- SPØR EN UKRAINER når han sluttet å tro på kommunismen. Noen få sier invasjonen av Tsjekkoslovakia, andre krigen i Afghanistan, flere avdekkingen av Stalins massegraver utenfor Kiev. Mange har ikke noe svar, for de har i virkeligheten ikke sluttet å tro på kommunismen. Men det overlegent mest sannsynlige svaret er «Tsjernobyl», skriver journalist Anna Reid i sin bok «Borderland.»

Sammenbruddet på kjernekraftverket 01.23 fredag 26. april 1986 handler om teknisk inkompetanse, uansvarlighet, byråkratisk latskap, uærlighet og forakt for menneskeliv. Alt som var galt med Sovjetunionen ble synlig i håndteringen av katastrofen. Ingenting gjorde mer for å vende folket mot regimet.

Like før det planlagte 25-årsjubileet har erfaringene fra Ukraina igjen fått ny aktualitet. Etter tsunamien i Japan i forrige uke har Fukushima-reaktoren stått i fare for total nedsmelting og utslipp av store mengder radioaktive partikler og gass. Noen har til og med hevdet at katastrofen kan bli verre enn Tsjernobyl, selv om det nok ikke er en særlig utbredt oppfatning.

DET VAR IKKE utstyret som sviktet i 1986, det var heller ikke menneskelig feil som var årsaken. Det var et eksperiment som gikk galt.

For å teste hvor lenge reaktoren kunne kjøres uten ekstern kraftforsyning hevet ingeniørene alle unntatt seks nøytronabsorberende styrestaver ut av reaktorens kjerne og slo av det automatiske stoppsystemet som normalt ville blitt aktivert om strømmen gikk.

Straks den eksterne strømforsyningen var slått av, begynte temperaturen i reaktorkjernen å øke fordi for mange styrestaver var fjernet. Det eskalerte til nedsmelting og fullskala kjernekrafteksplosjon.

I ETTERKANT HAR HISTORIENE til de overlevende blitt grundig dokumentert.

Anna Reid skriver om den 34-år gamle elektroingeniøren Jurij Badajev som var på vakt ved reaktor nummer fire den natta. I kontrollrommet fulgte han med på eksperimentet sjefene hadde igangsatt via dataskjermene. Rett etter klokka ett så han til sin overraskelse at reaktor 1 var nedstengt. 15 sekunder etterpå kjente han to massive rystninger. Lysene gikk og vann begynte å lekke ned fra taket. Han sprang ut i korridoren hvor han knapt kunne se på grunn av støv og damp. Heisdørene var slått inn og trappene var fulle av bygningsrester. I kontrollrommet ringte telefonen, men ingen var i andre enden da han løp tilbake for å ta den. Senere så han kollegaen sin fra etasjen over bli fraktet ut på båre, ryggraden var knust av murstein som hadde falt på ham. Det var han som hadde ringt. En annen av ingeniørene i det samme kontrollrommet døde umiddelbart på grunn av brannskader.

Brannmann Hryhorij Khmel (50) var på vakt den kvelden også. Han hadde akkurat lagt seg på stasjonen da telefonen kom om brann på Tsjernobyl. Brannmennene ankom rundt 20 minutter etter eksplosjonen. Det kom flammer ut av reaktorblokka og biter av grafitt var spredt rundt. De brukte litt tid på å finne hydrantene, de var merket av feil på kartet. De yngre mennene begynte å dra ut slanger og forsøkte å slukke brannen i reaktoren. Khmel fulgte arbeidet i noen timer før han ble tatt til stasjonenes kafeteria. Her ble han gitt «pulver» å spise og ble fortalt at han skulle kle av seg og vaske seg. Han fortalte at de ikke visste noe særlig om stråling.

I Pripjat, landsbyen hvor de fleste ansatte på Tsjernobyl bodde, hadde legen Valentyn Bilokin (28) sett to lyn på himmelen og blitt fortalt at det brant i kjernekraftverket. Han pakket med seg brannskadeutstyr og dro bort - også han uten beskyttelsesklær eller medisiner mot stråling.

Da han ankom løp folk rundt uten kontroll. Ingen sa til ham hva han skulle gjøre, det så ikke ut til å være noen brannskadde på åstedet og det var heller ingen andre leger der. En gruppe brannmenn klaget over at de var kvalme, og han husket noe av det han hadde lært om stråling på medisinstudiet. Men det var ikke noe han kunne gjøre. De hadde fått beskjed om at det fantes gassmasker og beskyttelsesklær, men det stemte ikke. Flere brannmenn klaget over smerter, de kastet opp og hadde hodepine. Noen av dem klarte ikke stå på beina. Han ga dem kvalmemedisin, men kunne ikke gjøre noe med strålingen. En 18-åring gikk inn i koma foran ham. Bilokin forsøkte å overtale folk til å holde seg innendørs. Men de kom ut igjen. Ingen visste helt hva som virkelig foregikk. Da sola gikk opp var han blitt syk selv. Han fikk skyss tilbake til Pripjat, hvor folk sendte rundt vodkaflasker. Mange var fulle, andre vasket seg konstant. Etter et par timer falt han selv i koma.

SAMME MORGEN HOLDT den regionale partikomiteen møte i Pripjat. Hele byen kunne se den svarte røyken som veltet ut av reaktoren. Men partiet bestemte at de ikke skulle utstede noen advarsler eller forklaringer.

Hele den dagen gikk livet som normalt i byen, mens partisjefene sørget for å få sendt bort sine egne barn til feriekolonier på Krimhalvøya.

I Pripjat gikk familier tur med hunden, de handlet i butikken og fiskerne fortsatte arbeidet i elva. Ved kjernekraftverkets kjølevannsdammer solte unge par seg. Fotballkampene ble arrangert som vanlig, dessuten ble 16 utendørsvigsler støttet av Kommunistisk Ungdom arrangert. På skolene debatterte de om de skulle fullføre det planlagte «Helseløpet», men de bestemte seg for å heller ta utendørsgymnastikk.

Bare noen få dager før hadde skolebarna vært gjennom opplæring i rutiner ved angrep med atomvåpen fra Vesten. Men ikke en eneste av sikkerhetsprosedyrene ble fulgt nå som egen kjernekraft hadde eksplodert. Ikke en gang de enkleste av dem.

Ansatte ved kjernekraftverket som ringte opp til jobben og spurte hva de skulle gjøre, fikk beskjed om at de ikke hadde noe med å blande seg opp i brannen og at Moskva skulle ta alle avgjørelser.

Ingen sa noe om radioaktiv stråling. Det var en brann.

SØNDAG MORGEN ankom sjefen for den hemmelige katastrofekommisjonen nedsatt i Moskva. Han tok kart og kompass og dro en ti kilometer stor sirkel rundt kraftverket og beordret generell evakuering. Busser hentet inn fra Kiev begynte å kjøre ut folk klokka to på ettermiddagen, 36 timer etter eksplosjonen. De som ble evakuert fikk beskjed om at de skulle komme tilbake snart, antakelig om tre dager. Derfor tok de med seg lite. Fremdeles i dag kan man finne eiendelene deres spredt rundt i byen.

Selv om myndighetene kjente til at regn og vind ville spre det radioaktive materialet over et langt større område, ble ikke evakueringen utvidet før det hadde gått fem dager til.

Hele søndagen gikk uten noe offisiell kunngjøring av noe slag. 10 mil lenger sør, i Kiev, ante innbyggerne ingenting, de la bare merke til at alle bussene deres var forsvunnet.

KLOKKA NI MANDAG MORGEN fanget et kjernekraftverk i Sverige opp unormale strålingsnivå i lufta. Det så ut til å stamme fra en støvsky som beveget seg nordover med opphav et sted i Sovjetunionen.

Hele ettermiddagen presset svenske diplomater på det russiske utenriksdepartementet for å få informasjon. De fikk bare svar om at ingenting var galt.

Til slutt kom endelig den offisielle meldingen, etter sterkt press. På slutten av tv-nyhetene offentliggjorde myndighetene at det hadde skjedd en ulykke ved Tsjernobyl. Det ble opplyst at en av reaktorene var skadd og at det ble tatt grep for å eliminere konsekvensene av hendelsen. De som var berørt fikk assistanse, het det.

Senere innrømmet sjefen for det statsdrevne tv-selskapet Novosti at han hadde visst om hendelsen siden søndag, men at han ikke hadde offentliggjort noe i frykt for å få sparken.

Sovjetunionens leder Gorbatsjov sa ikke noe om Tsjernobylulykken før det var gått to uker til, og da han gjorde det var det for å beskylde Vesten for å spre «ondsinnede fjell av løgner».

Men dagen før hadde avisa Pravda et intervju med en av landets fremste kjernekrafteksperter. Han sa at reaktorkjernen kunne brenne seg ned gjennom verkets fundament, forgifte grunnvannet i hele Dnieper-dalen og starte en større eksplosjon  - et såkalt Kina-syndrom. Det var fremdeles usikkert om reaktoren kunne komme under kontroll i det hele tatt, sa han til en sjokkert befolkning.

I Kiev gikk livet sin vante gang. Seks dager etter eksplosjonen feiret de 1. mai som normalt med fagforeninger og barn i tog. Det var på denne dagen det radioaktive nedfallet var størst i byen. En britisk student som fløy hjem den dagen hadde radioaktivt materiale på skoene, en nederlandsk turist fragmenter på buksene.

Myndighetene fortsatte å forsikre om at ulykken ikke innebar noen fare for folkehelsa.

6. MAI SNUDDE DEN UKRAINSKE helseministeren. Han gikk nå plutselig ut på TV og sa at befolkningen i Kiev ikke burde spise grønnsaker eller drikke melk. Om de kunne skulle de holde seg innendørs, vaske seg nøye og vaske leilighetene. De som allerede visste litt hadde begynt å forlate Kiev. Men nå ble folkevandringen enorm. Gatene sto stille i trafikkaos, jernbarnestasjonene ble nærmest angrepet av folk som ville dra. Aeroflot satte opp spesialfly til partipampene. Politimenn med rifler ble utplassert i gatene med beskjed om å nekte alle kjøretøy å passere om de ikke hadde offisiell godkjenning.

Tusenvis av unge militærreservister ble utkommandert til Tsjernobylområdet for å rydde opp. De skulle spyle hus, trær og gater. De bodde i telt, ofte uten tilgang på dusj og beskyttelsestøy. Noen av dem vasket seg i forurenset vann.

Det farligste arbeidet var på selve kraftverkområdet. Her måtte svært radioaktivt materiale ryddes vekk. Grupper av vernepliktige ble beordret til å springe opp på reaktortaket, skyfle et spadetak med dødelig bygningsmateriale inn gjennom hullet i taket og ned på den eksponerte reaktoren, dernest springe ned igjen. De kalte seg «bio-roboter».

Hele operasjonen skulle ikke ta mer enn 40 sekunder. Men strålingsdosen overgikk regelverket brutalt. Mange jobbet her i månedsvis, selv om det offisielle reglene tilsa at maksimum to dager. De som hadde penger bestakk seg ut av knipa. Det kostet 500 rubler, halvparten av å betale seg ut av Afghanistan.

I 1988 LAGET EN GRUPPE journalister en kortfilm om hendelser på kollektivfarmene noen mil vest for Tsjernobyl. Her hadde et føll blitt født med åtte bein, de hadde grisunger uten øyne, kalver uten hoder eller ribbein. Mer en halvparten av barna i området hadde forstørret skjoldbruskkjertel. Kreft i lepper og munn var fordoblet, het det.

Myndighetenes svar var fornektelse, koreografert av Kievs senter for radioaktiv medisin. De mente innavl var årsaken til deformitetene. Munnkreften kom på grunn av dårlig tannhelse, skjoldbruskkjertelproblemene fordi de spiste for lite jod.

Først to år etter ulykken fikk Kiev sine første demonstrasjoner mot kjernekraft.

OPPLYSNINGENE OM MISDANNELSER hos mennesker er da også svært omdiskuterte.

I Hviterussland har forskerne funnet forhøyning av deformiteter. Her har man i ettertid sammenlignet gruppen som ikke ble utsatt for stråling med den som ble det. Og i begge gruppene finner man flere misdannelser. Forskerne mener dermed at det er innrapporteringsrutinene i landet som har blitt bedre, og deformitetene kan ikke knyttes til strålingsdoser.

Man ser at strålingen har hatt effekt på vekster og dyr i nærheten av Tsjernobyl. Forklaringen til forskerne på hvorfor statistikken ikke viser det samme på mennesker, er at dosenivåene de ble eksponert for i snitt har vært så lave at de ikke har gitt utslag.

HVOR MANGE SOM DØDE får vi aldri vite. Regimet forsøkte å dekke over og laget ufullstendige register. Leger ble nektet å oppgi «stråling» som dødsårsak. I stedet satte de «sjeldne giftstoffer», «svekkelse» og lignende.

To døde i selve eksplosjonen, 28 brannmenn og ingeniører døde like etterpå av stråling. Fram til 2004 døde 19 til av det samme, kalt ARS (acute radiation sickness), ifølge WHOs siste rapport fra 2006 (se side 98). I tillegg har ni barn så langt dødd av skjoldbruskkjertelkreft.

Altså finner WHO at noe over 50 mennesker døde på grunn av eksponering for radioaktivt avfall i løpet av de første to tiårene etter ulykken. Nær 500 mennesker var på jobb da kjernekraftverket eksploderte, i tillegg til det sivile og militære katastrofepersonellet, til sammen rundt 1000 personer. 237 ble først diagnostisert med ARS, senere ble det bekreftet at 134 hadde det.

Mange ble syke av lavere stråledoser enn de som ble rammet av ARS. WHO anslår at rundt 4000 ville dø som følge av ulykken, de aller fleste fra gruppen av nødhjelpsarbeidere.

Dødeligheten blant de russiske soldatene som ble utkommandert har ikke vært signifikant høyere enn hos de av samme kjønn og alder i populasjonen som helhet, heter det videre i rapporten. WHO har funnet at blant 72 000 russiske krisearbeidere som er studert, kan 216 ikke-kreftrelaterte-dødsfall knyttes til ulykken fram til 1998. Selvmordsraten blant disse er blant annet høy.

Epidemiologiske studier av befolkningen i de berørte områdene i Ukraina, Hviterussland og Russland har heller ikke gitt klare tegn på økt dødelighet som følge av strålingen, annet enn muligens for skjoldbruskkjertelkreft. Årsaken er at det i snitt er snakk om lave strålingsdoser og dermed så få dødsfall, at tilfellene ikke dukker opp i statistikken. Man kan rett og slett ikke se en forhøyning av dødelighet.

Av de 4000 barna (opp til 18) som fikk diagnosen skjoldbruskkjertelkreft fram til 2002 har mindre enn 1 prosent av pasientene dødd av sykdommen, resten ble behandlet med suksess, heter det. Men tallene er gamle og over tid kan flere komme til å dø av sykdommen. Hovedgrunnen til at de fikk sykdommen var melkedrikking. Hadde man gitt barna jod ville man også kunne begrense skaden betraktelig. Totalt har forskerne estimert rundt 5000 - 6000 skjoldbruskkjerteltilfeller som kan kobles til ulykken.

Andre kreftsykdommer kan man ikke se har økt.

Om radioaktiv stråling i det hele tatt øker kreftfaren i særlig grad er fortsatt omdiskutert. Et estimat går ut på at 25 000 krefttilfeller kan relateres til Tsjernobyl fram til 2065 i Europa, mot totalt noen hundre millioner ordinære krefttilfeller. Det betyr at kjernekrafteksplosjonen estimert økte kreftfaren i størrelsesorden 0,1 promille. Nivåene er så lave at man ikke kan se det som forhøyninger i statistikken.

Estimatene på hvor mange som vil dø som følge av katastrofen er svært omdiskuterte. I tillegg til dødsfall kommer sykdommer og deformiteter. Men rapporten til WHO finner ingen unormale fall i fruktbarheten eller fødselsskader blant de fem millionene som levde i området som opplevde mest nedfall. Det understrekes at det her må mer forskning til.

Rapporten til WHO har fått kritikk. De har bare sett på de 600 000 menneskene som ble utsatt for mest stråling, og slik kommet til estimatet på rundt 4000 døde, heter det. Noen av kritikerne mener dødstallet blir på 30 000 til 60 000.

I rapporten til WHO står det riktig nok at strålingen påvirket 6.8 millioner mennesker som levde lenger unna Tsjernobyl. De fikk en lavere strålingsdose, men likevel kan det ifølge kritikerne bety at så mange som 5000 står i fare for å dø i tillegg, noe som mer enn fordobler dødstallet. Det nevnes ikke i WHOs oppsummering av tallene. WHOs pressemelding fra 2006 hadde estimatet på opp til 9000 dødsfall.

Ukrainske myndigheter er også kritisk til tallene, og beskylder verdenssamfunnet for å ignorere 500 000 dødsfall.

Bildene av masser av deformerte barn og kreftepidemien er likevel ekspertene enige om ikke har noe med virkeligheten å gjøre. I rapporten til Tsjernobylforumet heter det at konsekvensene har blitt kraftig overdrevet i offentligheten. De skriver at det er de mest utsatte, altså evakuerte, «likvidatorer» og beboere i kontrollsonene som rammes, og at den totale kreftmortaliteten kan øke med noen få prosent som følge av strålingen, altså rundt 4000 dødsfall.

Påstander om at hundretusenvis av dødsfall som følge av ulykken har forekommet, skriver de, og peker på at ofte når en beboer eller redningsmann dør, knyttes det til stråling, selv om årsaken er en annen. Mange helseproblemer folk opplever knyttes også ensidig til stråling.

DET KUNNE GÅTT MYE VERRE. Om det radioaktive materialet som ble sluppet ut i eksplosjonen ikke hadde gått høyt opp i atmosfæren og spredt seg tynt over et stort område, ville dødstallene vært høyere.

De over fem millionene med menneskene i de «forurensede» områdene fikk forholdsvis lave doser stråling mot hele kroppen, faktisk ikke mye høyere enn dosene som kommer av naturlig bakgrunnsstråling. Og selv om myndighetene gjorde svært mye galt, var evakueringen de igangsatte fra de verst berørte områdene helt sentral. Den reduserte strålingen og helseskadene dramatisk.

Hadde foreldrene fått beskjed om at barna ikke måtte drikke melk fra kyr som gresset i området, ville man også unngått krefttilfellene som er blitt knyttet til katastrofen.