I løpet av et dramatisk døgn 16. mars 1959 blir det født 22 barn i Oslo. En blir bilselger. En blir mangemillionær på skiutstyr. En velger å leve livet alene. En annen blir narkoman. En blir statsminister.

Tips oss 2400
ALVORLIG: Hun hadde alltid dette uttrykket på bilder, vesle Elisabeth Smuk, her fire år gammel.

ALVORLIG: Hun hadde alltid dette uttrykket på bilder, vesle Elisabeth Smuk, her fire år gammel.

Født i Oslo 16. mars 1959 - her er de nå:

Elisabeth Smuk, Oslo. Uføretrygdet

Jens Stoltenberg, Oslo. Statsminister

Trygve Kleppe, Hønefoss. Bilselger

Toril Rype, Tranby. Resepsjonist på legekontor

Bernt Lund, Oslo. Gründer, innen konsept- og designutvikling.

Carl Nilsson, Haugesund.

Forsker Einar Skancke, Oslo. Rådgiver på Statsministerens kontor

Kvinne, Oslo.

Ole Løland, Fredrikstad. Markedssjef Trioving

Anne Karin Molden, Nordby. Jobber på arkitektkontor

Lena Kristiansen, Auli. Jobber på SFO

Nina Watz Sundeng, Oslo. Lærer

Eilert Hoelfeldt Lund, Bærum

Mann, Møre og Romsdal 

Kvinne, Østfold

Kvinne, Østlandet

Harald Berthelsen, Stavanger.

Rune Nordtorp, Bergen. Spesialrådgiver for finans, Bergen Kommune

Håvard Jan Jøranson, Stavanger. Jobber i StatoilHydro

Kvinne, Skedsmokorset.

Mann, Oslo

Kvinne, Slemmestad

Kilder: Denne saken har blitt til gjennom intervjuer på telefon og direkte møter og mailutvekslinger med de 17 første på lista over de 22 som ble født 16. mars 1959 i Oslo, statsminister Jens Stoltenberg inkludert. Vi har også snakket med foreldre til enkelte. Vi har hentet informasjon fra Byarkivet i Oslo, Skattedirektoratet, Folkeregisteret, telefonakatolger, adressebøker og internettsøk. Vi har også hentet bakgrunnsinformasjon fra VG, Dagbladet og Arbeiderbladet fra 14, 16 og 17. mars 1959, samt fra bøkene «Jens Stoltenberg, en biografi», av Elisabeth Skarsbø Moen, Gyldendal 2002, og «Jens og Thorvald Stoltenberg, Samtaler», Aschehoug, 2009, og øvrige avisartikler fra Dagens Næringsliv, og norsk rikspresse. Tre personer ønsker ikke å bidra til saken, to andre har ikke besvart Magasinets henvendelser
Oslo, 20110304
Bildetekst: Elisabeth Smuk. Født samme dag som Jens Stoltenberg.
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Oslo, 20110304 Bildetekst: Elisabeth Smuk. Født samme dag som Jens Stoltenberg. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

VENDEPUNKT: Elisabeth Smuk mistet moren i en bilulykke da hun var 14 år gammel. Etter det ble hun og brødrene splittet. Elisabeth fikk fosterforeldre, men slet med narkotikamisbruk. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

VENDEPUNKT: Elisabeth Smuk mistet moren i en bilulykke da hun var 14 år gammel. Etter det ble hun og brødrene splittet. Elisabeth fikk fosterforeldre, men slet med narkotikamisbruk. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

ELISABETH SMUK: I løpet av livet har hun mistet faren, moren, broren, eksmannen og kjæresten på brutalt vis. - Jeg har opplevd så mye tøft, men jeg har fortsatt humøret, sier hun. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

ELISABETH SMUK: I løpet av livet har hun mistet faren, moren, broren, eksmannen og kjæresten på brutalt vis. - Jeg har opplevd så mye tøft, men jeg har fortsatt humøret, sier hun. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

UNG MOR: Da hun var 19, fikk Elisabeth en datter. Jenta vokste opp i en fosterfamilie. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

UNG MOR: Da hun var 19, fikk Elisabeth en datter. Jenta vokste opp i en fosterfamilie. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

ARRESTERT: Elisabeth Smuk har levd et liv med mye nærkontakt med politiet. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

ARRESTERT: Elisabeth Smuk har levd et liv med mye nærkontakt med politiet. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

LOVENDE: Formann i AUF, Egil Knudsen og nestformann Jens Stoltenberg under landsmøtet i Oslo, februar 1985.

LOVENDE: Formann i AUF, Egil Knudsen og nestformann Jens Stoltenberg under landsmøtet i Oslo, februar 1985.

TRIVES ALENE: - Vi som er født i mars er kunstneriske av oss. Det kjenner jeg meg igjen i, sier Toril Rype som driver med porselen på fritida. Hun jobber som resepsjonist på et legekontor etter en lang karriere på vaskeriet på Dikemark. Foto: Lars Myhren Holand

TRIVES ALENE: - Vi som er født i mars er kunstneriske av oss. Det kjenner jeg meg igjen i, sier Toril Rype som driver med porselen på fritida. Hun jobber som resepsjonist på et legekontor etter en lang karriere på vaskeriet på Dikemark. Foto: Lars Myhren Holand

HJEMLENGSEL: Hvordan preget det Trygve Kleppe at familien ble nødt til å bryte opp og flytte fra Fagerborg til Danmark? I det nye landet klarte de ikke uttale navnet hans. Her med lillebror og foreldrene.

HJEMLENGSEL: Hvordan preget det Trygve Kleppe at familien ble nødt til å bryte opp og flytte fra Fagerborg til Danmark? I det nye landet klarte de ikke uttale navnet hans. Her med lillebror og foreldrene.

BILSELGER: Trygve Kleppe driver med bilsalg, med innbyttebiler for store forhandlere i Oslo. - Vi gjør dem i stand, shiner dem og tar service, også selger vi videre, forteller han. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

BILSELGER: Trygve Kleppe driver med bilsalg, med innbyttebiler for store forhandlere i Oslo. - Vi gjør dem i stand, shiner dem og tar service, også selger vi videre, forteller han. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

FØDT MED SKI PÅ BEINA: Han visste det nok ikke da han var 4, men Bernt Lunds liv og karriere skulle i stor grad dreie seg om langrenn.

FØDT MED SKI PÅ BEINA: Han visste det nok ikke da han var 4, men Bernt Lunds liv og karriere skulle i stor grad dreie seg om langrenn.

Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Foto: Agnete Brun / Dagbladet

SUKSESSHISTORIE: Bernt Lund har vært heldig med sine investeringer. I helga gikk han Birkebeinerrennet. Han er medlem av en privat skiklubb, Overtoppen, der du må bli anbefalt for å være med. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

SUKSESSHISTORIE: Bernt Lund har vært heldig med sine investeringer. I helga gikk han Birkebeinerrennet. Han er medlem av en privat skiklubb, Overtoppen, der du må bli anbefalt for å være med. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

BURSDAGSBARN: - For en flott fyr Jens var, så jordnær, sier Elisabeth etter at vi har tatt disse bildene og statsministeren må tilbake til møter. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

BURSDAGSBARN: - For en flott fyr Jens var, så jordnær, sier Elisabeth etter at vi har tatt disse bildene og statsministeren må tilbake til møter. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

En drosjesjåfør raser gjennom Oslos gater. Han har to pistoler i nakken. Byen har levd i frykt i ukevis, etter to brutale drosjeran. Nå, denne snøtunge marskvelden, har raneren slått til igjen. Han har funnet et nytt offer.

Drosje A5794 med sjåfør Einar Hansen bak rattet hadde stått stille ved holdeplassen på Skillebekk da en ung gutt i brun bomullsjakke kom bort til ham med raske skritt.

«Kjør meg til Vestbanen», sier han.

Drosjesjåfør Hansen er ikke kommet lenger enn til Framnesbrua før karen i baksetet rykker til:

«Nå kjører du dit jeg sier!»

Drosjesjåføren ser opp i speilet. Han prøver å tenke så klart han bare kan. Med to pistoler mot nakken.

Denne mandagen, 16. mars 1959, mens en ukjent pistolraner herjer i byen, skal det bli født 22 barn i Oslo. Snart skal de forsvinne hver til sitt, ut i livet, inn i historien. De blir navn, datoer, fødselsnumre. Men hvor tar de veien? En av dem skal bli FN-soldat, seinere bilselger, en annen skal miste faren i en fallulykke, en skal bli mangemillionær på skiklær. En skal bli fridd til, men si nei fordi hun foretrekker å være alene i livet. En skal bli statsminister i Norge. En annen skal treffe en fjellvegg i 90 kilometer i timen.

I morgentimene denne marsdagen er det tre kuldegrader i Oslo. Det snør tungt, det har gjort det i dagevis. Veiene er såpeglatte, legevakta melder om rekordtrafikk. Fra i morgen er det utsikt til sol igjen, og da vil den siste rest av nattas nysnø forsvinne.

På en fødeklinikk i Josefines gate: Den nyfødte ligger der så uendelig skjør. Ti fingre, ti tær, smale øyne, og himmelen er akkurat blitt lys utenfor vinduet.

Ingen sirener ennå, dette er lenge før alt raser sammen, lenge før hun mister alt hun elsker. Nå er det bare stille.

Elisabeth Smuk er født.

Hun er perfekt.

På Vår Frues Hospital i Ullevaalsveien, bare en kilometer unna, kommer et annet barn til verden. Inne i fødestua holder Trygve Kleppe opp sin sønn. Han er så stolt.

«Dette er Norges kommende statsminister!» roper han ut i rommet. Folk på fødeklinikken ler.

Gutten skal bli hetende Trygve Kleppe etter sin far.

På Røde Kors fødeklinikk, på Oslo vest, kommer diplomaten Thorvald og akademikeren Karin inn dørene. Karin og Thorvald møttes på gymnaset, men forholdet tok slutt. Tre år seinere angret Thorvald, men da bodde Karin i Canada. Thorvald er en handlingens mann, så han sto snart på trappa hennes og ba henne bli med til Norge.

«Det blir vanskelig. Jeg skal gifte meg i morgen», sa hun. Tre år seinere kommer Karin på ferie til Norge. Etter en suppedate blir hun og Thorvald kjærester. Og ektefolk. Denne dagen får de sitt andre barn. Han skal få navnet Jens. Jens Stoltenberg.

Oslo er full av hendelser denne dagen. På Det Norske Teatret spilles Shakespeares «Stormen». På Folketeateret er alt utsolgt til «Peter Pan» og på Victoria viser de «Herfra til Evigheten» tre ganger, kl. 16.45, 19 og 21.15.

Det skal dø 18 personer i Oslo denne mandagen, 16. mars, blant dem forhenværende politikusk Christian Marius Pettersen, forhenværende nattevakt Magnus Hartvik Ruud, kirkegårdsarbeider Hans Gustav Rustad og enkefru Anna Bolstad.

Det er begravelser og bisettelser gjennom hele dagen, på Østre gravlund går det slag i slag. De steder kommunearbeider Halfdan Johansen til hvile kl. 12.00, murer Otto Olsen kl. 13.00 og avisbud Birger Johannessen kl. 14.00.

Og lenger nede i Oslo-gatene skal drosjesjåfør Einar Hansen snart foreta sitt livs mest risikable manøver. Han svinger brått til høyre og bråbremser foran pølseboden ved Filipstad. Overfallsmannen jumper ut av bilen, med en pistol i hver hånd. Han løper, ned mot brygga, mens Einar Hansen kjører i full fart til Victoria terrasse, til Kriminalpolitiet. De slår full alarm. Meldingen om ransforsøket går ut over radioen til politi og drosjer, og i de neste minuttene kjører en strøm av biler mot Filipstad.

Men på denne 16. mars 1959 skriker fortsatt 22 barn på fødeklinikkene i hovedstaden. Det skal ta oss et hundretall telefoner, meldinger og e-poster å finne dem igjen. Vi leter i arkiver, lister, registre, ei jakt nedover og oppover i det norske samfunnet.

Du har Ole Løland, han som ble født på Kvinneklinikken i halv ellevetiden på kvelden, det var doktor Bjøro og to jordmødre som tok ham imot. Han vokser opp i Fredrikstad, far er heistekniker, og snart treffer han hun som skal bli hans kone på russetreff, han får barn, blir markedssjef i TrioVing, og som han sier, «det er vi som passer på Norge slik at alle kan låse seg inn og være trygge», han skiller seg etter 26 år, og barnebarnet Hermine Ismene kommer 20. april 2009.

Du har Lena Kristiansen, hun som passer barna på SFO på toppen av å ha fire barn selv, en annen finner vi på et verksted, en på Menighetsfakultetet. En er uføretrygdet etter årelang kamp mot sykdom, hun sier hun ikke føler noe som helst for

16. mars, en er blant oljenasjonens helter i Statoil. Og du har Anne Karin Molden som møtte mannen sin da hun jobbet på båt, fikk tre barn og nå jobber på arkitektkontor, en får jobb på et vaskeri, og en annen legger på røret, han sier han ikke vil bli funnet. Og hvor ble det av Elisabeth Smuk? Hvor forsvant hun etter at bilen med mor og datter svingte ut i de snølagte oslogatene og hjem til en toroms i Idunsgate for 52 år siden?

- Elisabeth Smuk?

- Ja, det er meg.

Stemmen i den andre enden av røret skjelver lett.

- Vi ringer fra Magasinet i Dagbladet og...

- Ja vel...

- Ja, vi forsøker å finne de 22 barna som ble født 16. mars 1959 i Oslo. Du vet, det er dagen Jens Stoltenberg ble født.

Hun blir stille.

- Jeg har vært litt uheldig i livet, skjønner du. Skjebnen har gitt meg mange slag i trynet.

Stille igjen.

- Kanskje du har tid til å treffe oss?

- Tid? Jeg har ikke annet enn tid.

Lille julaften 1963, i en bygård på Bjølsen i Oslo. Elisabeth Smuk er blitt fire år gammel, hun er full av forventning. Penklærne er på, hun leker med storebror, tre pakker ligger under treet og lillebror sover. Så ringer det på døra. Tidligere denne dagen var det kommet et telegram fra en amerikansk havneby. Elisabeth hadde betraktet det lenge, de uforståelige bokstavene, det lille stykket papir, som om pappa i et lite sekund kunne se dem fra andre siden av jordkloden, som om han var her i leiligheten. Utenfor står det en mann. Han har tatt fingeren av ringeklokka. «Er det julenissen?» tenker Elisabeth, «er han kommet til oss?».

Hun åpner døra. Det er ikke julenissen som står der ute i kulda, det er presten. Elisabeth er bare fire år, men hun kommer aldri til å glemme skrikene til mamma, mamma hyler som et dyr. Presten forteller at pappa har fått en lossekran i bakhodet, at han døde momentant. Savannah, Georgia, andre siden av kloden. I telegrammet inne på kjøkkenet står det med små bokstaver: «God jul. Fra pappa.»

Et drama rammer også småbarnsfamilien Stoltenberg. Som nå har flyttet til Jugoslavia, hvor far er blitt ambassadesekretær. En dag, på en av de smale veiene mellom Zagreb og Beograd, blir Karin og Thorvald rammet av en ulykke. Det er alvorlig. En lastebil kjører ut på motorveien rett foran bilen deres. Kollisjonen er uunngåelig. Skadene er omfattende. Men verre: På sykehuset pådrar Karin seg en stafylokokkinfeksjon, og smitter barna. Jens, fire år, blir hardest rammet.

Infeksjonen sprer seg. Jens får lungebetennelse, blindtarmbetennelse. De åpner kroppen hans. Operasjonen etterlater et langt arr opp over magen på gutten. Men antibiotikaen Jens får, virker ikke. En kveld spør Thorvald: «Skal han få samme medisin i morgen tidlig også?»

«Ja, hvis han overlever natta», svarer legen.

Oslo sentrum, mars, 2011. Elisabeth Smuk møter oss på kjøpesenteret Byporten. Håret henger langt og svart over den hvite boblejakka. Over Oslo S ligger en lys vintertåke.

- Det er få i familien min som er blitt over 30 år. Broren min ble slått i hjel. Pappa ble 30, like gammel som broren min, og eksmannen min døde tidlig han også, på en dass på Oslo S.

Men det kunne fortsatt gå, selv etter at de mistet faren sin. Mamma hadde to jobber og lite penger. Men nok til en halv loff på lørdagene, et halvt hekto kalverulade, et halvt hekto servelat. Elisabeth løp 60-meteren fortest av alle, og guttene tittet på henne i friminuttet, det lange, blonde håret. I bakgården snakket de voksne om kald krig, Elisabeth trippet rundt i sommerkjolen og mamma flyttet platespilleren ned på benken og spilte Beatles. Mamma elsket Beatles.

- Jeg lurer jo på, og dette har jeg tenkt på, jeg lurer på hvordan livet mitt hadde vært hvis mamma ikke hadde dødd, sier Elisabeth og trekker opp de svarte ermene på genseren. Hendene er fulle av små arr.

Det kan ha vært en oljeflekk i veien. De sitter alle tre barna i baksetet, onkel foran og mamma bak rattet. På vei hjem fra sommerferien på Sørlandet i 1973, Cat Stevens synger på radioen. Varmt ute, klamt i bilen og så kommer det et sekund, en glipp, et lite øyeblikk av livet som ingen kontrollerer. Bilen, en Volkswagen boble med et stort klistremerke av en tegneseriefigur på panseret, smeller i fjellveggen. I 90 kilometer i timen.

Jens Stoltenberg skulle overleve. Den nye antibiotikaen virket etter hvert. Etter at familien flytter til Norge, han er fem, blir Jens sendt til en barnepark på Tryvann, høyt over Oslo. Han gråter, skjønner ikke alltid hva de andre barna sier og de skjønner ikke ham. I tillegg stammer han. Foreldrene bestemmer seg for å sende ham til Steinerskolen på Hovseter i vest, de vil ikke stille for harde krav til ham, de vil gi ham tid. Læreren lar ham male og drive med eurytmi, hvor han uttrykker bokstaver med kroppen. Jens lærer ikke å lese ordentlig før i 4. klasse.

Det året Elisabeth Smuk blir foreldreløs, melder Jens Stoltenberg seg inn i Arbeiderpartiet. 14 år gammel. Han vil være sosialdemokrat fordi han er overbevist om at et samfunn med store forskjeller er et dårlig samfunn å leve i - for alle.

I tiden etter bilulykken blir søsknene Smuk splittet, Elisabeth bor en stund på et pikehjem, så hos en onkel som er på sjøen, hun sitter alene i leiligheten, 14 år gammel.

Kort tid etter morens død setter Elisabeth sin første sprøyte med morfin, hun dropper ut av skolen, sover i oppganger, får feil venner, nytt dop. Etter en stund får hun en fosterfamilie, gode mennesker, men hun rømmer, gang på gang. På 16-årsdagen er hun allerede en utslitt narkoman.

- Jeg tror jeg starta med drugsa fordi jeg hadde lyst til å bli rockestjerne. Keith Richards var mitt store forbilde, jeg sto med dorull foran speilet og sang, du vet, «Satisfaction» og sånn.

Elisabeth later som om hun holder en mikrofon mot munnen og vipper hodet fra side til side. Denne morgenen, som alle morgener de siste 12 åra, har Elisabeth drukket 180 ml metadon. Hun avskyr smaken. Det er prisen å betale for et halvt liv som narkoman, for å komme levende fra et førtitall overdoser.

- Jeg har en bra stemme også. Vi skulle egentlig i studioet til Jahn Teigen en gang, for kjæresten min syntes jeg hadde så jævlig bra stemme. «Du må gjøre noe med den», sa han alltid.

Rundt denne dagen i 1959, da Elisabeth Smuk og de andre kommer til verden, er Norge pakket i begivenheter, noen fine, noen vonde. En to år gammel jente fra Karmøy blir reddet fra drukningsdøden av en 16 måneder gammel foxterrier. Hunden bykset etter og holdt jenta oppe til jentas far fikk dem begge på land. En fire år gammel jente drukner i Bergen, i Tveitevannet, hun faller uti mens hun leker, venninnen springer for å varsle, men det er for seint. Hun blir hentet opp av dypet.

I Stamsund i Lofoten får ni år gamle Svein Arne Torgersen høyre arm revet av da han blir tatt av et transportbånd mens han skjærer torsketunger på en filetfabrikk. Ute i verden erklærer president Eisenhower seg villig til å delta i toppmøte med Sovjet dersom «utviklingen gjør det nødvendig og ønskelig». Og Fanremsmoen i Trøndelag er i stum forferdelse: En 13 år gammel gutt har drept 15 år gamle Signe etter å ha blitt tatt på fersken i å stjele en femkronersseddel hjemme hos henne. VG skriver: «Hvilket uhyggelig spill av uanede følelser i to små barns sinn har ikke slått ut i disse fatale minutter da de sikkert begge beveget seg inn i en uvirkelighetens verden. En verden som kastet seg rundt med lynets hastighet og plutselig eksploderte i et sort endeløst hull.»

Det er blitt kveld 16. mars 1959 da Reidun og Leiv Nilsson sitter i sin 100 kvadrats leilighet i Huitfeldts gate og ringer etter en drosje. Det er nå det skal skje, Reidun skal straks føde sitt første barn.

- Kjør oss til Røde Kors-klinikken, sier den vordende faren.

Taxien suser gjennom Oslo vests gater, ned Bygdøy allé. De skulle egentlig ikke føde på Røde Kors' private klinikk, men det er ikke plass andre steder. Fødestuene er fulle over hele byen.

Og uten at de vet det, omtrent mens Reidun og Leiv Nilsson sitter i taxien, skjer dette dramaet på havna:

Politiet omringer de store kullagrene på Filipstad, og med store lyskastere blir jakta drevet over haugene. De vet at pistolmannen skjuler seg der et sted. Han er innesperret. To skudd smeller. Like etter ser politiet og tilskuerne en mørk skygge. Skyggen løper bortover. Så smeller to nye skudd og pistolmannen hopper ned fra taket. Hundrevis av mennesker har samlet seg på kaiområdet nå. Politiet driver dem tilbake. De frykter for liv.

Politibåten «Vekteren» kommer til og lar en kraftig lyskjegle spille over haugen, mot de mange gjemmestedene der inne. Hele området koker av opphisselse, politihundene kommer. Bevæpnet politi sniker seg nærmere overfallsmannen. «Ikke skyt før etter nærmere ordre», er meldingen politifolkene får.

Reidun og Leiv Nilsson kommer inn på klinikken. Falske rier, sier jordmoren først. Men så setter de i gang fødselen.

Carl Nilsson kommer til verden sju minutter over elleve.

- Morkaka di er så fin at jeg vil spise den opp, hører moren jordmoren si.

Hun ser snøen lave ned utenfor vinduet. Det er bare to fødsler på klinikken denne dagen. Reidun Nilsson tenker på hvor rart det er å høre lyden av barnegråt, av et nytt menneske, følelsen av å ha blitt mor griper henne. Etter hvert skal hun snakke med den andre moren på klinikken. Hun heter Stoltenberg.

Carl Nilsson skal gå i fin barnehage i Slottsparken året etter, våren 1960. Familien flytter så til Haugesund, etter at faren får jobb og etter at Carl får en liten bror som blir født på kong Olavs bursdag, 2. juli. Det året Carl fyller 16, dør faren i en ulykke.

En fallulykke.

Carl blir forsker, innen energi, miljø og teknologi. Han venter sitt tredje barnebarn om få måneder.

Toril Rype blir løftet ut med trygge hender, sparkende og skrikende, velkommen til livet. På Rikshospitalet. Og en av de neste dagene, da snøen har gitt seg, kjører foreldrene ut av byen med henne. En sommerdag noen år seinere får vesle Toril kallenavnet «Kråka». Hun klatrer opp på taket av huset der de bor, holder seg fast i pipa og hyler fordi hun ikke kommer seg ned igjen. Etter skolegang jobber hun lenge nede på vaskeriet på Dikemark, da det blir nedlagt får hun jobb som resepsjonist på et legekontor. På fritida pusler hun med porselen, og hun tar seg selv i å tenke at hvis hun hadde utviklet det videre så kunne det kanskje blitt salgbart. En kunstnerisk karriere.

Hun gifter seg aldri.

- Det var en som fridde til meg, men da sa jeg nei. Jeg var vel 25 år, sier Toril i dag.

- Jeg følte ikke at han var den rette, vi bodde sammen, men nei. Og på en måte stemte det vel også, for det ble slutt mellom oss noen år etterpå. Jeg har aldri hatt noe behov for å gifte meg. Finner man den rette, så gjør man det, men det er jo bare tull å gifte seg og så skille seg etter noen år.

- Kanskje det er best slik, at man bør være helt sikker før man gifter seg?

Det blir stille.

- Jeg vet da fanken. Jeg sitter nå her og er enslig.

Vår jakt fortsetter, vi finner en etter en.

Som denne pregede kvinnen født 16. mars 59, som nå sitter et sted på Østlandet. Hun forteller at hun fikk en datter som er psykisk utviklingshemmet. Legene har aldri klart å gi navn på hjerneskaden. Men moren er så sliten at hun har holdt på å gå under, sier hun.

I en bakgård i utkanten av Oslo sentrum, mellom containere og biler som har sluttet å rulle, vinker Trygve Kleppe oss inn, i bilforretningen.

Fagbrev i rammer på de skittengule veggene, halvtomme kaffekopper og ventende kunder.

Han tar oss 45 år tilbake. Oslo er trygt, mutter'n kunne bare sende hunden Binna for å lete etter ham om kvelden, Binna finner Trygve, uansett. Men en dag i 3. klasse må han vinke farvel til vennene på Marienlyst. Familien har bestemt seg for å flytte til Århus, Danmark. Det er opprivende. Fatter'n var direktør for Jørgen S. Lien, en datidas Røkke.

Trygve Kleppe lengter hjem, i ti år. 20 år gammel er han tilbake i Oslo. Jobber for byens største Ford-forhandler, 1981 til 91.

Men han trenger noe nytt nå. I 1992 sitter han på flyet til Libanon. Som FN-soldat.

Han har med transport å gjøre, han skal få folk fram, han er bevæpnet døgnet rundt, han vet at er det noen som er utsatt for angrep, er det dem.

Han kjenner frykten bre seg. En dag retter en tanks kanonløpet mot lastebilen han kjører. De som sitter hjemme vet ikke hva de snakker om, tenker han, de har aldri vært her og kjent på denne uroen. Men han kommer seg hjem, uten mén.

- Det var som å være i en trykkoker. Full gass. Så hjem til ikkeno, sier han.

Han drar ut igjen. Jugoslavia nå. Ubevæpnet, men han smaker på livets herjinger.

Trygve flyr hjem. 1994. Så stille alt plutselig blir. Så ensomt.

Samtidig, i 1994, i en tomannsbolig i Krokusveien, Oslo, sitter en relativt ung nærings- og energiminister. Jens Stoltenberg skal forvalte nasjonalformuen og arvesølvet. Og nesten alle tror han blir statsminister en dag. Men han sier at han elsker det rene ved faget sitt, sosialøkonomien.

«For politikken er ikke særlig ren?» spør en journalist.

«Politikk er masse forvirring, det er å ta mange hensyn, lete etter smutthullet som setter deg i stand til å forandre bitte litt på virkeligheten. Politikk handler om makt, og makt er ikke alltid logisk og rettferdig. Makt er ofte vilkårlig og brutal.»

«Hvorfor streber du da så voldsomt etter den?» vil journalisten vite.

«Fordi det er mer meningsfylt å være aktør enn observatør. Jeg vil være med på å forme begivenhetene. Men da blir man også en del av den sentrifugen, den virvelstormen som begivenhetene er.»

Trygve Kleppe åpner Kleppe Auto i '96, det året Jens blir finansminister. Han har drømt om en egen bilforretning.

Året etter er han ute med Libanon-gutta på bar i Hønefoss, og der ser han Wenke for første gang. Wenke fra Skotselv. Alt henger sammen med alt, tenker Trygve. Han får telefonnummeret, han inviterer på kino, men så er hun plutselig ikke så interessert.

Han møter henne igjen to år seinere, han skulle egentlig ikke være i Hønefoss den helga. Det skulle heller ikke Wenke. Sprøtt. Det er det Trygve Kleppe sier, alt henger sammen med alt. Og da Christian blir født i 2003, er det det mest grandiose de har opplevd. Christian blir døpt i Hønefoss Kirke, den som seinere skal brenne ned.

- Sønnen min er sju år nå, smiler Trygve.

Øynene er milde, gutteaktige.

- Selv som bruktbilselger vil du alltid komme lengst med å være ærlig i livet. Og vet du hva de sier? At jeg er Norges ærligste bruktbilselger. Jeg har tenkt å leve av dette livet ut.

Inne på verkstedet fikses bremser og en gåen kløtsj, mens nakne damer stirrer tomt utover hallen.

- Men hei. Jeg har en morsom historie på lager, sier Trygve.

- Jeg var på besøk hos tanta mi her om dagen. Og da fortalte hun denne historien om dagen jeg ble født. Faren min stolt som en hane. Og så hadde han ropt: «Her har dere Norges kommende statsminister».

Det var den dagen de jaget pistolraneren, der nede ved havna. I et glimt får fem konstabler med hunden Rex øye på pistolmannen idet han hopper ned fra en mur og forsvinner ned fra en kullhaug. Lyskasterne blir dirigert mot ham, de fanger ham opp. Hunden Rex holder følge, og gutten blir sett løpende mot Akers mekaniske verksted. Jakta har vart i over to timer. Ved innkjørselen til Fred Olsen-kaia kaster han plutselig de to våpnene fra seg. Han gjør tegn.

«Jeg overgir meg».

Politiet finner fire våpen på gutten; en 22 kalibers pistol, et avsaget salonggevær, en dolk og en springkniv. Han blir ført til politistasjonen, sterkt opprevet. Pistolmannen som har slått til tre ganger i Oslo, har vakt redsel blant byens drosjesjåfører. I forbitret sinnstilstand kjører de nå opp foran politistasjonen og forlanger å få se gutten. Det hersker rene lynsjestemningen. Gutten som sitter der inne er bare 16 år gammel.

Av og til tenker Trygve på dagene i Libanon og

Jugoslavia.

- Jeg skjønner FN-veteranene som ikke føler seg ivaretatt. Det er opplevelser en tar med seg hjem. Folk skjønner ikke hva vi snakker om.

Men min Libanon-gjeng lever greit. Vi holder sammen.

Trygve Kleppe stopper. Og så sier han:

- Jeg fikk se hva livet dreier seg om. Jeg fikk se hvor utrolig heldige vi som er født i Norge er. Jeg tenker

: Vi har trukket vinnerloddet. Vi har vunnet, alle sammen.

«E. Smuk» står det i glinsende klistremerker på den blå døra i blokka på Hovseter. Det er gått noen dager siden vi traff henne første gang. Leiligheten er full av malerier, kosedyr og porselensdokker. På hylla, et svart-hvitt foto av faren hennes, Paul.

- Syns du ikke han ser ut som en filmstjerne? spør Elisabeth.

Det året pappa fikk en lossekran i hodet, ble det jul hos besteforeldrene i stedet, mamma var ikke frisk, sa bestemor.

Elisabeth finner fram fotoalbumet, sprer bildene ut. Ett fra en sydentur. Ett av henne og datteren, Elisabeth ble mor da hun var 19. Datteren vokste opp i en fosterfamilie. Et annet bilde viser den totalvrakede bilen til moren.

- Kroppen husker alt sammen. Jeg har slåss så mye i livet mitt, nå slåss jeg i søvne, sier Elisabeth.

- I natt drømte jeg at jeg var på sledetur, i hundeløpet Iditarod i Alaska. Men jeg var blitt hengende etter og de så meg ikke, jeg ville rope, men ingen ville ha hørt meg. Det eneste jeg kunne gjøre var å bite meg fast i et skinn på sleden.

Hun blar fram et nytt bilde. Det viser henne på danskebåten, det må være tatt for 6- 7 år siden.

- Er ikke det et fint bilde? Jeg ser så happy ut. Du kan se at jeg elsker personen som har tatt det, det er derfor det ble så fint. Fordi jeg elsker ham som tok det.

Tårene renner.

- Metadonen tar ikke nervene. Jeg merker at når jeg tenker på Odd, så kommer det.

Odd var mannen som tok bildet. Han bodde vegg i vegg, Elisabeth kikket gjennom nøkkelhullet etter ham da hun hørte han gikk ut. Da han var borte, åpnet hun døra og luktet etter parfymen hans, Armani. Hun kjente ham igjen fra en 17. mai på Kunstnernes Hus. Snart var de et par, de holdt sammen i nesten ti år, Odd brukte leiligheten sin som atelier og sov hos henne.

- Jeg har elsket så inderlig og blitt elsket så inderlig tilbake. Det er noe av det største jeg har opplevd i livet, kjærligheten til Odd, forteller Elisabeth.

Leiligheten er full av bilder av de to, hun er lys i håret, lykkelig. Og så, en desemberdag for tre år siden: Statsminister Jens Stoltenberg er på tv og forteller at Norge skal gi 9 milliarder til arbeidet med regnskogen i land som Brasil og Indonesia. Det har vært en perfekt dag.

Elisabeth og Odd spiller «Working Class Hero: The definitive Lennon» hele kvelden. Da de skal til å legge seg, setter Elisabeth på plata fra start av. «Vi kan sovne til den», sier hun. De kler av seg, hun gir ham en massasje. «Jeg elsker deg», hvisker han ned i madrassen.

Og mens John Lennon synger spor nummer 2 ute i stua, så slutter hjertet til Odd å slå, Elisabeth kjenner at han synker. «You may say I'm a dreamer, but I'm not the only one». Hun ringer nødtelefonen, forsøker å få liv i ham igjen.

- Hallo? Er vi kommet til den riktige Bernt Lund? Vi forsøker å finne alle dem som er født i Oslo samme dag som Jens Stoltenberg. Du er en av dem?

- Jo da, det stemmer. Jeg er født på Aker sykehus, jeg. En vanlig, litt stor baby, er jeg blitt fortalt. Jeg har aldri møtt Jens. Nei, men jeg har sett ham noen ganger. I oppveksten. Og så har vi passert hverandre i skisporet.

Bernt Lunds liv har vært et eventyr. En ubetinget suksess.

- Vel. Det var i hvert fall jeg som startet opp Bjørn Dæhlie-kolleksjonen. Bj-klær, forteller han.

Vi kjører oppover, oppover, på de svingete veiene, forbi de mest fornemme villaer, helt til topps. Nesten inntil Holmenkollbakken. Her bor Bernt Lund.

At skikongen Bjørn Dæhlie skulle bli stor innen skitøy, var visst ikke noe Bjørn Dæhlie selv planla. Det var delvis Bernt Lunds plan.

Bernt Lund hadde vært med på tidenes gullalder, i åra før og etter Lillehammer-OL. Etter at han slutter som tekstilansvarlig i Swix i 1994, får Bernt Lund en lys idé. Han og en kompanjong spør selveste Bjørn Dæhlie om han vil bli medeier i en kleskolleksjon.

Troverdighet skapes ved å knytte et produkt til en utøver, vet Bernt Lund. Dæhlie er døråpneren til butikker, presse og kjøpere.

- Skulle vi først satse på skiklær, skulle vi satse på den beste, forklarer Lund.

- Klart, det har gitt Bjørn mange kroner. Sikkert 100 millioner kroner netto.

Det har vært en lærerik reise, ler han.

Merkevaren har overlevd i snart 15 år, og er markedsledende på skitøy. Og selv om Bernt Lund i fjor solgte seg ut av selskapet, driver han videre med konsept- og designutvikling. Fortsatt jobber han litt med skikongen, men nå gjennom et investeringsprosjekt i Vardø innen olje- og gassutvikling. Han tar snart en businesstelefon fra bilen.

- Jeg driver med noe spennende nå. Jeg kan ikke si mye om det foreløpig.

- Så det kan bli et nytt eventyr?

- Vi får se.

På Aker sykehus, like etter Dagsnytt 16. mars 1959, blir Einar Skancke født. Det skal gå mange timer før sykehuset varsler faren hans. Den gang far var en stresskoffert, hatt og frakk, seint hjemme, en stemme i telefonen.

Mens Einar Gerhardsen leder sin fjerde flertallsregjering, vokser Einar Skancke opp i en blokk i Groruddalen. De enorme hvite byggeklossene strekker seg mot framtida, og ungene spiller fotball, han vokser opp mellom murveggene på Tonsenhagen. Og mens familien Stoltenberg kjørte hjem til Frogner med sin nyfødte gutt i 1959, svingte Einars foreldre til høyre ut fra sykehuset og innover Groruddalen. De to vokser opp på hver sin side av byen, i hver sin verden med hver sine skrubbsår.

- Hei, vi ringer fra Magasinet, er det Einar Skancke?

- Ja, jeg har fått med meg at dere lager denne saken. Du vet kanskje at jeg jobber for Jens?

- Er det sant?

- Ja, så jeg er ikke interessert i å skape noe oppstuss, ja, med tanke på hvor jeg jobber.

Einar Skancke er vennlig i stemmen. Han var glad i tall. Han drømte om å bli skiløper, en stund spilte han håndball i 1. divisjon, men tallene vant, logikken over drømmene, sånn er det som regel, og det var tallene som til slutt tok ham til Finansdepartementet og dit han er nå, innenrikspolitisk rådgiver for Norges mektigste mann. Gutten fra Groruddalen og statsministeren på samme kontor, gutta som gispet etter sin første luft 16. mars 1959.

Thorbjørnrud, Jevnaker, forrige uke. Regjeringen har budsjettkonferanse, og vi blir møtt av politisperringer. Elisabeth Smuk enser ikke politibilene.

- Vi har en avtale med Stoltenberg, sier vi.

Og blir bedt om å legitimere oss. I følget er også skiklær-millionæren Bernt Lund og bilselger Trygve Kleppe, barn av 16. mars 1959.

Vi blir sluppet inn. To sikkerhetsfolk og en statssekretær fører oss inn rikspolitikkens grind.

I nabosalen sitter Jens Stoltenberg og hans regjering, det er de som sier at statsbudsjettet for 2012 for første gang vil bikke en billion kroner.

Midt opp i dette vil Jens ta imot tre av dem han ble født på samme dag og i samme by som, til fotografering.

Elisabeth sier hun er nervøs. Statsministeren kommer inn i det herskapelige rommet.

- Hei! Jens heter jeg. Beklager at jeg er sein. Jeg satt i et veldig alvorlig møte. Men nå er vi her. Så... dere har bursdag snart, dere også?

Magasinets fotograf har tatt med kake. Elisabeth skal holde kaka, hun skjelver lett.

- Du ser veldig ung ut, sier Elisabeth.

- Vi er like gamle, er vi ikke det da?

De ler. Jens spør hvilket sykehus de er født på.

- Jeg er født på Røde Kors-klinikken, åpner Jens.

Deres liv tok ulike retninger. De står i bakgrunnen, hører Jens fortelle om barndommen, det første han husker er smaken av lønnesirup på pannekakene i USA.

Jens ser ut i lufta, han husker Beograd, sier han, huset han bodde i. Og at det kom sigøynere forbi, og at han går på treski i parken. Og han snakker om vendepunktene i livet sitt.

- Jeg var veldig alvorlig syk da jeg var fire år. Og jeg ble smittet av stafylokokker på sykehuset. Da kunne det gått veldig galt.

Han husker bruddstykkene, at han seinere ble sendt til Norge og Rikshospitalet.

- Så tror jeg det var viktig at mine foreldre skjønte at jeg var for svak til å gå på en vanlig skole, at Steinerskolen var riktigere for meg. Det er ikke sikkert det hadde gått like bra om jeg hadde gått på en vanlig skole. Jeg var jo en gutt som slet med å finne meg til rette. Stammet. Steinerskolen ga meg selvtillit, tro på meg selv.

Jens Stoltenberg, statsminister i Norge, står i det prangende rommet og snakker om de største milepælene i livet sitt.

- Da jeg møtte Ingrid, og flyttet sammen i 1979, da vi giftet oss i 87, da vi fikk barn, først Axel i 89, så Catharina i 92.

- Min opplevelse er at det er små forskjeller tidlig i livet som avgjør. Jeg syns det er spennende med diskusjonen om arv og miljø, og samspillet mellom de to. Noen er disponert for ting. Jeg er opptatt av at alle skal ha like muligheter. Folk er ulike, men de skal ha like muligheter til å utvikle seg.

- Nå blåser vi ut lysene på kaka, Jens. Er du med? sier Elisabeth Smuk.

Elisabeth og Jens blåser ut lysene sammen. I to blås.

Så møtes statsminister Jens Stoltenberg og Elisabeth Smuk i en klem.

- Håper det går bra med deg. Lykke til! sier Jens. Han trykker hendene til Bernt og Trygve også.

Før han forlater rommet, sier Elisabeth:

- Jeg kjenner søsteren din. Ninni. Hils henne fra meg.

Jens nikker, drar tilbake til statsbudsjettet, mens Elisabeth Smuk snart drar på apoteket på Røa for å hente metadon.

- Så flott denne dagen var. Jeg rødmet som om jeg satt fremst hos frøken, sier hun.

Bernt Lund, i gul langrennsdress, har bestemt seg for å gå på ski hjem. 6,8 mil. Han forsvinner inn i ødet. Og Trygve Kleppe drar tilbake til bilene.

- Tiden flyr. Det er bare et pust i sivet, dette livet. Det er ingenting, sier han.

Denne uka er det 52 år siden de ble født. Den dagen Oslo jaget en 16 år gammel raner gjennom gatene, ned mot brygga.

Dagen etter skriver avisene: «Sjelden har man opplevd en så dramatisk jakt som den som utspilte seg på Oslo Havn». «Misforstått eventyrlyst, spenningen med å være ensom ulv om nettene, er etter alt å dømme hovedmotivet til den 16 år gamle raneren». Han møter med sin mor som verge i forhørsretten. Dukknakket. Ikke en eneste gang kaster han blikket mot sin mor, som sitter gråtende bortenfor ham. Pistolmannen skal bli sittende fengslet til rettssaken kommer opp. I retten skal dommeren legge fram de sakkyndiges erklæring om at tiltalte har mangelfullt utviklede sjelsevner. Raneren skal med lav stemme fortelle at han gjorde det for spenningens skyld. At han fant inspirasjon i kriminalromaner. Han skal bli dømt til halvannet års betinget fengsel med fem års prøvetid, under tilsyn av verge. Folk på gata er i harnisk. Men barnevernssjef Kaare Gilhus har et annet blikk på det:

- Jeg synes dette er en relativt god løsning etter prinsippet at alle barn og unge bør ha en sjanse.

På Hovseter sitter Elisabeth Smuk i skinnsofaen sin. Hun titter inn på soverommet der Odd døde for tre år siden. Under senga ligger det malerier han har malt av henne. Den natta han døde, tok hun heisen ned for å vise ambulansepersonellet veien, helt ute av seg, naken. Det var for seint. Den natta lå hun i senga hans på sykehuset, hun lå der og ventet.

- De sier jo at sjela veier 21 gram, og jeg merket det, at den forsvant, jeg husker øyeblikket, sier Elisabeth. Det var etter at Odd døde, hun farget håret svart. Elisabeth har gullkorset hans rundt halsen, porselensdokkene stirrer på henne.

- Jeg er blitt kalt for «nipse-dama», men jeg synes det er fine ting, det er en historie bak alt, sier hun.

I lysekrona henger to engler.

- Alle har sine historier, sier Elisabeth.

- Du kan si mye om meg, men jeg har alltid hjulpet dem som ligger nede, jeg har alltid brydd meg. Folk har tråkka over meg hele livet, jeg har ikke hatt så forbanna mye støtte, men jeg har overlevd på humøret mitt.

Hun smiler.

- Du skal aldri undervurdere et menneske.

Elisabeth Smuk vet at hun aldri vil bestige maktens tinder, men hun har klatret over så mye annet. Hun kjenner det når hun bråvåkner på nettene, faren som får en kran i hodet den jula hun er fire, moren som kjører dem inn i en fjellvegg den sommeren hun fyller 14, eksmannen som dør der inne på toalettet på Oslo S og hjertet til hennes elskede som stopper en kveld hun masserer ham i senga, idet John Lennon synger i stua:

«You may say I'm a dreamer. But I'm not the only one».•

bok@dagbladet.no

esa@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør