Platevarianten holder ikke helt hva konsertutgaven lover.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
«La alarmane gå»
- Artist: Honningbarna
- Plateselskap: Universal
ALBUM: Jyplingene i Honningbarna har rukket mer på et lite år enn mange andre garvede rockere kan håpe på i løpet av en hel karriere. Med Urørt-seier på baklomma og kalenderen full av prestisjetunge sommerfestivaler er det duket for platelansering i stor stil.
Den politisk bevisste Kristiansand-gjengen har gjort mye riktig på sin vei. De har opparbeidet en tydelig karakter og et helt eget språk, noe som er livsviktig om man skal lykkes i denne bransjen.
Men det som kan være en vinnerformel live, lar seg ikke automatisk overføre til albumformatet. Det smittsomme energiøset som har sjarmert mange konsertgjengere i senk, blir hakket mer gjennomsiktig når man kun har et par høytalere å forholde seg til.
Honningbarna flyter mye på ungdommelig entusiasme og et velutviklet håndlag med instrumentene, men de har fremdeles et stykke å gå som låtskrivere.
Stilmessig klorer de seg fast et sted mellom Turbonegros storslagne rock, Kaizers Orchestra teatralske sprell og Skambankts konspirasjonspønk, men de mangler storebrødrenes evne til å ta skjeen i den andre hånden og utforske temperament- og stemningsregisteret.
Det går mye i et gir og med de samme rappkjefta fraseringene i låt etter låt, blir man fort litt svimmel.
Man må frem til spor ni og «Yankeesane kommer» før gjengen blåser inn litt luft i arrangementet, noe man helst hadde sett skjedde litt oftere, og man skulle gjerne hatt et par låter til med refrengkvalitetene til kruttønna, «Den eldre garde».
Honningbarna må altså tåle å være ung og lovende en stund til, i alle fall på plate.
Den politisk bevisste Kristiansand-gjengen har gjort mye riktig på sin vei. De har opparbeidet en tydelig karakter og et helt eget språk, noe som er livsviktig om man skal lykkes i denne bransjen.
Men det som kan være en vinnerformel live, lar seg ikke automatisk overføre til albumformatet. Det smittsomme energiøset som har sjarmert mange konsertgjengere i senk, blir hakket mer gjennomsiktig når man kun har et par høytalere å forholde seg til.
Honningbarna flyter mye på ungdommelig entusiasme og et velutviklet håndlag med instrumentene, men de har fremdeles et stykke å gå som låtskrivere.
Stilmessig klorer de seg fast et sted mellom Turbonegros storslagne rock, Kaizers Orchestra teatralske sprell og Skambankts konspirasjonspønk, men de mangler storebrødrenes evne til å ta skjeen i den andre hånden og utforske temperament- og stemningsregisteret.
Det går mye i et gir og med de samme rappkjefta fraseringene i låt etter låt, blir man fort litt svimmel.
Man må frem til spor ni og «Yankeesane kommer» før gjengen blåser inn litt luft i arrangementet, noe man helst hadde sett skjedde litt oftere, og man skulle gjerne hatt et par låter til med refrengkvalitetene til kruttønna, «Den eldre garde».
Honningbarna må altså tåle å være ung og lovende en stund til, i alle fall på plate.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen