KONSERT: DRAMMEN (Dagbladet): På et eller annet tidspunkt - om man har tilstrekkelig suksess, et hengivent nok publikum og makter å gi ut mer eller mindre interessante plater - vil et band gå fra å være etablert til å bli en institusjon.
 
Og havner man i institusjonskategorien, følger på mange måter en ny frihet:

Frihet til å hvile litt, men ikke for mye, på laurbærene.

Eller frihet til å eksperimentere litt, men ikke for mye, med sitt uttrykk.

Og ikke minst frihet til å skamløst dyrke sin egen forutsigbarhet.

Alt dette uten å miste institusjonsstatusen.

Absolutt jevnhet

Men i BigBangs tilfelle, handler det ikke så mye om å feile. Det handler snarere om en slags absolutt jevnhet.

En absolutt jevnhet som er en av BigBangs viktigste kvaliteter som band. Men som også gir dem problemer med å overskride sitt eget jevnt høye nivå.

Et argument er for eksempel at Øystein Greni egentlig ikke har laget noen bedre plate enn 12 år gamle «Electric Psalmbook». Bare nesten, mange ganger: hvert eneste BigBang-album siden den gang inneholder tre-fire låter, noen ganger enda flere, som umiddelbart kvalifiserer seg for en akkumulert best of.

Skuffer aldri

Konsekvensen av dette er også at BigBang som liveband praktisk talt ikke er i stand til å skuffe.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: på svake dager kan de ramle helt ned på terningkast fire. På sine aller beste dager, nærmer de seg en sjuer.

Uansett hvilket nytt album de er ute i markedet for å selge, uansett kvalitet på dette albumet og uansett hvilke av sine sterkeste fanfavoritter de til enhver tid finner det for godt å utelate, så blir det hele aldri dårligere enn svært anstendig.

Gårsdagens turnéåpning i Drammen, med låter fra ferske «Epic Scrap Metal» allerede prominent plassert og fullt ut integrert i BigBang-settet, var på mange måter et kroneksempel.

Lissie-overraskelse

Greni er også en så rutinert entertainer at han vet å balansere nytt mot gammelt:

Settet åpner like godt med «Wild Bird», som en slags tålmodighetsutvidende og behovstilfredsstillende manøver for å gi «Epic Scrap Metal»-låtene arbeidsro.

Den amerikanske sangeren Lissies gjestevisitt på «No One», også episk skrapmetall, var kveldens rause overraskelse, direkte fra «Senkveld»-innspilling, en verdensstjerne «tilfeldigvis» på Drammen-besøk en torsdag kveld. Slikt kalles merverdi. Slikt er luksus.

Lissie-duetten representerer utover åpenbar gjensidig musikalsk respektfullhet også Øystein Grenis ufortrødne utenlandssambisjoner som låtskriver og bandleder.

Og gir et skinn av eksklusivitet, slik institusjoner av dette kalibret med fordel kan smykke seg med.

Lite slitasje

BigBangs kombinasjon av skittenrealistisk boogierock og solbrun, lett rootsy vestkystsofistikasjon, Grenis stemningsskapende og superentusiastiske publikumsjovialitet, hans John Fogerty-aktige fakter og ublyge gitarheltposering er gamle, forutsigbare kvaliteter som er uten nevneverdige slitasjeskader verken på plate eller konsert.

Det er derfor det også er overhengende fare for at man tar BigBang og deres kvaliteter for gitt.

Den klassiske besetningen med Olaf Olsen (utsøkt tilbakelent krafttrommis) og Nikolai Eilertsen (bass) er på denne turneen forsterket med to amerikanere på henholdsvis orgel og gitar, uten at man opplever at ekstramedlemmene klarer å tilføre noe spesielt utover å fyldiggjøre og spisse Bigbangs karakteristiske krafttriosound.

Riktignok utnytter Greni de nyankomne til å gi «Long Distance Man» en tydeligere «Cortez The Killer»-aktig dynamikk. Og han benytter anledningen til å la fem stemmer hjelpe til med Crosby, Stills & Nash-vibbene i «Saturn Freeway». Også dette sier kanskje noe om BigBangs absolutte jevnhet.

Verdensmesterillusjon

Til dette er det også å si at BigBang i Drammen i går framsto slik de gjerne gjør: et band som langt på vei klarer å gi publikum følelsen av at de er heldige som får bivåne en intim konsert med et av verdens beste band.

Kanskje er det en illusjon, men det er i hvert fall en illusjon med betydelig substans.

Kanskje er dette nøkkelen til å forklare BigBangs enorme livekarisma - og hengivne, trofaste publikum.

Og nøkkelen til å forklare BigBangs opprykk fra etablert til institusjon.