Endelig får Twitter-dronninga Elin Ørjasæter (49) blåse ut på mer enn 140 tegn. Nå forteller hun om fettsugingen, lykkepillene - og sin forakt for venstresida.

Tips oss 2400
Twitterdronnina: Elin Ørjasæter, @orjas på Twitter, hjemme i godsofaen. Det er herfra hun har sendt ut mange av sine snart 20 000 twittermeldinger. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Twitterdronnina: Elin Ørjasæter, @orjas på Twitter, hjemme i godsofaen. Det er herfra hun har sendt ut mange av sine snart 20 000 twittermeldinger. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Elin Ørjasæter

Født: 25. februar 1962

Familie: Gift med forfatteren Nils Gullak Horvei fra Tromsø. Sammen har de to barn, Jo og Leo.

Bor: Majorstua i Oslo, hytte i Øyer

Dette provoserer meg: Alt. Det er en god egenskap som kommentator. Akkurat nå er jeg provosert av byfolk som ikke forstår hvordan det er å være sauebonde og plukke lik.

Beste egenskap: Snill.

Verste egenskap: Jævlig lavt tenningspunkt.

Redd for: Alt. For familien min, jeg er helt avhengig av den. For velferdsstatens undergang. Politisk islamisme og 3. verdenskrig.

Leser: Fag og faktabøker. Bruker mye tid på nett. Og så liker jeg å fordype meg i bøker om busker og trær.

Beundrer: Jeg beundrer alle rolige mennesker. Mannen min, sjefen min, og jeg er en stor beundrer av min hund, en golden retriever, som dessverre døde for noen år siden. En rolig hund. Jeg beundrer sinnsro.

Hvis du kunne reist tilbake i tid: Det ville jeg fryktelig gjerne gjort. Da ville jeg dratt tilbake til Oslo eller Tromsø på 1700-tallet. Det er de byene jeg kjenner best, og jeg ville sett hvordan de hadde det da. 18.598 tweets.

Karriere: Ørjasæter er cand. philol. med hovedfag i økonomisk geografi. Hun har vært informasjonssjef i bank, personaldirektør i Damm forlag, og hodejeger.

Aktuell: Skrevet boka og som programleder i luksusfellen
Lykkepillen er den beste oppfinnelsen siden vaskemaskinen.
Elin Ørjasæter
Speilbilde: Elin og mannen Nils sommeren 1980 på et pensjonat på Bornholm.

Speilbilde: Elin og mannen Nils sommeren 1980 på et pensjonat på Bornholm.

- Dette kommer til å gi meg et lite helvete, sa Elin Ørjasæter. Håret sto til alle kanter nå. Vi var egentlig ferdige, men ble sittende der i hennes moderne leilighet i et nytt stål- og betongkompleks på Majorstua. Hvite vegger, samtidskunst, ingen bøker, de var på soverommet og i kjellerboden. Hun satt sammenkrøpet i sofaen.

- Vet du hva? Hver morgen våkner jeg klokka fem, og tenker: For en idiot jeg er. Hvorfor sa jeg det? Hvorfor skrev jeg det? Hver eneste morgen.

- Huff.

- Ja, det er skikkelig huff. Jeg kommer til å hate meg selv for at jeg stilte opp, for alt det dumme jeg har sagt. Likevel sitter vi her. Og hvorfor gjør vi det? Er det fordi jeg vil bli sett? Fordi jeg fikk for lite oppmerksomhet i barndommen?

- Fordi du vil selge boka di?

- Ja, sier hun kort. - La oss si det så enkelt.

La donna è mobile. Det hadde vært noen heftige dager. Hun hadde vært stabil som en barnesoldat, øm som en håndgranat, tålmodig som en landmine. Hun hadde ringt, sendt tekstmeldinger og e-poster. I den ene ville hun la seg intervjue, i den neste ikke, eller som hun skrev i den sjuende av til sammen 29 e-poster: «Jeg anser samarbeidet som avsluttet». En halv time kom den åttende: DEMENTI. Hun ville la seg intervjue likevel.

Hennes frynsete oppførsel skyldtes skepsis. Høsten 2008 ga den tidligere hodejegeren ut «Lederboka - hodejegerens beste tips». I tre år hadde hun jobbet med boka om arbeidsrett, personlighet og ledelse.

- En ordentlig fagbok, som jeg ønsket skulle skape debatt om blant annet oppsigelser. Så hadde jeg slengt ned et par setninger om hvordan kvinner bør kle seg på jobben, hvorpå Dagbladet ringte, og laget en førsteside...

«Kvinner må være PENE for å få jobb! De som er under sju på skalaen bør pynte på utseendet».

- ...og etter det sto ikke telefonen. En så god bok, og så ble den tråkket ned. Folk tror fortsatt at jeg skrev en bok om kvinner og klær. Det ble en katastrofe, og jeg endte med å skamme meg. Jeg hater Dagbladet for det, altså.

- Skjønner.

- Det er første gang jeg er blitt skikkelig lei meg av offentligheten. Ordentlig, ordentlig lei meg.

- Skjønner. Eh...vil du tvitre noe før vi begynner?

- Ja, kan jeg bare skrive at dere er her? Da gjør jeg det.

Elin Ørjasæter er jo Norges twitterdronning, og har skrevet over 19000 såkalte tweets. Korte meldinger, 140 tegn. Over 11000 mennesker følger henne, og det er mange. Nå klaprer neglene over tastaturet. Håret er velfrisert, hennes lepper er rødere enn den mørkeste burgunder, og hun har krøpet opp i hjørnet av den brunslitte skinnsofaen som hun og ektemannen Nils kjøpte da de var nygifte. Hvilken oppstandelse den sofaen skapte.

- Mamma og pappa var kristensosialister som satte sin ære i å ha lavt forbruk på alt. Men så traff jeg Nils, og han var mer borgerlig, og ville ha skinnsofa. Mine foreldre kunne ikke tenke seg noe mer vulgært. Men vi kjøpte sofaen, betalte åtte tusen, og vet dere hva: Tanten min snakket ikke til meg på ett år! Denne sofaen var lenge et sårt tema for hele slekten. Sånn, sier hun og klapper igjen laptopen.

- Gratulerer med ny bok. Du skriver morsomt og bra.

- Takk. Men har du lest den? Nils fortalte at du hadde ringt og spurt om hva den handlet om?

Ja, jeg hadde lest boka, og ja, jeg hadde snakket med hennes mann, den skjønnlitterære forfatteren Nils Gullak Horvei, men nei, jeg hadde ikke spurt hva den handlet om. Jeg hadde spurt ham om han kunne hjelpe meg å finne en rød tråd.

- Ja, den kan du se langt etter, sier Elin Ørjasæter.

De siste månedene hadde hun tvitret mye om hva boka handlet om: «...barneoppdragelse, ungdom på fylla, velferdsstaten, global økonomi, kosmetisk kirurgi...kort sagt. Mye». Og da én tvitret tilbake: «Det var mye morro på en gang...», tvitret Ørjasæter: «Det er enda mer, men rakk ikke mer på 140 tegn! Jo! Om kosmetisk kirurgi på gamle kjerringer, men også en del pang-pang stoff om trygd, diagnoser og Norges naivitet...».

- Hva er liksom bokoverskriften?

- Moderniteten og det moderne menneske, sier hun. - Vi lever i en tid - og nå snakker jeg som en marxist, for marxismen har en god analyse, men en dårlig løsning - i en tid der produktivkreftene endres og innovasjonstakten øker. Kjønnsrollene endrer seg, IQ blir en tyngre produksjonsfaktor, og det får en høy pris.

- Du verden!

- Men hvis du skriver det, er det ingen som vil kjøpe boka, så jeg synes heller at du skal skrive at boka er morsom og tar kort tid å lese.

I en rødgrønn offentlighet kommer den lyseblå, verbale granatkasteren Elin Ørjasæter brølende inn. Hun er uforutsigbar, og kaster meninger i alle himmelretninger. Hun er nå kommentator på økonominettstedet E24, og mener mangt om mye. Hun er for eksempel for småbrukere, sauer, kosmetisk kirurgi, lykkepiller, skipstunnel på Stad og at feite folk bør spise mindre og trimme mer.

- Ja, det siste er ganske opplagt, sier hun. - Er ikke du også for det? Jeg er jo feit, og ble invitert til en fedmedebatt i Dagsrevyen. Egentlig ville de ha Kari Jaquesson, men fikk ikke fatt i henne. Så ble jeg invitert, men i mellomtida fikk de fatt i henne, men glemte å avbestille meg. Så der sto vi tre mennesker og hadde 30 sekunder. Og det eneste spørsmålet jeg fikk var, sier hun og legger om til Dagsrevyen-nynorsk:

- «Ja, Ørjasæter, du har jo sjøl sagt at du har problemer med vekta, kan du fortelja oss litt om det?». Og jeg sa: «Ja, det stemmer, og jeg synes det er fint at noen pisker sånne som meg til å spise mindre og trimme mer. Dessuten...» Og så skulle jeg si det som gjorde at kollegene mine ikke skammet seg over at jeg var der, men da ble jeg kutta, gitt. Huff, jeg var så sint.

- Du er også mot tv-aksjonen?

- Ja, den er jeg virkelig imot! Fordi den sementerer et feil verdenssyn og setter våre følelser i sentrum. Hele tv-aksjonen er en pornografisk kiling av våre godhetsbehov, et emoshow. Jeg hater det!

- Og dette synes jeg er litt morsomt: Du er mot rovdyr, men for pelsdyr?

Hun ler høyt.

- Altså, der mener jeg intenst: Få skutt rovdyra! Nå har vi brukt tusener av år på å utvikle en sivilisasjon der vi skal slippe å være redde for at ungene våre blir spist av rovdyr. Men når vi endelig er kommet dit, så skal vi tillate at de begynner å spise igjen.

- Ingen barn er jo blitt spist i Norge?

- Nei, men det er en svenske. Alvorlig talt, skal du si til alle småbarnsmødre: «Det er ti år siden to småjenter ble drept av en seksualforbryter i Norge. Vær nå ikke redde for det». Vi skal ta frykt på alvor. Dessuten holder vi på å radere ut hele sauenæringa, sier hun og ut kommer en tirade om rovdyr. Hun har en stemme med høy pitch, og nå blir den enda lysere, enda skarpere, hun sier ulv og bjørn, mer enn nok av, skyt dem! Staten har brukt masse penger på at folk skal få bo i Bygde-Norge...

- ... og den lille bonusen da er at de skal slippe å bli spist av bjørn og ulv, sier hun, trekker pusten, og:

- Er det noe som virkelig gjør meg forbanna, så er det finansfolk som vil holde liv i bjørn og ulv. Send dem ut i skauen, så engelsksetterne deres blir spist opp. Når det gjelder pelsdyra, så er jeg ikke så opptatt av dem. Det var mer for å få inn en motstemme.

- Hva blir debatten etter denne boka?

- Du, jeg håper det ikke blir noen debatter. Jeg er ikke interessert i debatter som at «Ørjasæter mener at innvandringen oversvømmer Norge» eller «Ørjasæter mener at folk på trygd har lav IQ». Jeg orker ikke.

- Du vil ikke ha debatt!?

- Nei. Eller, jeg ønsker virkelig en debatt om velferdsstatens undergang, men jeg vet ikke om jeg har lyst å delta selv. Andre får ta den. Men det jeg frykter, er jo en debatt om diagnosekapittelet knyttet til meg. Det er det verste. Det hadde vært typisk Dagbladet: «Ørjasæter: - Jeg er bipolar». Det kommer dere kanskje til å gjøre?

- Det er ikke utenkelig, nei. Skal vi ta det med en gang?

- Nei. Vi venter litt med det.

Det kan jo iblant synes som om det er viktig for Elin Ørjasæter å være denne motstemmen.

- Jeg vil jo gjerne ta det standpunktet som ingen har tatt. Jeg blir mistenksom når alle er enige, og da er vi tilbake i barndommen. Jeg vokste opp i Bærum, og var klassens eneste sosialist og EU-motstander. Jeg var alene mot alle, på alle standpunkter, og fikk god trening. Men etter hvert som jeg ble eldre, oppfattet jeg mitt hjemmemiljø som moralistisk strengt. Er det noe som ikke biter på meg, er det venstremoralisme, sier hun, og gir straks et eksempel:

- Etter 11. september var jeg i sjokk og ringte til familien, hvorpå min familie, før likene var kalde, var opptatt av én ting. Dette måtte ikke gå ut over de stakkars muslimene. Da ble jeg sånn: Fuck you, altså.

- Typisk, sier tegner Finn Graff.

- Men...eh...var det ikke noe fint i det?

- Det er ikke proporsjonalt, på en måte. Når amerikanerne bomber tilfluktsrom i Irak, så sier ikke jeg: «Huff, nei, jeg håper ikke dette fører til mer amerikafiendlighet». Man må først og fremst alltid være opptatt av ofrene. Det samme gjelder den alternative kriminalpolitikken, Niels Christie og hele den gjengen der.

De er ikke opptatt av ofrene, og det opprører meg dypt.

Kriminologiprofessoren Nils Christie var en av mange venstreradikale som vanket i barndomshjemmet i Bærum. Elins mor er forfatteren Tordis Ørjasæter, professor i spesialpedagogikk og litteraturkritiker i Dagbladet. Faren Jo Ørjasæter var også forfatter, litteratur- og teaterkritiker i Nationen. Elin Ørjasæter flyttet hjemmefra da hun var 14 år, og her må vi bare anta at det var problemer, hun vil ikke utdype det.

- Jeg flyttet først til en venninne, og etter en måneds tid ringte en av lærerne til mine foreldre og sa at jeg brukte narkotika. Og det var for så vidt sant, men det var mye av mine problemer, sier hun og holder tommel og pekefinger opp i lufta. Hun flyttet til Oslo, hvor hun vanket i alternative miljøer.

- Jeg bodde litt her og der, og det var en tid som var vanvittig og jævlig, sier hun.

Men så, da hun var 18 år, dukket Nils opp, meteorologsønnen fra Tromsø, og med ham kom orden.

- Da jeg begynte som pressetalskvinne for Sparebanken NOR og sto på tv i drakt, tenkte jeg: Nå er det mange fyrer som ler godt rundt omkring på byen.

Fra telefonen strømmer plutselig harpemusikk. Det er hennes mann, og hun ber om å få ta den.

- Hei. Å Gud? Er du i butikken, eller? Jeg skal overføre penger med en gang. Ja. Hei, sier hun, legger på.

- Jeg antar du kommer til å gjøre et poeng ut av dette? sier hun mens hun taster.

- Jeg har lært meg å overføre penger med mobilen. Det gjør at jeg forsterker min rolle som familiens minibank. Ni hundre. Sånn.

Og nå - diagnoser. Ørjasæter har to sønner, en av dem var hyperaktiv. Hun skriver om det. Han sov ikke, de sov ikke, åra gikk, og de var alle fryktelig slitne.

- ADHD-diagnosene satt veldig løst i Bærum, og i barnehagen løp de etter oss for å få ham diagnostisert. Jeg ville gjerne at han skulle utredes, men da sa Nils: «Hva skal han med den diagnosen? Den som trenger den diagnosen er du». Det var så jævlig godt sagt. Jeg er evig takknemlig for at han stoppet de greiene der.

- For mange kan en diagnose være nyttig?

- Ja, det er et kjempedilemma. Det foreldre trenger, er avlasting og hjelp til oppdragelsen. Det de får, er en diagnose og Ritalin.

- Ritalin kan være bra for noen?

- Ja, men der er jeg enig med Nils: «Han får velge selv, når han blir voksen». Så kan man alltid spørre om han hadde klart seg bedre på skolen med Ritalin, og det er et spørsmål jeg har lurt mye på. Slik jeg ser det nå, gjorde diagnosene mer skade enn gagn. Når noen snakket til dem, holdt de frikortet høyt i lufta: «Jeg har ADHD, jeg, skjønner du».

