Skrev suksessroman om oppveksten i et fyllehøl.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
DIMITRI VERHULST
• Født i 1972, og debuterte som forfatter i 1999.
• «Alle tings bedrøvelighet» kom ut i 2006 og er hans mest kjente bok. Den solgte i over 180 000 eksemplarer i Belgia, og ble også filmatisert.
• Var en av forfatterne bak teaterforestillingen «Drapene i Aalst», basert på den sanne historien om et foreldrepar som drepte barna sine. Stykket gikk på Nationaltheatret i 2009, med Ane Dahl Torp og Aksel Hennie i rollene.
• «Alle tings bedrøvelighet» kom ut i 2006 og er hans mest kjente bok. Den solgte i over 180 000 eksemplarer i Belgia, og ble også filmatisert.
• Var en av forfatterne bak teaterforestillingen «Drapene i Aalst», basert på den sanne historien om et foreldrepar som drepte barna sine. Stykket gikk på Nationaltheatret i 2009, med Ane Dahl Torp og Aksel Hennie i rollene.
Dimitri Verhulst (38) er blant Belgias mest populære forfattere.
Med boka «Alle tings bedrøvelighet» gjør han kunststykket å skrive humoristisk om å vokse opp i et fyllhøl av oppkast, slåsskamper, skitt og inkassokrav.
- Min far var et monster. Men jeg kunne likevel være glad i ham. Han var en god mann på innsiden, men han drakk for mye. Vi hadde ikke møbler, fordi han slo alt i stykker. Det var slåsskamper hver dag, forteller Verhulst til Dagbladet.
Vil ha ny lov
Moren reiste fra dem da han var 12 år gammel. I to år, fram til barnevernet grep inn, bodde han sammen med faren, bestemoren, og de tre like forfyllede onklene. En av dem ble endog kåret til verdensmester i drikking, i et mesterskap som beskrives i boka. Det er en roman, men Verhulst anslår at omkring 80 prosent er virkelige hendelser. Han håper at boka kan være med på å skape forandring.
- I Belgia, som i mange andre land, har mindreårige lov til å være på bar dersom de er i følge med en foresatt. Men lovene sier ingenting om hvilken tilstand den foresatte må være i. Det burde vært en lov som hindrer fulle foreldre å ta med barna på bar, sier Verhulst.
Drapstruet
Faren hans er død, og onklene har fått nye navn i romanen. Men etter at boka ble film, har de og vannhullene deres nærmest blitt turistattraksjoner i Belgia.
- De ble veldig sinte. En av dem skriver brev til meg, og truer med å drepe meg. Jeg tar det på alvor, han har tross alt sittet i fengsel for både det ene og det andre, sier forfatteren.
- Hva tenker du om de etiske sidene ved å utlevere dem slik?
- Det er et vanskelig spørsmål. Alle har rett til å være ukjente. Men poenget er at deres handlinger fortalte noe om samfunnet. Jeg utleverer ingen i boka, og sier ikke at de er skyldige i noe. Det var foreldrene mine som hadde ansvar for meg. Faktisk trodde jeg at onklene mine ville bli takknemlige.
- Takknemlige?
- Ja, jeg gjør livene deres mye mer poetiske enn de var. Varmen i boka kommer av at jeg hele tiden snakker om et «vi». Først i siste kapittel blir det «meg» og «dem», sier Verhulst.
Takker barnevernet
Han vil også benytte boka som en takk til den belgiske sosialtjenesten, som plasserte ham i fosterhjem etter at han selv varslet skolepsykologen.
- Jeg kunne be om hjelp, og noen hørte meg. Det er fantastisk.
Med boka «Alle tings bedrøvelighet» gjør han kunststykket å skrive humoristisk om å vokse opp i et fyllhøl av oppkast, slåsskamper, skitt og inkassokrav.
- Min far var et monster. Men jeg kunne likevel være glad i ham. Han var en god mann på innsiden, men han drakk for mye. Vi hadde ikke møbler, fordi han slo alt i stykker. Det var slåsskamper hver dag, forteller Verhulst til Dagbladet.
Vil ha ny lov
Moren reiste fra dem da han var 12 år gammel. I to år, fram til barnevernet grep inn, bodde han sammen med faren, bestemoren, og de tre like forfyllede onklene. En av dem ble endog kåret til verdensmester i drikking, i et mesterskap som beskrives i boka. Det er en roman, men Verhulst anslår at omkring 80 prosent er virkelige hendelser. Han håper at boka kan være med på å skape forandring.
- I Belgia, som i mange andre land, har mindreårige lov til å være på bar dersom de er i følge med en foresatt. Men lovene sier ingenting om hvilken tilstand den foresatte må være i. Det burde vært en lov som hindrer fulle foreldre å ta med barna på bar, sier Verhulst.
Drapstruet
Faren hans er død, og onklene har fått nye navn i romanen. Men etter at boka ble film, har de og vannhullene deres nærmest blitt turistattraksjoner i Belgia.
- De ble veldig sinte. En av dem skriver brev til meg, og truer med å drepe meg. Jeg tar det på alvor, han har tross alt sittet i fengsel for både det ene og det andre, sier forfatteren.
- Hva tenker du om de etiske sidene ved å utlevere dem slik?
- Det er et vanskelig spørsmål. Alle har rett til å være ukjente. Men poenget er at deres handlinger fortalte noe om samfunnet. Jeg utleverer ingen i boka, og sier ikke at de er skyldige i noe. Det var foreldrene mine som hadde ansvar for meg. Faktisk trodde jeg at onklene mine ville bli takknemlige.
- Takknemlige?
- Ja, jeg gjør livene deres mye mer poetiske enn de var. Varmen i boka kommer av at jeg hele tiden snakker om et «vi». Først i siste kapittel blir det «meg» og «dem», sier Verhulst.
Takker barnevernet
Han vil også benytte boka som en takk til den belgiske sosialtjenesten, som plasserte ham i fosterhjem etter at han selv varslet skolepsykologen.
- Jeg kunne be om hjelp, og noen hørte meg. Det er fantastisk.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen