- Jag fiser i kyrkan.

Helena Bergström smiler, slik at de langt framskutte fortennene blir enda mer framskutte og de skrå øynene enda skråere.

- Ja, jeg gjør det. Sier feil ting på feil sted. Jeg sier hva jeg mener - og det burde flere gjøre. Ikke minst innen kulturlivet her, sier hun, og legger til at Sverige er et land hvor kunsten å snu kappen etter vinden er perfeksjonert ned til minste detalj, og at kammerherrene som nekter å innse sannheten, har altfor stor makt.

- Det hersker en slags kollektiv angst for å henge hatten på feil krok. «Keiserens nye klær» er tidenes beste eventyr - og dessverre alltid aktuelt, sier hun oppgitt.

Februar har vært usedvanlig sur og kald i Stockholm i år. Byen er omgitt av vann, noe som gjør somrene behagelig svale - men vintrene desto surere.

- Den tar jo faen meg aldri slutt!! Åh, jeg hater denne vinteren!

Bergström setter seg, mens hun vikler av seg et enormt skjerf.

Vi er i lokalene til produksjonsselskapet Sweetwater i hjertet av den svenske hovedstaden. Veggene er dekorert med plakater fra filmer som «Sista dansen», «Heartbreak Hotel», «Under solen» - og selvfølgelig «Änglagård»-filmene. Bergström har spilt hovedrollen i alle, og samtlige er regissert av ektemannen Colin Nutley. Sweetwater har vært aktivt i over 20 år, her er hyllemeter med
permer merket utklipp og kritikker. I permene merket det siste står det litt av hvert, for Nutleys filmer har ikke alltid falt i kritikernes smak. Men det synes ikke å ha lagt noen demper på skapertrangen. Neste uke er det norsk premiere på «Änglagård - alle gode ting er tre», den tredje filmen i serien om Fanny, kvinnen som gang på gang kommer til det lille tettstedet på den svenske landsbygda og utfordrer bygdedyret. Ting går i arv, denne gang står Fannys datter sentralt i handlingen. Hun spilles av Molly Nutley, datteren til regissøren og stjernen. Siden premieren i romjula er filmen sett av over en halv million svensker, men Det svenske filminstituttet kunne styre sin begeistring.

«Jag är fly förbannad».

Helena Bergström la ikke fingrene mellom da hun ble intervjuet av Aftonbladet i januar. Utbruddet kom i forbindelse at filminstituttet, som deler ut svenskenes Oscar - Guldbaggen - ikke hadde nominert den tredje «Änglagård»-filmen til en eneste pris. Ingen bombe, Colin Nutleys filmer blir vanligvis ikke det. Men nå var begeret til Bergström fullt.

- Jeg var fullstendig klar over hva jeg sa. Helt bevisst hvilken effekt det ville få. Da jeg sa at jeg var «fly forbannet» visste jeg det ville bli: «Bergström raser mot Filminstituttet». Når jeg brukte ordet «mobbing», visste jeg at det ville bli slått opp sånn, sier hun, reiser seg og strekker hånden mot taket.

Det ble krigstyper, utallige kommentarer og heftige debatter.

- Hensikten var å røre litt i gryta, som vi sier. Skake litt opp, for jeg er så jævla lei av alt dette jåleriet innen kulturlivet. Det kunstige skillet mellom hva som er pent og stygt, høyverdig og folkelig. Hvis vi skal komme noen vei, må vi iblant tørre å ta den diskusjonen.

Hun prater fort. Ordene raser av gårde, de innskutte bisetningene smetter ut og inn som hissige rushtrafikanter på vei hjem. Hvis det stoppes på rødt, er det som regel for å gjøre rom for en lattersalve.

Det er ikke helt sant at det siste kapittelet i «Änglagård»-sagaen ble fullstendig oversett under årets Guldbagge-galla. Den var nominert til publikumsprisen, og det lå i kortene at den kom til å vinne. Men på Bergströms timeplan denne kvelden sto et foreldremøte, så hun meldte avbud til det direktesendte tv-showet.

- Men herregud, som de ringte! Og ringte. Og ringte. Svensk tv ville gjerne ha noen kjente fjes på utdelingen, men jeg hadde bestemt meg. Da de sa at det ikke var så viktig om Colin ble med, men at jeg kunne ta med Molly i stedet, var det nok, sier hun.

Likevel dukket hun opp på gallaen, og ble beskyldt for hykleri. For å ha startet det hele for å vinne sympati - og følgelig også stemmer fra seerne som satt klar med mobilen.

Bergström slipper ut noen saftige gloser og reiser seg brått. Hun roter litt blant mange diplomer i glass og ramme på hylla, men finner til slutt det som er merket «Biopublikens pris 2011».

- Ærlig talt, sier hun oppgitt. - Hvis folk tror at jeg frivillig gjør meg til en seriefigur i avisene for å få denne her, så...

Hun rister på hodet og setter prisen tilbake.

- Herregud, billettsalget sier jo alt. Vi trenger vel ikke noen jævla avstemning på tv for å vite det. Det er solgt over 6,5 millioner billetter til Colins filmer i Sverige.

- Bortsett fra å «røre litt i gryta», hva ønsket du å oppnå?

- Folk kommer ikke til å behandle Colin penere nå, men det var viktig for meg å si hva jeg mener. Og det har resultert i at vi har sittet her med Filminstituttets sjef og har snakket sammen. Det handler til sist om respekt. At vi må respektere hverandre i denne bransjen. Colin er blitt tatt for gitt i alt for mange år.

En ting som har provosert Bergström enormt opp gjennom åra, er å bli avskrevet som «Colin Nutleys muse».

- Det er kjempeslitsomt å ikke bli sett på som et selvstendig individ. At jeg bare er Fru Nutley. Heldigvis, når jeg opptrer på scenen, blir jeg behandlet som uavhengig skuespiller.

Helena Bergström har tolket mange av de klassiske kvinnerollene - Nora, Fru Alving, Blanche, Medea, Eliza Dolittle - og én klassisk mannsrolle: Hamlet. Et eksempel til etterfølgelse for mange av hennes jevnaldrende kolleger som klager på at det ikke finnes gode roller for kvinner?

- Ha-ha! Jo, men herregud, hvis en skuespiller kan spille hund, kan vel en kvinne spille mann?

- Hvordan var starten på din scenekarriere?

- Jeg begynte på Dramaten og det var, nei, det gikk ikke så bra, sier hun og rister på hodet.

Er man skuespiller i Sverige, er liksom det gjeveste å være ansatt på Kungliga Dramatiska Teatern - Dramaten.

- Etter teaterskolen fikk jeg jobb der, men det var så mye hykleri der, så mye smisking. Jeg lurte virkelig på hvilken merkelig verden jeg var kommet inn i.

- Din morfar og mor var skuespillere, din far teaterregissør. Du er oppvokst i teateret...

- Ja, avbryter hun. - Men miljøet jeg vokste opp i var ganske annerledes. Så jeg reagerte kraftig på Dramaten, når ting ble pretensiøst og folk ble...kunstnere, sier hun og drar godt i alle vokalene i ordet.

Hun forteller at for henne var teater noe helt dagligdags.

- Mamma spilte bjørnemor, storesøsteren min var ekorn og jeg var dansemus i «Dyrene i Hakkebakkeskogen».

- Det var vel moro?

- Det var i hvert fall praktisk for mine foreldre. Det var billigere enn å skaffe barnevakt, og så slapp de å betale oss. De tok pengene sjøl. Ha-ha!

Bergström sluttet på Dramaten og begynte på det mindre prestisjefylte Stadsteatern. Ingen b-scene - bevares - men rød plysj-, marmor- og gull-faktoren er betraktelig mindre.

- Takhøyden var mye større der, og det passet meg og mitt lynne mye bedre. På Dramaten ble det for mye jåleri, sier hun.

Men Dramaten-karrieren til Bergström var likevel ikke helt over. Hun forteller at da hun ble lovet flere av de store, klassiske rollene, klarte hun ikke å si nei.

- Jeg skulle blant annet få spille Shakespeares Julie, men slik gikk det ikke.

- Hvorfor ikke?

- Jeg hadde vel allerede laget for mye bråk. Sagt fra om hva jeg mente litt for høyt. Det skal man ikke gjøre, så jeg ble tuktet, sier hun og gir seg sjøl et rapp over fingrene.

Hun var i ferd med å returnere til Stadsteatern da beskjeden de fleste skuespillere knapt tør å drømme om, kom. For det er én ting som er enda gjevere enn å jobbe på Dramaten: Å jobbe med film- og teatergeniet Ingmar Bergman på Dramaten. Det sier man bare ikke nei til - med mindre man er Helena Bergström.

- Det var lett å merke når Bergman var i nærheten. Da sprang alle rundt på tå og oppførte seg merkelig, sier hun og himler med øynene.

- Og nå ville han jobbe med deg?

Bergström nikker.

- Via Bibi Andersson fikk jeg høre at Bergman ville ta seg av meg - hvis..., sier hun og tar en kunstpause. - Hvis jeg gjorde sånn og sånn. Men, hva faen, sier hun og lager prompelyd med leppene.

- Skulle jeg gå rundt og tuktes til å spørre Bergman om jeg kunne få lov til å gå på toalettet? Nei takk! Så jeg gikk tilbake til Stadsteatern igjen.

Flere år seinere ringte mobiltelefonen til Bergström. Skjult nummer, sto det på displayet, og fra høyttaleren lød følgende: «Hej, det er Ingmar Bergman...».

- Ha-ha! Jeg var sikker på det var noen som spøkte med meg. At det var fra sånn direktesendt radio, så jeg var klar til å svare: «Nei, men hallo, Ingmar! Dette er Kalle Anka...» Men jeg skjønte ganske fort at det faktisk var Bergman. Han fortalte at han hadde sett meg på film og ville takke meg. Han var betatt og ville ha kontakt.

- Og det fikk dere?

- Telefonisk, ja. Flere ganger i måneden i et års tid hadde vi lange samtaler om både film og teater. Det var enormt interessant og kjempemoro. Nok en gang skjønte jeg at det er disse kammerherrene, disse folka rundt, som er problemet. Bergman sjøl var jättetrevlig.

Familiehemmeligheter står sentralt i den siste Änglagård-filmen, akkurat som i den første. Her er uoppklarte farskapssaker og hel- og halvsøsken opp og i mente. Selv var Bergström 16 år da hun fikk vite om sin egen families store hemmelighet.

- Det var like før jeg skulle dra til Mississippi som utvekslingselev. Mamma hadde hatt kreft, og da jeg ble tatt til side og noe alvorlig skulle fortelles, var jeg livredd for at hun hadde fått et tilbakefall, og at det skulle hindre meg fra dra til USA, sier hun.

Det tenåringsjenta fikk vite var at hun hadde en halvbror. At hennes far, teaterregissøren, hadde en sønn som han aldri hadde møtt - som ingen i familien hadde møtt.

- Faen, skit samma, tenkte jeg, lettet over at USA-oppholdet ikke ble utsatt.

- Men det må ha vært ganske rystende?

- Jo, men jeg orket ikke ta tak i det der og da. I tida som fulgte glemte jeg det nesten. Jeg var fullt opptatt med mitt nye liv som high school-elev, og var klar for å bli adoptert der borte. Jeg la på meg masse og ble fullstendig amerikanisert. Ja, på ett punkt så jeg for meg en white trash-framtid i en trailerpark i Mississippi. Ha-ha!

- Når møtte du din halvbror for første gang?

- Jeg møtte Henrik da jeg var 20. Det ble arrangert et møte mellom oss på en fest. Jeg presenterte meg til et par stykker jeg trodde måtte være ham. Da jeg først så ham, var det ingen tvil. Vi er mye likere enn storesøsteren min og jeg. Det som er litt interessant, er at det bare er femten dager som skiller oss i alder...

- Å...så din far hadde bare...

Bergström nikker sakte.

- Henrik ble født på samme klinikk som meg. Mødrene våre møtte hverandre praktisk talt i døra.

Hun ler igjen.

- Colin er veldig fascinert av dette og har vevd inn deler av det i Änglagård-historien. I hans konservative britiske familie finnes ikke noe som likner.

De voksne i familien, de som visste, tok dette tungt. Spesielt var det tøft for farmoren, forteller Bergström.

- Hun var så sint på min far for dette. Hun hadde visst om det hele tiden, men fikk aldri møte Henrik. Min farmor var en flott, sterk kvinne og vi var veldig nære. Selv om hun er død, er hun med meg hver eneste dag. Da jeg fylte atten, fikk jeg en bankbok av henne. Hun hadde spart én krone hver dag siden jeg ble født. Det hadde hun også gjort for min søster - og for Henrik. Det er virkelig trist at hun aldri fikk møte ham.

- Men din far rakk å møte ham før han døde?

- Å, ja. Samme år som jeg møtte Henrik, arrangerte kjæresten min og jeg et møte mellom ham og pappa. «Min son!», brølte pappa og slo ut med armene. Det var veldig emosjonelt. Jeg tror han hadde lengtet etter å si de to ordene hele livet. Men stakkars Henrik. I løpet av denne ene dagen skulle pappa vise ham alt. Hvor han vokste opp, hvor han arbeidet, hvor han hadde stått da han fikk vite at jeg hadde kommet inn på teaterskolen - alt.

- Hvordan var din far?

- Han var håpløs da vi var små. Han var som en tenåring, tok ikke ansvar for noen ting. Men samtidig var han verdens morsomste menneske. En av mine aller beste venner. Han var full av kjærlighet og elsket min søster og meg enormt høyt - når han hadde tid og kom på det. He-he. Han kunne ringe oss, og hvis han ikke fikk øyeblikkelig kontakt, ble han helt desperat. «Mine barn, hvor er mine barn?! Jeg elsker mine barn, men får ikke tak i dem! Det må ha hendt noe!». Så i perioder kunne han glemme oss fullstendig. Han var veldig opptatt, og gikk helt inn i sine egne ting. Men han var et veldig varmt menneske, og da han døde i 2004 satt vi alle tre, både søsteren min, jeg og Henrik, ved sengen hans. Det

betydde enormt mye for ham å bli kjent med sin sønn. Denne hemmeligheten hadde vært vanskelig for ham. For alle sammen. Det er en av grunnene til at jeg er så opptatt av ærlighet. Det er ikke bra å holde ting skjult over lang tid.

Under innspillingen av «Black Jack» i 1990 ble Helena Bergström og Colin Nutley kjærester. Colin var tjue år eldre, gift og snakket ikke et ord svensk. Det gjør han fremdeles ikke.

- Det var få eller ingen som trodde det skulle vare. Men det har det gjort. Tenk at vi har laget to barn og fjorten filmer sammen. Eller er det tretten?

Bergström tar en pause. Det skjer ikke ofte. Så er hun tilbake.

- Fjorten, sier hun fornøyd. - Og fortsatt ringer vi hverandre minst femten ganger om dagen. Det er fullkommen symbiose mellom oss. Jeg vet ikke hvor sunt det er, men det har gått bra så langt. Colin har oppmuntret...

Bergström blir avbrutt av en ilter ringelyd fra håndvesken. Er det mulig? Kan det være? Bergström kikker

på displayet. Så smiler hun og nikker. «Hello, baby! Ok ... I'll be home by then. Yes ... See you».

- Som sagt, fullkommen symbiose, sier hun og ler.

- Hvor var vi? Jo, Colin har oppmuntret meg hele veien. Hvis han hadde vært redd for hvordan jeg skulle utvikle meg, eller hadde forsøkt å styre meg i en retning, hadde det gått galt. Han har backet meg i alt jeg har gjort.

Så da Bergström regisserte sin første film «Se upp for dårarna» i 2007, hadde hun sin ektemanns fulle støtte, både personlig og faglig. Likeledes da hun nylig takket ja til å forsøke seg på teaterregi. Akkurat nå jobber hun med Strindberg, eller «slåss med gubbjävelen», som hun sier. Hun forteller at «Frk. Julie» blir høstens storsatsing på Stadsteatern, og at hun både gleder og gruer seg.

- Kanskje greit at teaterjobbene dine ikke involverer din mann, for det er vel en viss risiko knyttet til å jobbe så tett sammen?

- Å ja, det er det nok. Jeg tror det kan gå helt galt.

Supergalt! Vi jobber ikke så mye sammen som mange tror. I snitt har vi jobbet tre måneder sammen annethvert år.

- Det har gått greit hele veien?

- Det har gått greit, men det har ikke alltid vært en dans på roser. Men vi har holdt sammen.

- Dine foreldre ble skilt da du var ti. Har det preget deg når du har hatt konflikter i ditt eget ekteskap?

- Det tror jeg absolutt. Men...man skal ikke være sammen hvis man ikke er lykkelige, og jeg husker at jeg opplevde skilsmissen til mine foreldre som en ganske stor lettelse. Likevel var jeg nok et veldig ensomt barn. Dette var på 70-tallet, midt i kvinnefrigjøringen, folk skulle realiseres seg sjøl.

Bergström stopper opp.

- Husker du hun ensomme jenta med brillene i filmen «Tilsammans»?

- Jaaa...

- Slik følte jeg meg. Mine foreldre fikk nye partnere, mamma fikk et nytt barn - og midt oppi det hele fantes det en enorm ensomhet. I min generasjon står barnet mer i fokus.

- Man bør holde sammen for barnas skyld?

- Nei, det tror jeg er livsfarlig. Men jeg har vært villig til å kjempe for vårt forhold, slik at våre barn kan vokse opp i en familie med mamma og pappa.

- Du frykter ikke å bli tatt for å være konservativ?

- Nei. Jeg sier dette bare med utgangspunkt i mitt eget liv. Jeg har vært - og er - lykkelig med min mann. Hadde jeg vært ulykkelig, hadde jeg skilt meg.
Det er klart. Men hadde jeg ikke hatt den bakgrunnen jeg har, ville jeg kanskje gitt opp tidligere. Nå er jeg kjempeglad for at jeg ikke har gjort det. Men konservativ?

Bergström tenker seg om. Så forsvinner de skrå øynene i smilerynker.

- Nei, jeg er ikke det.

Hun trekker på skuldrene.

- Jeg sier bare det jeg mener. •

eal@dagbladet.no