- «Jeg kan gjøre som jeg vil»?

- Ja. Nå har jo ungdommen begynt å bruke ADHD som et adjektiv. Han er helt ADHD, sier de. De har justert virkeligheten dit den bør være. ADHD betyr jo bare at du er litt gæern, ikke noe mer enn det. Nå gir vi alle personlighetsvariasjoner en diagnose, og spørsmålet er: Gir en diagnose en gevinst eller en kostnad? Jeg opplevde kostnaden selv, da jeg fikk avslag på en helseforsikring.

Grunnen var hennes lege, som skrev: «Lett bipolar tendens».

- Så kan man spørre: Hva i helvete betyr det? Han hadde jo sykemeldt meg noen ganger fordi jeg har vært nedslått og utslått, og så hadde han vel registrert at det kunne gå fort i svingene når jeg var i andre enden.

- Humøret ditt svinger?

- Nå kan jeg velge hvilke ord jeg vil bruke. Skal jeg framstille legen som en dust eller meg selv som spesiell? Temaet innbyr til et rollespill. Det er som når legen spør: «Hvordan var barndommen din?». Da er det sånn:

«Unnskyld meg, hvilken versjon vil du ha?». Jeg kan skrive atten bind om det, og alle er klin forskjellige. Og når du spør om jeg svinger, så er svaret: Jeg ha'kke peiling, jeg. Kanskje det er noe jeg finner på, jeg vet ikke.

I boka skriver hun varmt om lykkepiller, «de er så fortreffelige at det er rent uhyggelig».

- Ja. Lykkepillen er den beste oppfinnelsen siden vaskemaskinen. Det mener jeg. Jeg har hatt noen perioder med lykkepillen, og mange mener mye om dem.

- Lykkepillen tar toppene og bunnene?

- Ja, det er jo det de sier. Og jeg må jo si: Takk Gud for at den tar begge deler. Jeg var jo ikke sånn at jeg satte ting over styr. Jeg har aldri vært utro eller reist utenlands, ikke sånne ting, nei. Men noen ganger gikk det fort. Jeg blir geskjeftig og oppglødd. Jeg tror egentlig at alle har det litt sånn, at man i perioder føler at man får til mye. Men for meg er det egentlig litt skummelt.

- Hvorfor det?

- Jeg har slektninger som har fått manisk depressiv psykose i godt voksen alder, så det er klart, det ligger noe i genene. Men så lenge jeg er sammen med Nils, er det ikke noe farlig. Han kjenner meg. Jeg er veldig, veldig heldig som har et stabilt familieliv.

- Er det bare helsebyråkratisk skremselspropaganda at lykkepiller gir kvalme, diaré, redusert appetitt, svimmelhet, søvnproblemer og slapphet?

- Jeg merket ikke noen av de tingene. Men når folk på lykkepillen er på vei ut av en dyp depresjon, kan de bli veldig løsningsorienterte, og da kan de ta livet sitt. Nå har jeg aldri vært suicidal, og jeg ringte til forsikringsselskapet og sa at «jeg skjønner det er ordet bipolar som skremmer vannet av dere, men hvis jeg skriver under på at ingen får noe som helst hvis jeg tar livet av meg, kan jeg da få forsikringen?».

- He-he.

- De lo ikke! De hadde ikke humor i det hele tatt, sier hun, og drar hendene gjennom håret og ler for seg selv.

- I jobben min har jeg drevet mye med personlighetstesting, og min test er helt vill. Den er jo sånn at psykologen ser ned i bordet, og vil helst ikke tolke den for meg. Det er mange jobber jeg ikke bør ha.
Forsvarssjef, for eksempel.

- He-he.

- Ikke utenriksminister, ikke statsminister, ikke kirurg, for jeg kunne blitt hysterisk hvis jeg gjorde noe galt. Men kulturminister tror jeg faktisk at jeg hadde passet godt til. Det er ingen situasjoner der som hadde trigget gærninggenene mine.

Elin Ørjasæters storebror heter Dag Tore. Han er autist og psykisk utviklingshemmet. Hennes mor skrev en bok om ham, som er blitt standardlesning for alle som får barn som er annerledes.

- Dag Tore er blitt en svært hyggelig fyr. Han var mye vanskeligere å ha med å gjøre da jeg var barn.

Er det én ting jeg blir kvalm av, så er det Simon Flem Devold, som framstiller alle barn med psykiske utviklingshemminger som sånne gledesspredere som spiller valthorn i et aller annet korps. Det er faktisk ikke tilfelle, sier hun.

- Dette vet jeg faktisk mye om. Mange av dem har til dels store atferdsavvik, og er vanskelige å forholde seg til. Hva er det man sier? Det første som dør i en krig er sannheten. Det er faktisk det samme som skjer når en familie får et hjerneskadet barn. Man bygger myter om hvor fantastisk dette mennesket er, hvilken mytisk verden det lever i. Jeg tror nesten at enhver familie med et hjerneskadet barn er en ødelagt familie. Dette er barn som gjør upassende ting, som lukter fordi de ikke klarer å vaske seg, som sliter deg ut, og ofte vil du bare falle sammen i gråt. Jeg tror hele den mytedannelsen om våre små søsken og alt det våset der, har gjort børen mye tyngre, ikke minst for søsken.

- Det finnes gledesspredere som spiller valthorn også?

- Det gjør det nok. Jeg husker jeg leste et intervju med Victor Norman. Han har et hjerneskadet barn, og sa: «Det er ingen gave å få et funksjonshemmet barn, verken for barnet eller foreldrene. Det er forferdelig tungt». Og jeg tenkte yes, endelig! Du spurte tidligere om jeg liker å ha en opposisjonell rolle, og ja, jeg liker å ta stemmen som ingen andre tar. Og dette er en stemme som ikke er tatt i offentligheten.

- Det er kanskje i dette perspektivet du har sagt at «Det er grupper jeg synes mer synd på i verden i dag enn hvite, heterofile, skandinaviske kvinner»?

- Ja, det er det. Hele den undertrykkelsesretorikken til feminister som Liza Marklund, synes jeg er helt ufattelig. Noen er undertrykte. Innvandrerkvinner som ikke får styre sine egne liv, kvinner som blir most i omsorgsansvar. Hjerneskadde barn, sinnssyke slektninger, syke ektefeller og gamle foreldre. Jo, en gruppe til: Kvinner som blir voldstruet. Men sammenlikner du oss med andre deler av verden, har kvinner i Norge det bra. Kan vi ikke snakke om noe hyggeligere?

- La meg se på lista mi her: Velferdsstatens undergang, mobbing, kosmetisk kirurgi...

- Ja! Det er jo bare morsomt. Selv har jeg fått fikset følgende: Flat mave, sier hun og klapper seg på magen. Hun har også tatt øyelokkene, og, eh...laserpeeling?

- Da slipper du en gærning løs på ansiktet ditt med laserpistol, han brenner bort død hud. Det gjør jeg aldri mer. Klipp og sy er helt greit, men den laseren... Jeg så heeelt jævlig ut, men gikk på jobben, og det var en morsom, absurd og lærerik opplevelse. Å være så stygg at folk skvetter. Og dette gjorde jeg frivillig!

- Det var ikke oss menn som fikk deg til å gjøre det?

- Nei, er du gal! Nils hadde en søt replikk da jeg fortalte at jeg ville fettsuge magen. Han sa: «Hva med litt silikon i stedet?». Magen plaget ham ikke, men litt større pupper kunne han tenkt seg. Vi skal være glade for de medisinske mulighetene som finnes. Vi kan, hvis vi vil, bryte med vår genetiske arv. Ikke fordi menn påtvinger oss det, i hvert fall ingen menn jeg kjenner. Når kvinner klager på menn, så er det bare å prøve å være litt bedre til å velge. Hvorfor forelsker alltid karrierekvinner seg i menn som tjener mer enn dem selv? Og så klager de over at de bidrar for lite i hjemmet. De kunne jo bare valgt en smartere mann.

- En som Nils?

- En som Nils. •

hop@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør