— Jeg synes det er fantastisk hvordan bare noen få snirklede streker kan få mennesker til å føle så mange forskjellige ting, sier Rikke Christine Hansen (17).

Men enda så viktig det er for henne, hadde Skolekammerets februarpoet egentlig opp skrivinga.

— Helt til Jan Erik Vold besøkte skolen min i februar. Han var skikkelig artig og ga meg troen på skriving igjen.  

Et formeksperiment
Her er diktet som førte henne til topps:


søndagens mandagskveld

ikke forlat meg (jeg er alene)
postmann (men hva er du?)
ta mine løfter (som aldri finnes)
med til verden (kan ikke dømme)
eller send dem (det som er)
som blader i vinden (metafor)


— Det begynte med at jeg «flyttet» inn i diktkollektivet, et nettsted der alle som har en forkjærlighet for skriving. En kveld jeg var litt melankolsk følte jeg for å skrive noe, for nettsiden var ganske tom, og diktet ble født, forteller Rikke.

— Egentlig er det tre dikt i ett — hele diktet, bare hovedlinjene lest i sammenheng, og bare parentesene lest i sammenheng — der alle lesemåtene gir mer eller mindre mening. Kan du fortelle litt om hvordan du jobbet med det? 

— Det startet med at jeg ville forklare «ikke forlat meg», og bestemte meg for å legge til en parentes. Jeg likte effekten, og fortsatte. Diktet ble ikke riktig med én gang, men jeg så potensialet i parentesene, og forandret teksten så alt passet sammen på en rar og merkelig måte.  

— Formen er også med og utfordrer meningen i diktet?

— Meningen med diktet er nokså uklar. Hovedsaklig handler det om en person som sitter alene, og den eneste som h*n ser er postmannen. Helst vil jeg folk skal tolke det selv, for det er det som er så fint med diktning, så det er ingen «fasit» av hva jeg mener med teksten.

Fortjente en merkelig tittel
— Hva med slutten: «(metafor)»? Som tillegg til å legge til et metanivå, gjør at du unngår at «som blader i vinden» blir en klisjé?  

— «blader i vinden» er jo ikke en metafor, men en sammenlikning. Men ved å putte «metafor» bak får man følelsen av at det er en metafor, samtidig får jeg fram at man kan ikke dømme det som er metafor. Hva som er galt og hva som er riktig, liksom.  

— Hvem er det som snakker i diktet, og hva er det som har skjedd med karakteren(e)?  

— Det er en ukjent person, mulig en han, mulig en hun, som er mye alene. Ensomheten tærer på h*n, og h*n strekker seg ut mot den eneste personen (postmannen) som har en form med kontakt med vedkommende.  

— Og hva betyr egentlig tittelen? Søndag er for meg en stille dag, mens en mandagskveld kan være litt tung. Samtidig er søndag slutten på uka, mens mandag er en begynnelse, og forent er de en selvmotsigelse?

— Jeg syntes diktet fortjente å ha en litt merkelig tittel, og tenkte meg hvordan en veldig ensom person har det. Søndag er jo både slutten og, for noen, en tung tid. Selv synes jeg søndag er en fin dag, men for en ensom person kan det være at søndagen føles som en tung mandagskveld der du akkurat er ferdig med jobb og gruer deg litt til resten av uka. Selvfølgelig er det ingen fasit. 

Jobber hardt for norsken
Rikke går på musikklinja ved Greveskogen videregående skole. På fritida synger hun i kor, spiller en del pokémon og leser mye dikt.

— Det er ganske hardt på skolen, og jeg har ikke mye fritid på grunn av det, men det er kjempegøy.

Hun jobber hardt for å få en god karakter i norsk, og synes nynorsk er viktig.

— Jeg vet jeg kan få 6-er i både bokmål og nynorsk bare jeg får mer øvelse.

Siden hun var finalist i april i fjor har hun nemlig bestemt seg for å utdanne seg innen nettopp norskfaget. Blant annet fordi hun synes nynorsk er viktig.

— Jeg har satset på en utdannelse der jeg skal studere nordisk! Det å komme helt til topps denne gangen var helt fantastisk bra. Det føles nesten som om jeg får bekreftet at jeg har valgt riktig utdannelse.

Vi ønsker lykke til, og byr på følgende jurybegrunnelse:

En utfordring til bevegelse
Å kalle månedens vinnerdikt for rart, underfundig eller annerledes, er for svakt. Dette eksperimenterende diktet med det underlige og utfordrende typografiske oppsettet, lokket oss i juryen til mange gangers gjennomlesing. På ulikt vis:
Vertikalt: ikke forlat meg / postmann / ta mine løfter / med til verden / eller send dem / som blader i vinden  
Horisontalt: ikke forlat meg jeg er alene / postmann men hva er du? / ta mine løfter som aldri finnes / med til verden kan ikke dømme / eller send dem det som er / som blader i vinden metafor
Uansett faller ikke tingene på plass. De blir som blader i vinden. Lett bevegelige. Og likevel: Parentesene fungerer som utfyllende, forklarende kommentarer, og kan kanskje leses for seg (vertikalt): jeg er alene / men hva er du? som aldri finnes / kan ikke dømme / det som er / metafor. 

Slik blir diktet et sett med brikker der hver enkelt leser må prøve ut ulike arrangementer. Diktet utfordrer, på flere plan, til handling. Leseren utfordres. Budbringeren utfordres. Jeg-personen utfordres. Noen faste holdepunkter fins nok likevel: Jeg-personen er alene og henvender seg til verden via en hjelper (postmannen). Jeg-personen er sårbar og omskiftelig  («som blader i vinden»). Jeg-personen opplever situasjonen som en mulighet, en begynnelse («søndagens mandagskveld»). Juryen tolker inn en god porsjon tvisyn i diktet, særlig metakommentaren i siste linje («metafor»).

For oss blir dette stående som et refleksjonsdikt, ganske så blotta for handling. I hvert fall på det ytre plan. På det indre går det heftig for seg. Takk for en fin sak, Selvmotsigelse! Diktert blir en blir en tydelig og poetisk demonstrasjon av hva navnet ditt står for! 

For juryen,
Kristian Rishøi

Bildet: «Alkymisten» av Pieter Brueghel den eldre (1525-1569)