Skrev på maskin som fireåring, før hun kunne bruke blyant. Som åtteåring var hun i gang med sin første bok.

Tips oss 2400
FORSVANT UTEN SPOR: Barbara Folletts bøker handlet om jenter som forsvant. Her er hun avbildet som ung tenåring. Foto: Columbia University Archives

FORSVANT UTEN SPOR: Barbara Folletts bøker handlet om jenter som forsvant. Her er hun avbildet som ung tenåring. Foto: Columbia University Archives

PÅ NETTBOKHANDELEN Amazon kan du kjøpe én av Barbara Folletts bøker. Den koster 646 dollar, brukt.

Barbara var fire år da hun i 1918 fikk sin første skrivemaskin av faren. Hun kunne ikke skrive for hånd ennå, men skrivemaskinen løste det problemet. Jenta hadde vært fascinert av ord og bokstaver siden hun var tre.

Hun satte i gang å produsere små stykker.

I siste utgave av tidsskriftet Lapham's Quarterly forteller «litteraturdetektiven» Paul Collins historien om forfatteren som ble verdenskjent, så like fort glemt.

BARBARAS FØRSTE DIKT og eventyr handlet om sommerfugler og blomster, hun skrev dem på skrivemaskinen sin. Historien The Life of the Spinning Wheel, the Rocking-Horse, and the Rabbit laget hun som femåring.

Da hun var sju diktet hun om musikk:

When I go to orchestra rehearsals,
      there are often several passages for the
      Triangle and Tambourine
            together.
When they are together,
      they sound like a big piece of metal
      that has broken in thousandths
            and is falling to the ground.

DA HUN VAR ÅTTE begynte hun på sin første roman.

Enkelte dager produserte hun mer enn 4000 ord. Hun jobbet hardt med boka som handlet om jenta Eepersip som flyktet fra ensomhet, hun gikk på oppdagelsesferd i skogen for å finne dyrevenner og forsvant inn i naturen.

Hun redigerte og omskrev fortellingen, igjen og igjen. Venner og familie fikk klare beskjeder på strenge lapper om at hun ikke måtte forstyrres i arbeidet.

I 1926 VAR MANUSKRIPTET klart (en tidligere versjon hadde forsvunnet i husbrann). Boka fikk tittelen The House Without Windows og var på rundt 40 000 tegn. Hun hadde redigert den ferdig sammen med faren.

Faren foreslo å sende det inn til forlagshuset Knopf i New York, som han hadde jobbet for. Det gjorde de, og Barbara ventet spent på svaret, som endelig kom på blått papir med det berømte seglet på brevarket. Hun skrev om det til en venn:

Jeg simpelthen kastet meg på gulvet og skrek, enten i frykt for hva brevet inneholdt, eller i glede for å endelig få det, eller bare med i stor opphisselse over hele greia. Det finnes en følelse etter at du har ventet lenge på noe, det finnes en følelse når det endelig kommer, det må være umulig, en drøm, en optisk illusjon eller en kombinasjon av de tre tingene...Nå: Hva synes du??? Det er er Eepersip, Huset uten vinduer, min historie, min historie i New York, hos Knopfs, som skal utgis!!...utgis!!!!!!

Hun hadde akkurat blitt 12 år.

BOKANMELDERNE VAR BEGEISTRET. «Et speil av barnesinnet», skrev New York Times i sin tittel, og mente det var en «virkelig ekstraordinær, liten bok»

The Saturday Review of Literature mente boka var «nærmest uutholdelig vakker».

Nå ble Barbara populær. Hun ble bedt om å anmelde bøker, og hun gjorde det godt.

Den innflytelsesrike skribenten og anmelderen H. L. Mencken skrev til foreldrene hennes at de oppdro den største kritikeren Amerika har hørt om.

Da hun begynte på sin neste bok som skulle handle om en pirat, skrev de om det i NY Times.

I ARBEIDET MED BOKA ville Barbara selv dra til sjøs som mannskap, noe hun hadde drømt om lenge. Hun var 13.

Foreldrene hennes fant en skonnert som tok henne med som passasjer, men hun insisterte på å jobbe. Hun dro i juli, fartøyet skulle til Nova Scotia.

Her ble bok nummer to, The Voyage of the Norman D, til. Manuskriptet ble levert i november og i mars året etter kom den ut, 12 dager før hun ble 14.

Også nå var kritikerne overbegeistret. Denne gangen behandlet de henne som en voksen og sammenlignet henne med voksne forfattere.

UKA FØR UTGIVELSEN gikk Barbaras far fra familien. 40-åringen hadde funnet en yngre kvinne. Barbara argumenterte sterkt mot farens planer.

- Du sier Helen (moren) trenger meg, og det har du rett i. Men jeg trenger deg og, skrev jenta.

Men faren dro, og han etterlot dem med lite penger. I et brev skrev Barbara «Han er ikke det du vil kalle en mann.»

Moren forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen. De tok med seg skrivemaskinen og dro på oppdagelsesferd til Tahiti. Men det ble kortvarig. De hadde lite penger og samtidig kollapset Wall Street. I 1929 måtte Barbara flytte inn hos familievenner i Los Angeles.

Hun holdt det ikke ut å bli boende hos dem, flyktet til San Francisco, gjemte seg på et hotell og skrev poesi. Hun ble etterlyst. Politiet fant henne til slutt og måtte bryte seg inn på hotellrommet. Det var så vidt de klarte å forhindre henne i å rømme ut av vinduet.

MOREN OG BARBARA ble gjenforent i New York. De hadde så dårlig råd at Barbara måtte begynne å jobbe. Hun var 16-år og fikk jobb som sekretær.

På kveldstid fortsatte hun og skrive på det som skulle bli hennes tredje bok, Lost Island.

I 1934 KOM HENNES fjerde bok Travels Without a Donkey.

Så ble det slutt på skrivingen. I stedet reiste hun, tok dansetimer og jobbet som sekretær i New York og Boston.

Hun traff en mann og giftet seg med ham. Han het Nickerson Rogers, så mye mer vet vi ikke om ham. I begynnelsen var de lykkelige, kan vi se av brevene hennes, selv om Barbara reiste mye på egen hånd.

SENT I 1939 kom hun tilbake til ektemannen i Brookline, Massachusetts. Hun fikk snart mistanker om at han var utro.

- Det er noen andre. Jeg fortjener det, jeg vet, skrev hun til en venn. Hun var fortvilet og fortalte at hun ikke klarte å sove uten «sovegreier». Og det ble verre. Hun skrev:

- På overflaten er alt forferdelig, forferdelig rolig og feil. Jeg tror fortsatt det er en sjanse for at utfallet kan bli lykkelig, men det må jeg tenke uansett, for å leve, så du kan dra den konklusjonen du vil ut fra det!

7. desember 1939 kranglet hun og ektemannen. Senere på kvelden dro hun. Hun kom aldri tilbake. Barbara var 26.

ETTER TO UKER gikk ektemannen til politiet. Det tok fire måneder til før han ba om at en savnetmelding ble sendt ut. Han sa han trodde at hun ville komme tilbake.

Det gjorde hun ikke.

Det ble aldri funnet noen omkomne som kunne være Barbara. Pressen omtalte ikke etterlysningen.

Moren forsøkte å få politiet til å lete mer da det gikk opp for henne hvor lite innsats ektemannen hadde lagt ned for å finne datteren.

Men det skjedde først i 1952, 13 år etter at hun hadde forsvunnet. Moren sa til politiet at hun mente politiet hadde noe å skjule, hun lurte på om datteren kanskje var stengt inne på en eller annen institusjon, kanskje hadde hun mistet hukommelsen eller gått gjennom et nervøst sammenbrudd.

Faren tenkte også på henne. Han hadde skrevet et essay anonymt i The Atlantic i 1941, tittelen var «Til en datter, savnet i et år.»

- Kunne Helen Hayes ha vært savnet i 10 dager uten et spor? Kunne Thomas Mann? Kunne Churchill? Og nå nærmer det seg førti ganger ti dager, skrev han.
Pressen omtalte ikke forsvinningen før i 1966, etter at moren i samarbeid med andre hadde laget et lite forskningsarbeid på datteren. Samme år skrev psykolog Harold Grier McCurdy bok om Barbara.

ETTER ARTIKKELEN til Collins har det kommet inn mange kommentarer fra lesere som er rørt og fra andre som har opplysninger. En av de interessante kommer fra Stefan Cooke, som skriver:

- Takk for at du har skrevet om min tante Barbara. Den unge kvinnen Wilson forlot Helen til fordel for, var min bestemor Margaret Whipple. Deres første barn var Jane, min mor, som også var noe av et barnegeni. På toårsdagen satte Wilson sammen en liste på 126 ord som Jane visste betydningen av og kunne bruke i samtaler: Ordene varierte fra «abominable», «accommodating» og «apostrophe» til «zealous», «zenith», og «zephyr».

Han skriver videre om det som skjedde:

- Wilson Follett spilte «elskende far» så godt han kunne både for Barbara og for hans og Margarets tre barn, etter min mening. Dessverre følte han at han måtte forlate Helen, Barbara og Sabra (Barbaras yngre søster) akkurat som han senere forlot min bestemor og barna på en gård i Bradford, Vermont, for å forsøke å tjene til livets opphold i New York. Jeg har korrespondansen mellom Wilson og min mor. De elsket hverandre høyt, skriver Stefan Cooke.

- Jenta som skulle blitt Amerikas neste store forfatter ble forlatt av de to mennene hun stolte på, berømmelsen ble glemt av publikummet hun aldri hadde stolt på. I dag finnes forfatterskapet hennes igjen bare i seks arkivbokser i biblioteket ved Columbia University, den tristeste lesningen i amerikansk litteratur, skriver artikkelforfatter Paul Collins til sist i sitt essay om Barbara Follett.

Barbara som skrev bøker om å flykte, forsvant selv på samme, uforklarlige vis.



I denne artikkelen