Avgjørende øyeblikk i historien, mener bokaktuelle Eugene Rogan.

Tips oss 2400
Les anmeldelsen av «Araberne» her.

-
Dette er den mest spennende tiden i alle de førti årene jeg har jobbet med Midtøsten!

Eugene Rogan stråler. Han er leder for Midtøsten-senteret ved St. Antony's College ved Universitetet i Oxford og Norgesaktuell sakprosaforfatter med «Araberne», et historieverk som tar for seg araberfolkenes historie fra 1500-tallet til i dag. Denne våren skriver han nye tillegg til boka, som opprinnelig kom ut i 2009, hver måned, mens den ene revolusjonen avløser den andre i Nord-Afrika og Midtøsten. Ikke at han har noe mot det.

- Dette er virkelig den arabiske våren. Jeg har aldri opplevd en slik opprømthet og optimisme i de arabiske landene. Det er en risiko for at opptøyene produserer kaos og konflikt, men jeg tror vi er på vei mot et bedre sted. Det vi ser, er at de arabiske folkene nok en gang blir aktører i historien, at de tar kontrollen over sine egne liv.

I boka skriver han at dersom det skulle bli avholdt frie valg i den arabiske verden i dag, ville islamistene vunnet overalt.

- Men det tror jeg ikke lenger. Da jeg skrev dette, i 2009, hadde ethvert valg i regionen blitt vunnet av islamister, i Jordan, Libya, Algerie og de palestinske områdene. Opposisjonspartiet som gjorde det best, var alltid islamistene, selv om de stilte under svært restriktive forhold.

- Hva har endret seg?

- Islamistene har mistet monopolet på opposisjon. Nye grupper har vokst fram veldig raskt. Det er islamister og fromme muslimer blant demonstrantene, men kravene deres handler ikke om å innføre islamsk lov, og de vil nok ikke ut av et autokrati bare for å underkaste seg et annet, av religiøs art.

I boka «Araberne» beskriver Rogan hvordan den nasjonalistiske opposisjonen mot autokratene og deres vestlige støttespillere, Frankrike og Storbritannia og seinere USA, i løpet av 1900-tallet går fra å være nasjonalistisk til å bli islamistisk. Arabernes historie er en historie med mange skuffelser, og et av Rogans formål er å gjøre Vesten oppmerksom på hvorfor vestlige ideer og initiativ møtes med skepsis i en del av verden som blant annet ble påført en organisering etter første verdenskrig de absolutt ikke ønsket og en palestinsk katastrofe

En av de største skuffelsene er Jordans, Syrias og Egypts nederlag mot Israel i seksdagerskrigen i 1967, da de mistet Sinai og Gaza-stripen. Egypterne hadde ridd på en bølge av optimisme gjennom femtitallet under Gamal Abd al-Nassers ledelse, en periode med sterkt statlig styre og viktige seire som nasjonaliseringen av Suez-kanalen og suksess i den påfølgende konflikten med Storbritannia og Frankrike. Nederlaget og ydmykelsen var total.

- Det er umulig å forestille seg egypternes fortvilelse, sier Rogan.

- Om du spør meg, er det der, med ydmykelsen i 1967, islamismen blir født. Islamistene tok over den antivestlige retorikken fra nasjonalistene da sekularistene gikk tomme for ideer. Islamismen hadde også den fordelen at den var sterkt knyttet til arabisk historie, ikke en utenlandsk teori som måtte oversettes og forklares. Den hadde en historisk presedens, islamistene kunne hevde med troverdighet at araberne var på sitt mektigste da de var mest lojale mot sin religion. Hizbollah og det Muslimske Brorskap tok seg av de dårligere stilte i Libanon og Egypt når myndighetene ikke strakk til. Og de var rene og fri for korrupsjon i en tid da folk ble stadig mer desillusjonerte i møte med sine korrupte styresmakter.

Islamismen bredte stadig mer om seg på åtti- og nittitallet. Rogan er nøye med å påpeke at selv om vestlige moderniseringsideer gjennom hele den arabiske historien har møtt motstand fra konservativt troende i regionen, er dagens politiske islamisme et nyere fenomen.

- Jeg bodde i Egypt som barn og husker ennå dagen jeg så en kvinne med heldekkende sort slør for første gang en gang på syttitallet. Hun stakk seg kraftig ut. Normen var at kvinner gikk i vestlige klær. Rundt midten av 1900-tallet var religionen fremdeles å regne som en privatsak i de arabiske landene.

I «Araberne» beskrives 1800-tallet som en arabisk renessanse da intellektuelle brakte moderne ideer med seg tilbake fra Europa, en arabisk presse blomstret opp og religiøse autoriteter jobbet for å modernisere religionen og gjøre den kompatibel med et samfunn basert på rasjonalitet og vitenskap.

- I lys av vinterens revolusjoner har det vært viktig for meg å gå imot oppfatningen av at arabere, eller muslimer, er inkompatible med demokrati, sier Rogan.

Han forteller i boka om den unge geistlige Rifaa al-Tahtawi, som i 1826 reiste til Frankrike for å studere, og som ved hjemkomsten skrev en for det meste begeistret bok om framskrittene i det franske samfunnet og hva hans eget folk kunne lære av dette. Han så sammenhengen mellom å ha en grunnlov, gode kontrollmekanismer for å regulere makthaverne, pressefrihet og ytringsfrihet. Han forsvarte det franske folkets opprør mot kong Charles X.

- Han levde selv under et svært undertrykkende og absolutistisk regime, og det krevde mot å lansere slike ideer, sier Rogan.

- Al-Tahtawi stakk halsen langt fram på denne måten.

Mange av reformene som ble forsøkt gjennomført i Midtøsten og Nord-Afrika på 1800-tallet strandet med herskernes uvettige pengebruk, som endte med at sultanen i Istanbul og hans vasaller i Tunisia og Egypt gikk bankerott og havnet under britene og franskmennenes overformynderi.

- Men ideer som de Al-Tahtawi sendte hjem, har blitt diskutert i Midtøsten i to hundre år, med et opphold de siste seksti åra. Så det vi ser nå, er egentlig en gammel kamp mot absolutistiske herskere som gjenopptas.

Moderne arabisk historie regnes fra det ottomanske rikes seier over de egyptiske mamelukkene i 1516, hvilket la store områder under Istanbuls herredømme.

- Det store temaet i historien min er hvordan araberne tilpasser seg andre samfunns regler. Etter den ottomanske invasjonen blir de for første gang styrt fra en fremmed by. Impulsene fra Europa kom til araberne via Istanbul.

Hundreårene under sultanen av Istanbul bidro til at de arabiske folkene ikke definerte sin nasjonale identitet så nøye. Da det ottomanske riket gikk i oppløsning etter å ha deltatt i 1. verdenskrig på den tapende siden, ble sultanens tidligere landområder fordelt etter de vestlige seierherrenes forgodtbefinnende. Forhandlerne fra de arabiske landene, som krevde selvstyre inspirert av den amerikanske president Woodrow Wilsons ideer, ble ikke hørt.

- Dersom araberne selv hadde fått styre, ville de nok valgt en større imperial modell, slik Saudi-Araberne gjorde. I stedet fikk de små stater som var tegnet opp for å tilfredsstille europeernes behov. Når de seinere i århundret kjemper for uavhengighet, er det som irakere og syrere og ikke arabere.

Men nå, i de siste måneders tumulter, mener Rogan å se at gamle bånd fremdeles forbinder de arabiske folkene.

- Brått viser det seg at den arabiske identiteten fremdeles har politisk betydning, selv om den panarabiske ideen er død. Det Tunisia oppnådde, var mer relevant for den arabiske verden enn noen annen revolusjon. Da kommunismen falt og lydrikene der løsrev seg, var araberne bare betraktere. Så kommer den tunisiske revolusjonen, og elektrisiteten sprer seg. Alt forandres.

Han erkjenner at landene han har levd tett på så lenge står overfor lange prosesser, og at sjansen for å oppnå noe som likner på vellykkede demokratier er langt større i Tunisia og Egypt enn i Libya og Jemen, land uten sivile institusjoner. Men likevel.

- Kontinentalplatene har beveget seg. Dette er avgjørende øyeblikk i historien. Ingenting vil bli som det en gang var.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør