Gooiiing! For ditt indre øye ser du en enorm mongolsk kriger med lendeklede, som av full kraft dundrer en slegge inn i en diger gong-gong. Tid for radioteater! Sterke scener, røffe dialoger, angstfylte lyder. Mord og kjærlighet. Mysterier, mysterier. Og denne gangen et drama som overgår alt du som lytter har vært vitne til: Historien om den mest oppsiktvekkende, sensasjonelle, forbløffende, den farligste mann i Amerika! Dickie! Dick! Dickens!

Sceneteppet på Centralteatret er for anledningen forvandlet til glasspanelet i fronten av en klassisk Kurér reiseradio, med sitt enestående oppbud av kanaler fra hele kloden, fanget inn via kortbølge, mellombølge og langbølge. Straks forhenget glir til side, er vi inne i en atmosfære som har forført flere generasjoner nordmenn. For første gang skal historien om Chicago-gangsteren Dickie Dick Dickens framføres i et annet medium enn radioen.

Nå gjenoppstår de på scenen, den frekke gangsteren selv, hans kjæreste Effie Marconi, hans medhjelpere, den nervøse Opa Crackle og den overtroiske Bonco, hans fiender, både politisjef Hillbilly og gangsterbossen Jim «Kjøtthue» Cooper. Men bortsett fra Dickie og Effie, er samtlige aktører dukker, store dukker som i den mest raffinerte figurteatertradisjon føres av skuespillere på scenen. Dukkene er fantastiske, det hele minner om en tegneserie som har revet seg løs fra sidene og tatt skrittet ut i rommet.

Åh, det var tider. Radio-dager. Mens fjernsynet sakte erobret nasjonen husstand for husstand på begynnelsen av 1960-tallet, var det fortsatt radioen som gjaldt. De sju hørspill-seriene om Dickie Dick Dickens ble sendt på NRK i perioden 1962 til 1976. Seriene ble satt i scene av Paul Skoe, den legendariske instruktøren i Radioteatret. Skoe startet sin karriere i NRK i 1950. Som tekniker og instruktør hadde han hånd om minst 600 oppsetninger, blant annet de populære seriene om Paul Cox og Dickie Dick Dickens.

Begge disse seriene trollbandt radiolytterne. Man kan kanskje si at «God aften, mitt navn er Cox» bante veien for Dickie Dick Dickens. Når nye episoder ble sendt, var nasjonen stille som etter en gangster-massakre. Engang ble en episode overført i høyttaleranlegget på Jordal Amfi i pausen på et boksestevne, ved en annen anledning opptrådte kringkastingssjef Kåre Fostervoll som streikebryter og sendte personlig ut ukas episode av Cox-serien under en fem dagers streik i NRK.

Lørdagskrim'en ble en institusjon på 1950-tallet, og nådde høydepunktet under Dickie Dick Dickens-feberen i neste tiår. Alle snakket om Dickens, lommetjuven som slo seg opp til underverdenens øverste boss og nedkjempet sine motstandere med smartness og eleganse snarere enn muskelkraft. Vi må helt fram til Tony Soprano for å finne en gangster som i samme grad ble en slags helt, til tross for sine til tider tvilsomme metoder.

- Jeg forsøker å finne ut hvem Dickie er, sier Johannes Joner, som har fått æren av å spille Frank Roberts glansrolle på scenen. Joner legger stemmen i et leie ikke helt ulikt sin avdøde kollega, en «en spesiell krim-sjargong, en røff-formell, litt bjeffende macho-snakkestil», som det heter i boka «Det usynlige teatret» (2001), om Radioteatrets historie.

- Frank Robert vil alltid være Dickie, så han er en god modell. Det må skapes en balanse mellom gangsteren og elegantieren, mellom en slags Al Capone-type og en gentlemannstyv som Arsene Lupin. Jeg tror mye av Dickies popularitet bygger på en skjult drøm hos mange menn om å leve litt på kanten. Dickie er hard når det gjelder, men kan også være myk og ikke minst smart. Han er en slags inkarnasjon av alle slags heltetyper. En skurk med stil.

- Og en galant elsker vis-a-vis Effie Marconi?

- I en av de sterkeste replikkene i stykket, sier Dickie til Effie: «At du av og til står i med andre mannfolk, all right, det er en sak for seg. Treffer jeg tilfeldigvis den karen, får han en ladning bly i magan, og ferdig med det, jeg er ikke langsint. Men at du har noe med Jim Coopers gjeng å gjøre når du er venner med en Dickens, det er bånn, forstår du. Sånt gjør ikke en dame.»

- Er du blant de som har dype minner om Dickens?

- Jeg hørte på serien da jeg var liten. Det var enormt spennende og morsomt. Den sitter i ryggmargen.

Frank Robert fikk i 1961 en telefon fra Paul Skoe, som spurte ham om han ville «være med på noe». Dette viste seg å være en elleve episoders serie, en slags gangsterparodi. Ved sin side hadde Frank Robert kjæresten Effi Marconi, spilt med engstelse og hengivenhet av Randi Nordby som stadig sukket: «...åh, kjære Dickie-gutten min». Dessuten de trofaste våpendragerne Opa Crackle, spilt av Birger Løvås, og Bonco i Carsten Wingers tolkning. Sistnevnte kom uavlatelig med sine ordspill og regler, slike som denne:

«På taket sitter spurver tre, da kommer uhell skal du se/Og er det til og med den fjerde, på ulykke sikker kan du være/Men skulle det da være fem, blir ulykken dess mere slem/Men kan du telle spurver seks, da blir du tatt av onde heks/Men er det syv, da skal jeg hviske, da er du ferdig som en sviske.»

I alt 53 episoder om lommetyven Dickie Dick Dickens ble produsert av NRK. For enhver som opplevde denne epoken i radioen, er navnet nok til å framkalle den varmeste nostalgi. Dickie Dick Dickens samlet familien til ukentlige skuddsalver og blodbad. Serien ble skrevet av forfatterparet Rolf og Alexandra Becker, som også hadde diktet opp Mr. Cox. Rolf Becker var født i London i 1923, han lever fortsatt, men vokste opp i Tyskland og giftet seg i 1953 med den tyske skuespillerinnen Alexandra (1925-1990).

Som en slags radioteatrets Sjöwall & Wahlöö foret disse to både tysk og norsk radio med radioteatre. Både Cox og Dickens var opprinnelig romanfigurer, men fikk betydelig større suksess i radioen. Særlig Dickens-hørespillene fikk sin aller største suksess i norsk radio, kanskje takket være Hans Heibergs frodige oversettelse, den dynamiske regien, de engasjerte skuespillerne og musikken, som ble skrevet av et annet kunstnerektepar, de norske musikerne Maj og Gunnar Sønstevold.

- Effie Marconi, hvem er nå hun? Jeg er ikke helt sikker ennå, sier Monica Hjelle, som framstiller den feminine, forelskede og gatesmarte kjæresten til Dickie Dick Dickens.

Hun har en viss erfaring fra skråplanet. Hun har sittet i en politibil med håndjern på seg. Men hun prøver å bremse Dickie og forteller ham at han ikke kan drepe alle han ser. Hun er jo likevel veldig tiltrukket av ham. Både hans sjarm og dette at han er litt farlig og sexy. En tiltrekkende bad boy. Poenget er at de andre gangsterne er så mye verre.

I stykket sier Dickie på et tidspunkt: «Vi skal bli vanlige borgere. Og du Effie, skal bli en helt vanlig husmor.» Effie svarer: «Å, Dick. Dick. Dick.»

- Hun er ikke akkurat noen rødstrømpe?

- Nei, nei. Langt ifra. Det er jo dette hun drømmer om, sier Monica Hjelle. - Hus og hjem.

- Hva slags forhold har du til Dickie Dick Dickens fra før?

- Jeg er jo for ung til å ha hørt stykkene første gang de ble sendt, men jeg har lyttet til reprisene og har foreldre med et sterkt forhold til Dickie.

Dickie Dick Dickens er den ene mot de mange, og den lille mot systemet. Han er lommetyven som overlister både politiet og gangstere. Serien er en ellevill parodi på amerikansk kriminallitteratur, full av skyting, kvikke replikker, svart humor og ikke minst de villeste såkalte cliffhangere. Hver episode sluttet med en spenningstopp - og det var en uke til neste gang.

Maj og Gunnar Sønstevold var et ektepar med store musikalske ambisjoner, men samtidig med bred populærmusikalsk erfaring. Gunnar Sønstevold (1912-1991) hadde vært jazzpianist på alt som het restauranter i Oslo, men skrev også orkesterverk og avansert teatermusikk. Maj Sønstevold (1917-1996) var svensk, også hun en ambisiøs komponist. Men best kjent er paret for å ha skrevet musikk til rundt 40 norske filmer - og til radioteatret.

I «Dickie Dick Dickens» bidro de sterkt til stemningen, med alt fra Chicago bluesjazz til mannskor som høytidelig lirte av seg linjer som disse:

Deilig i dårlig vær

da smeller det så det drønner her

Og med solen over by

kan du pumpe ham full av bly

Å Chicago! Mitt Chicago!

De to fortellerne Lasse Kolstad og Sverre Hansen ga serien en enestående energi. De vekslet replikker like kjapt som gangstere veksler skudd. De refererte stadig til angivelige historiske kilder for det som foregikk, spesielt Dickie Dick Dickens memoarer, som han «skrev tyve år senere i Sing Sing». Men også for eksempel til utsagn som dette: «Ubu guu-muktu trollulululu qua quaraj!», uttalt av en 51-årig Maori-høvding fra New Zealand. Hvilket betyr: «Han er vidunderlig som paradisfuglenes konge».

Lydene er klassisk radioteater: Hvinende biler, knitrende brann, knirkende dører, mystiske skrik, skuddsalver, fatale plask i Michigan-sjøen. Dramatiske timer foran radioen, lagret som dumpe dynamittdrønn i sjelen. Som Bonco den notorisk overtroiske Bonco uttrykker det: «Den som ikke liker Dickie Dick Dicken'/han kommer bestandig for seint til trikken/og står utafor folkeskikken.»

- Sist jeg spilte mot en dukke, var en gang jeg intervjuet Titten Tei, sier Johannes Joner. Regissør Arvid Otnes, mannen som har fått ideen til å gjenskape Dickie Dick Dickens som en blanding av figurteater og vanlig drama, har sterke barndomsminner om radioteaterhelten.

- Jeg pleide å sykle fem kilometer til en kamerat hver gang det ble sendt en ny episode av Dickie Dick Dickens. Der satt vi fire venner og lyttet sammen. Det er den største teateropplevelsen jeg har hatt - noensinne!

- Hvorfor figurteater?

- Nettopp fordi Radioteateret har det samme preget av noe uvirkelig. Vi forsøker å gjenskape opplevelsen av at teppet, i dette tilfellet et radiopanel, går opp, og dermed er vi inne i en helt annen og eventyrlig verden. Det blir som en drøm, en fantasi.

For mange vil kanskje det nye møtet med Dickie Dick Dickens framkalle søte minner: Familien samlet rundt radioen, i felles entusiasme for dialoger som denne:

- Jeg er Jimmy Cooper, og denne skyter'n er ladd. Så nå har jeg deg, Dickens.

- Hva? Jim Cooper? Passer bra det, Jimmy-far. Pistolen min er nemlig også ladd.

- Så.

- Pussig, hva?

- Jeg kunne le meg i hjæl.

- Passer bra det, så slipper jeg å skyte deg i hjæl.

Effie Marconi: - Å, Dick, du tenker da ikke på åsså ...

- Neida, smukka. Du kan da ikke tro sånt om meg. Det er bare det at jeg har så forbannet nervøs pekefinger.

- Snakker du bestandig så mye tull?

- Det er ikke tull, Jimmy-far. Du skjønner, min skyter er usikret, og det er ikke din. Rører du tommelfingeren bortover mot sikringen, så er ikke vi gode venner lenger. Forstått?

Satire? Tøv? Selvsagt, men surr i finstemt balanse med troverdighet og spenning. Mine damer og herrer; gå ikke glipp av en eneste episode! Gooiiing!