Respekten for Vigdis Hjorth har vokst bratt over tid, skriver Andreas Wiese.

Tips oss 2400
I går mottok Vigdis Hjorth Gyldendalprisen, 300 000 kroner, og klok hyllest fra legatstyrets leder Tom Egil Hverven. Det er foreløpig siste anerkjennelse av et forfatterskap som nyter stadig større respekt.

Gyldendals Ibsenhall har god plass når en prisvinner skal hylles. Det er også god takhøyde: Vigdis Hjorth gir ut på Cappelen Damm, men Gyldendalprisen deles ut til forfattere fra alle forlag. Og hallen har ett sterkt grep fra arkitekt Sverre Fehn: Et hus i huset, der en gammel fasade står som et frittstående element midt i hallen, inne i det virkelige huset. Det er et fysisk bilde på forholdet og spenningen mellom virkelighet og fiksjon.

Det er en god arena å hylle Vigdis Hjorth på. Hennes lange forfatterskap, med fem bøker på åttitallet, elleve titler på nittitallet og ytterlige sju etter tusenårsskiftet har de siste årene fått en stadig større anerkjennelse og respekt: Hun har flyttet de rammene vi leser litteratur innenfor, hun har forskjøvet balansen mellom privat og personlig, mellom forfatterrolle og forfatterstemme. Som Tom Egil Hverven sa det i pristalen har hun «som kanskje ingen annen norsk forfatter i sin generasjon, utforsket, utvidet og utfordret selve forfatterrollen».

Den historien kan også formidles som i historien Vigdis Hjorth fortalte i takketalen: Det var to gamle damer på en benk som snakket sammen. «Hør på den nydelige fuglesangen!» sa den ene. «Ja, men det handler jo bare om sex, alt sammen», svarte den andre.

Vigdis Hjorth har vært provoserende. Hennes romaner har på forunderlig vis provosert folk som ellers har som selvbilde at de liker provokasjoner (bare ikke slike provokasjoner). Det skjer nettopp gjennom at de setter ord på erfaring og livsforståelse som ikke har hatt nok offentlig rom eller språk før. Det er kanskje ikke tilfeldig at det er en kvinnelig forfatter som gjør det - det er også sju år siden Gyldendalprisen sist gikk til en kvinnelig forfatter.

Som nyskapende forfatter har Vigdis Hjorth også rukket å bli misforstått før hun ble forstått, forsøkt bagatellisert før hun blir priset. Hennes litterære anseelse har de siste årene vært på en stadig stigende kurs: Respekten har vokst bratt over tid. Det skal godt gjøres å finne en mer tilfredsstillende dramaturgisk kurve på et forfatterskap. Nå kan liv og verk nærmest leses som et Gesamtkunstwerk:

«Prisvinneren iscenesetter det erotiske, mellom romanenes diktning og en selvutleverende, men kontrollert lek med massemedienes bekjennelsessjangre. Leken vendes dermed til en kritikk av de samme mediene», sa Hverven i sin tale - men det kan diskuteres om det beste navn på Hjorts lek er kritikk, om det ikke snarere er en åpen utforskning av også bekjennelsessjangerens rammer. Det kan skje mye morsomt når et subjekt kamuflerer seg som objekt.

Selv benyttet Hjorth anekdotene heller enn analysene i går: Som den fra tegneseriestripen Knøttene: «Kanskje du skal forsøke litt lykke?» sier en figur, mens den melankolske svarer: «Jo, jo, men hva er bivirkningene?» De bivirkningene kan man jo kanskje også utforske, med en prissjekk på 300 000 i lomma.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør