REVOLUSJON: Hva er det som gjør demokratiet så attraktivt at borgere ofrer liv og lemmer for å kjempe det fram?

Tips oss 2400
Det er blitt en slags sannhet i senere tid at et land kan moderniseres, utvikles økonomisk og teknologisk, uten demokrati. Mange har forstått Kinas senere utvikling slik. Den er basert på en slags kontrakt mellom lederne og folket der lojalitet blir byttet mot økonomiske goder. Andre har tvilt på dette og hevdet at kapitalismen — en fri markedsøkonomi — setter så store krav til fri informasjonsutveksling at ytringsfrihet og demokrati vil tvinge seg fram. Atter andre ser demokrati som et gode i seg selv. Det er den fornuftig og moralsk overlegen livsform som under gunstige betingelser vil bli realisert.

Når det gjelder Kina, er juryen er fortsatt ute — svaret er ikke gitt.

imidlertid ser vi nå at det har eksplodert i arabiske diktaturer. Folket har kastet sine autokratiske ledere i Tunisia, i Egypt og nå står Libya for tur. Demokrati er en trussel for diktaturer, og ikke bare i Kina ønsker herskerne å kjøpe seg fri.

Saudi-Arabia har etter sigende bevilget 36 milliarder dollar i lønnsøkninger for å hindre at revolusjonen skal spre seg dit.

Den arabiske revolusjonen kom overraskende på mange. Ingen forutså den. Det er notorisk vanskelig predikere politisk endring. Mange prøver nå i ettertid å forklare det som har skjedd med utbredelsen av nye sosiale medier — twitter, SMS, Facebook, YouTube — og med store ungdomskull, høyere utdanningsnivå, korrupsjon og stigende matvarepriser.

En må imidlertid spørre hva det er med demokratiet som styringsform som er så attraktiv, som gjør at borgere fortsatt ofrer liv og lemmer for å kjempe det fram.

Det er mange teorier om demokrati. Både slike som sier at ethvert folk har krav på å kunne styre seg selv, og de som sier at demokratiet er en måte å sikre at borgerne får gjennomslag for sine ønsker i politikken. Det er et system for valg mellom eliter. Problemet med den første teorien er at forestillingen om ett folk viser seg være feil — det er flere folk innenfor et lands territorium. Den andre teorien har problemer med å forklare at også de engasjerer seg som opplagt taper på en regimeendring. Den kan ikke forklare at folk satser liv og lemmer på regimeendring.

Selvsagt har demokrati med kollektiv selvstyring å gjøre. Selvsagt er det et system som gjør at ledere blir skiftet på en fredelig måte ved jevne mellomrom. Det særmerkede med den demokratiske styringsformen er imidlertid at styrerne selv kan bli styrt, og at de aktivt og kontinuerlig må søke støtte i befolkningen.

En tredje teori sier at demokrati er viktig fordi det er et styresett som sikrer at borgerne får begrunnelser og rettferdiggjørelser for det som skjer. Demokrati har ikke bare med valg å gjøre. Demokrati kommer med et helt batteri av rettigheter, institusjoner og prosedyrer som skal sikre rettferdighet og likebehandling i ordskifte og beslutningsfatning. I særstilling står tanke-, menings-, ytrings- og forsamlingsfriheten som konstituerer en «fri» offentlig sfære for allmenn debatt og kritikk. Borgerne har med dette fått rettigheter også mot staten. Når det er ytringsfrihet, kan borgerne ta til motmæle. Da kan de holde makthaverne ansvarlig, og da eksisterer et forum for å rekke fram til felles oppfatninger av hva som bør gjøres. Med dette tvinges makthaverne inn i et rettferdiggjørelsesmodus.

Den makt og det herredømme som borgerne underlegges, må begrunnes i forhold til de som berøres. Når borgerne blir gitt begrunnelser for det som skjer, etableres en form for politisk autonomi. Borgerne blir, i det minste i prinsippet, tatt på alvor. Det signaliseres likt statsborgerskap.

Diktaturer behandler borgerne som inkompetente barn, demokratier behandler dem som myndige statsborgere med prinsipielt likeverdige kompetanser og rettigheter i utøvelsen av offentlig myndighet. Når det er ytringsfrihet og organisasjonsfrihet har borgerne anledning til å stille myndighetspersoner til ansvar, og ved valg kan de også kaste dem. Dette er strukturer som bygger på prinsippet om like rettigheter og plikter, at alle er like for loven.

Demokratier garanterer på ingen måte den stabilitet som diktaturer reklamerer med, og beslutningenes kvalitet kan nok variere. Likevel er denne styringsformen så uendelig mye mer attraktiv og meningsfullt. Demokratier institusjonaliserer fredelige maktskifter, gjør det mulig å reversere dårlige beslutninger, og kaller på alles kompetanse i det felles offentlige ordskifte om hva som bør gjøres. Alle er like meningsberettiget, alle er like kompetente til å dømme i politiske spørsmål.

At demokrati bør forstås som noe mer enn valg, at det kjennetegnes av den offentlige fornuftsbruken, har implikasjoner. Dette får fram at valginstituttet, som mange ser som det moderne representative demokratiets kjerne, hviler på mange forutsetninger. Valg fordrer organisasjon og disiplin, bestemte sosiale og kunnskapsmessige ferdigheter, som det kan ta lang tid å få på plass. Alle moderne demokratier har gått gjennom en langt historisk læringsprosess. Borgerne må ikke bare kunne lese og skrive, de må også rå over toleransenormer og være i stand til å løse konflikter argumentativt.

De må kunne ha tillit til at systemet fungerer, at det blir et neste valg, at beslutninger kan omgjøres.

Demokrati er det eneste gjenværende legitimasjonsprinsipp for politisk makt. Alle andre prinsipper, det være seg slike som baserer seg på religion, tradisjon eller karismatiske føreridealer har ikke tålt tidens tann. Vi holder dem ikke for å være legitime. De respekterer ikke de forskjellige måtene det gode liv kan leves på, og de baserer seg ikke på borgernes rett til selv å kunne velge hvem de skal styres av. Slike regimer viser seg da også å være ustabile styreformer som under gitte betingelser faller sammen som korthus.

Det er forstemmende å se dem som i dag forsøker å bringe revolusjonsbevegelsen i de arabiske land i miskreditt, ut fra det forholdet at det er mange i disse landene som er mot regimeendring. Uten de demokratiske frihetene og rettighetene, hvordan kunne disse ha dannet seg en selvstendig oppfatning av hva de er best tjent med? Demokrati er et medium for meningsdannelse; en betingelse for at borgerne skal kunne styre seg selv gjennom rett og politikk på en legitim måte.

Demokrati er imidlertid en skole uten fasiter. Utfallet av en demokratisk initiert revolusjon er ikke nødvendigvis demokrati.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør