- Vi peaker nå.

Janove Ottesen gliser tilfreds. Frontfiguren, vokalisten, låtskriveren og den ubestridte bossen i Kaizers Orchestra sitter på kafeen Food Story i hjembyen Stavanger og oppsummerer de siste ukers begivenheter.

Bandet ga ut første del av albumtrilogien «Violeta, Violeta» i januar, nummer to kommer til høsten, og den tredje neste år. Han skrev alle sangene til trilogien i en veritabel raptus av inspirasjon. Til høsten blir Kaizer-universet et teaterstykke på Rogaland Teater.

- Ja, det er gode tider, sier han.

- Vi lager mer musikk enn noen gang. Tre plater i stedet for en. Vi spiller større konserter enn noen gang. Oslo Spektrum med plass til 9000 publikummere er utsolgt. Vi spiller for fulle hus på turné i Norge og Europa. Vi har fått vår største radiohit noen gang gjennom ti år med «Hjerteknuser». Så det er ikke bare en påstand jeg slenger ut: All matematikk viser at vi peaker.

Rockestjernen har anlagt en klassisk «look». Håret, mer gråspettet for hvert album de siste åra, er stylet i en James Dean-liknende frisyre. Over de mørke penbuksene har han en proper v-genser og smårutet skjorte. Men øreringene er på plass. Og fansen vet det: Bak skjortebrystet dunker tatoveringen av en gassmaske på plassen over hjertet hans. Gassmaska er bandets varemerke, og tatoveringen tok han allerede før de ga ut debutplata «Ompa til du dør» i 2001. Før den originale miksen av jærdialekt, pumpeorgel, oljetønner og sigøynertakter var en braksuksess.

- Tatoveringen var et statement - for å bevise at «I know something you don't».

Han gliser igjen. Han har aldri vært av den beskjedne typen. Nå nipper han til varm chai-te med honning. Stemmen må pleies. Bandet er midt i «Violeta, Violeta»-turneen, bare så vidt hjemom et par dager før de spiller i Sverige denne helga.

- Det er fint å hilse på familien og gjøre et par ærend. Hente klokka fra reparasjon, levere inn dresser til rens, vaske klær og alle sånne ting.

Mens han farter Europa rundt, venter kona Susanne Reienes (37) og barna Oliver (11) og Vera (7) hjemme i Stavanger.

- Hvordan går det å kombinere musikerlivet med å være familiemann og småbarnsfar?

- Det er blitt enklere. Før var kontrasten større mellom turnéliv og hjemmeliv, nå føler jeg mer at jeg er en person, ikke to forskjellige. Hele mitt virke er blitt en livsstil. En viktig grunn til at det går bra, er at jeg og Susanne var sammen i mange år før vi fikk barn, og før det tok av med Kaizers. Og hun er jo også opptatt med sin jobb, som daglig leder i en bedrift.

- Har du ofret hverdagen med barna?

- Vi tror på å oppdra gjennom eksempelets makt. Ungene våre vokser opp med en far som er i toppform, som er superhappy med sitt liv, som er kreativ og finner på masse forskjellige ting, lager musikk, treffer mange mennesker og reiser til forskjellige land. Jeg håper det inspirerer dem, slik at de også vil dra ut i verden og leve livet. Med måte og stil - sånn som han far.

- Lengter du hjem?

- Ja, etter noen dager. Jeg savner rytmen i hverdagen hjemme. Hvis du er lenge på turné, setter forfallet inn. Du spiser alle måltidene på restaurant, du får ikke trent nok, du lever om nettene og sover om dagen. Og så skal du hjem igjen og snu døgnrytmen.

- Du har en sporty kone som drar mye av hverdagslasset?

- Ja, hun er strålende som takler det. Og samtidig litt bortskjemt, skynder han seg å legge til.

- Når jeg er hjemme, gjør jeg alt. Da kan hun gjøre som hun vil, og komme hjem til middag og dekket bord, med ungene hentet fra Steinerskolen og levert på håndball, fotball og teater.

Kaizer-vokalisten snakker sjelden offentlig om kjæresten. Hun er nærmest en godt bevart hemmelighet, langt unna rampelyset. Men nå, når han får spørsmål om de viktige tingene her i livet, er det tre ting han ikke kommer utenom: Fotball, musikk og kjærlighet.

For det var den store kjærligheten da snaut 16 år gamle Janove Ottesen falt for to år eldre Susanne Reienes hjemme på Bryne på Jæren, hvor de begge vokste opp. I mai trosser de skilsmissestatistikken - spesielt den blant rockestjerner - og feirer 20-års jubileum.

- Vi klarte å bli voksne sammen, og det er helt fantastisk. Vi startet som ungdomskjærester, og har tatt mange skritt sammen for å komme dit vi er i dag. Nå har vi det kjekkere og kjekkere for hvert år som går. 20-års jubileum!

Han humrer.

- Jeg er en stayer. Med bandet, vennene og min «fru».

Ekteparet liker å trene sammen. Et år fokuserte de på løpetrening og gjennomførte New York Marathon.

- Vi liker i det hele tatt veldig godt å være sammen. I en perfekt verden skulle vi hatt samme timeplan. Men det kommer senere. Vi har ennå mye vi har lyst til å gjøre sammen.

Han kaster seg over det italienske ostesmørbrødet. God mat er viktig. God vin også. «Jærbøndene» i Kaizers har bra rødvin som fast innslag på konsert-raideren.

- Jeg er livsnyter, flink til å leve, sier han.

- Hva legger du i å være flink til å leve?

- Jeg er god på å treffe riktige valg for meg selv og mine, basert på min egen feeling og intuisjon.

Et avgjørende livsvalg tok han da han var 18 år. Janove Ottesen gikk i faren, fotballspilleren Rune Ottesens, spor og var et lovende fotballtalent. På full fart mot en proffkarriere. Han spilte på Brynes A-lag og på aldersbestemte landslag.

- Fotballen var hele mitt liv i oppveksten og ungdommen. Jeg spilte én til to ganger hver dag, timevis. Det formet meg: Jeg lærte meg å jobbe langsiktig - og å bygge vinneregenskaper. Jeg fikk oppleve at det går an å sette seg mål, og nå dem. Det er jo blitt mitt «slogan», det: Alt du kan drømme, alt det kan skje.

Over natta kuttet han ut fotballen.

- Jeg måtte følge magefølelsen og bruke litt tid på å finne ut hva jeg skulle gjøre i stedet. Alle vennene mine flyttet fra Bryne, kjæresten min også. Jeg ville ikke sitte alene igjen på bygda.

- Var det sårt å si farvel til noe som var så viktig for ditt liv?

- Det var først og fremst befriende å dra ut og oppdage verden.

Han pakket sekken og dro til Nice. Studerte fransk og jobbet som au pair hos en rikmannsfamilie med svømmebasseng og bar i hagen. Deretter ble det mer fransk på Universitetet i Bergen, militærtjeneste og tre års musikklærerutdanning i Bergen. Der startet det som skulle bli Kaizers-eventyret.

- Det tok tre, fire år fra jeg brøt med fotballen til jeg skjønte at jeg kunne skrive musikk, drive et band og leve av det. Musikken hadde hele veien vært en hobby for meg. Da jeg var liten, skaffet far seg orgel, men det var jeg som lærte å spille på det. Til konfirmasjonen fikk jeg en kassegitar av bestemor, og spilte sammen med Geir i kjellerstua hans.

Geir er Geir Zahl, barndomsvenn og musikalsk makker. De har gått hele veien sammen. Fra den spede starten med bandene «Blod, snått & juling» og «gnom» til suksessen med Kaizers Orchestra.

- Jeg gjorde ferdig utdannelsen, men begynte aldri å jobbe som musikklærer. Vi satset på å bruke et år på bandet uten å ha jobb eller studier ved siden av. Levde av å spille coverlåter på gata og puber i Bergen. Susanne brukte sine siste 2900 kroner på å kjøpe pumpeorgelet som var med på å definere lydbildet vårt - og som vi fremdeles bruker på scenen. Vi dro på turné, og har fortsatt med det i mer enn ti år.

Ikke uten samarbeidsproblemer. Geir Zahl har røpet at Janove Ottesen en stund var så høy på seg selv at resten av bandet måtte jekke ham ned.

- Jeg var sikkert det. Men jeg mener det handlet mer om posisjonering innad i bandet. Det har vært en del småknuffing, ja. Før det gikk seg til, fra utgivelsen av «Maestro» i 2005. Nå har vi funnet ut av hverandre, og er flinke til å jobbe sammen. Vi krangler aldri. Hva skal vi krangle om? Alle ser at vi har suksess med det vi gjør. Så lenge jeg tross alt beviser det, hører de på meg.

Tro altså ikke at Kaizers er et sosialdemokratisk band - selv om Janove Ottesen stemmer på Jens.

- Nei, det er et herlig diktatur, sier han og ler.

- Jeg hører også på de andre, men først er det jeg som har ideene og visjonene, siden jeg komponerer.

- Du er sjefen?

- Ja.

Denne helga er de tilbake i Sverige etter opptredenen på «Skavlan» tidligere i vinter. Svenskene har ikke vært de enkleste for Kaizers Orchestra. En svensk anmelder hyllet dem som verdens beste liveband. En annen ga minus én på terningen og skrev «hur fan orkar dom?».

Men Janove Ottesen er ikke nervøs før han går på scenen. Verken i Sverige eller andre steder.

- Jeg er bare spent. Det kribler på en positiv måte. Ingen av oss er usikre. Vi vet hva vi holder på med. Det er ikke tvil i leiren - det er mange år siden vi var ferdige med det. Vi jobber knallhardt, og vet det vil gå bra. Vi tar publikum hver gang.

Sjefsgliset er på plass igjen.

- Kaizers vinner til slutt.

bfro@dagbladet.no