokhyllene, er den norske litteraturbloggeren Bokdama.

Hjemme i det nyinnflyttede rekkehuset på Lambertseter slår bloggeren med den røde luggen og det virkelige navnet Anette Garpestad (36), ut med hendene, og sier med en viss dramatikk i stemmen:

- Dette er den perfekte bokhylla.

For lesere som har fulgt prosessen, er ikke det bare-bare. En lang, hvit reol strekker seg fra gulv til tak, med bøker sortert etter et strengt abc-regime. I den gamle leiligheten sto bøkene overalt, på gulvet, i kasser, i boden, fordi hun aldri kunne finne det som var akkurat den bokhylla hun trengte. Da hun i frustrasjon postet det første innlegget om jakten på den perfekte bokhylla, hadde hun jekket ned ambisjonene til noe «helt ok».

- Etter en del surfing på nettet fant jeg fort ut at det jeg ville ha var en helt streit og enkel bokhylle, forklarer hun.

Men de fleste typene innenfor et overkommelig prisnivå var etter Garpestads erfaring altfor dype til små bøker, og for korte for de store. Endelig konklusjon ble som hun først hadde tenkt - men som hun trodde var for kostbart - nemlig å bygge selv. Til det trengte hun en snekker, og av alle ting Fidel Castro.

- Jeg tok utgangspunkt i denne ...

Hun bøyer seg mot hylla reservert dokumentar og biografier, og drar ut bokryggen preget med det kubanske flagget.

- En stor, god dokumentar, betrakter hun, og veier boka i hånda. Prislappen på bokveggen ble 12 000 kroner, bygget i ekstra tykke MDF-plater. Castro fortalte at den perfekte dybden var 18 cm og høyden 24. Bredden satte hun til 70 cm for hvert hyllerom. Nå har hun fem rader, med mulighet til forøkelse, hvis bøkene blir flere. Det gjør de ganske sikkert, for Anette Garpestad er ikke bare bokdame, hun er også forlagsdame, i salg- og markedsavdelingen til Cappelen Damm.

Noen kvelder kan hun sitte i enden av sofaen, med musikk på anlegget og ungene i seng, og la øyene gli over bokpermene, mens hun tenker på hva de inneholder av historie og følelser, og hvor hun var da hun leste dem. Det er ikke Garpestad selv som skal si det, men når fotografen kaller det en form for meditasjon, nikker hun enig.

- Bokmeditering, det har du rett i, sier hun. På salongbordet blinker mac'en svakt. Hun åpner lokket, sier hun skal vise oss noe virkelig fint, et lite boktre.

- Ofte er det installasjoner hvor jeg ser bøker brukt på en ny måte, som gjør at hjertet banker litt fortere.

Bøker - hvor eksteriørfunksjonen er den viktigste, finner man nå flere steder, for eksempel på Hotel Michelberger i Berlin. Gamle publikasjoner fra DDR-tida brettes ut og omringer et skjelett av stål, formet som en stor lampeskjerm. Står man under kuplene kan man lese om russiske bjørner som spiller ishockey. Står man på avstand ser man bare de falmede bokomslagene. Også kafeen Bugges Eftf. i enden av Markveien på Grünerløkka i Oslo, bruker bøker i interiøret. Rundt gelenderet som omringer ei trapp ved inngangspartiet, har hver sprinkel fått en rad med gamle bøker tredd ned over seg.

Men kan det passe i de tusen hjem? Det er ikke særlig funksjonelt, kommenterer interiørdesigner Steen, som mener at bøkene i et hjem skal kunne brukes. Da foreslår hun heller at man tar ut sidene fra en favorittbok, og limer dem på veggen som tapet. Så kan ordene fortsatt leses, og glede. Et annet alternativ, er New York-kunstneren Jane Mount. På bestilling maler hun folks ideelle bokhylle. Sånn kan favorittbøkene fortsatt stå mot veggen, selv om de ble fortært på et lesebrett.

Men hva er det egentlig som gjør bøker så estetiske? Både bokdama, interiørdesigneren og kunstneren svarer det samme: Vissheten om innholdet gjør dem like tiltrekkende som formatet og den grafiske utformingen.

- Med bøker skaper du bildene selv, det gjør dem vakre, utdyper Gekko, foran brødboksene på Kjelsås. Under bokhyllene passer hun alltid på å ha noen små, billeddominerte bøker liggende, som man lett kan få fatt i.

Hun fortsetter å fabulere om alternative bokhylleløsninger:

- Vi tenker ofte - sånn er en bokhylle, men så: nei, den må vel egentlig ikke være sånn? Hva er funksjonen? Man kunne jo for eksempel laget et stativ som man snurrer rundt på. Noe liknende de man finner i butikker.

Hva hun egentlig tenkte den gangen hun endte med brødkurver på veggen, er hun ikke sikker på. Det er ikke sånn det fungerer hos dama som blir Gekko om kvelden.

- Jeg tenker sjelden på ting i forkant - jeg trengte en bokhylle, og har alltid brukt brødkurver til å oppbevare ting i.

Men hun hadde ikke nok. For en del år siden var hun og moren ute og kjørte bil. De kom forbi butikken...

- Og jeg så en stabel med brødkurver. Jeg bråstoppet, kastet meg ut av bilen, mens moren min bare - å gud! Hun ser opp på rekka.

- Det kunne vært kult å fylle hele veggen.

- Da må du ut på tokt igjen?

- Akkurat det tilhører nok fortiden. Jeg har ennå noen stående i kjelleren.

Denne saken stod opprinnelig på trykk i Dagbladet Søndag 6. mars.