Vi har et sosialt og velfungerende barn på 2 år. Når han leker med andre barn, dukker det stadig opp konflikter omkring deling. Min utfordring når det gjelder deling ligger ikke så mye hos barna, men hos foreldrene som skal mekle i delesituasjonen. Mange ganger opplever jeg at foreldre tvinger barna sine til å låne bort leker. Jeg forsøker å si til sønnen min: «Han vil ikke låne bort akkurat nå. Vi finner noe annet å leke med». Flere ganger har jeg opplevd at foreldrene da beordrer sine barn til å låne bort leken. De tar fra dem leken med makt for å gi den til min sønn. «De må lære seg å dele», sier de.

Jeg synes dette blir helt feil. Da sitter min sønn med en leke som et annet barn er helt oppløst i tårer over å måtte gi fra seg. Hva sier jeg til min sønn i en slik situasjon? Hva sier jeg til foreldrene? Jeg vil gjerne lære sønnen min at det er fint å dele, men hvordan gjør jeg det uten å krenke ham eller andre barn? Kan du si noe om deling? Jeg tror mange foreldre sliter med å dele rettferdig.

Mvh mor og far

Brevet deres illustrerer veldig godt ett av mange temaer som foreldre og pedagoger kaster bort masse krefter på. Samtidig kaster de bort tida til barna, og deres tilrettevisninger hemmer eller blokkerer barnets utvikling av selvfølelse og deres (opplevelsesorienterte!) forståelse av sosiale sammenhenger og verdien av fellesskap.

En god bekjent av meg, den tysk-amerikanske filosofen Arno Gruen, har en gang vist følgende film, som ble tatt opp i en afrikansk landsby: En gutt på cirka 5 år står sammen med sin yngre søster utenfor familiens hytte. Gutten holder et stykke brød i hånda, og lillesøster prøver alt hun kan å ta det fra ham. Gutten er tydelig forvirret og usikker, og roper på moren. Hun kommer ut og skjønner fort konflikten. Uten å si et ord tar hun brødstykket ut av guttens hånd, deler det i to, gir det tilbake til gutten, og går inn i hytta igjen!

Gutten ser på brødbitene, så på sin søster, og så i retning hytta. Etter en stund lyser fjeset hans opp i forståelse, og han gir søsteren den ene halvparten. Det er mye mer påvirkningskraft i tålmodighet og tillit enn i belæring og tvang - også i Norden.

En toåring som blir tvunget, eller på annen måte manipulert til å dele for eksempel sitt leketøy med andre, reagerer med gråt og panikk, rett og slett fordi han blir i tvil om eierskapet. Derfor sier barn i hele verden akkurat det samme i denne situasjonen: «MIN! Den er min!»

Dessverre tolker ambisiøse foreldre og uvitende pedagoger dette som egoistisk, det vil si asosialt, og griper inn med tvang, kritikk, belæring, til og med straff. Alt de trenger å gjøre er å berolige barnet med en lett berøring og si: «Ja, den er din».

Etter kort tid, (2-5 minutter) gir barnet gjerne leken til et annet barn, og fjeset viser hvor intenst han nå opplever gleden ved å dele. Hvem som helst kan etterprøve dette i praksis. Etter vel et år med flere av disse berikende opplevelsene, blir barna mer fleksible, og trenger ikke lenger de voksnes støtte. Ved 4-5 års alder er det å dele en integrert del av deres sosiale atferd.

Hvorfor oppfører foreldre seg med sånn mangel på tillit? Det er nok flere årsaker til dette.

Den ene er en alminnelig tendens til at foreldre ofrer sine barns naturlige læringsprosess og selvfølelse av hensyn til eget image og selvbilde. Tendensen er kommet voldsomt tilbake de siste 5-6 åra, etter å ha ligget i dvale i nesten en generasjon. Det er på mange måter en trist utvikling, men fenomenet, at barns viktigste jobb er å vise at de har gode foreldre, er urgammelt.

Den andre årsaken er rent moralsk. Denne moralen slår fast at det er riktig og positivt å dele, og galt å ikke gjøre det. Derfor har voksne rett til å tvinge, straffe og lignende i den gode morals navn. Dermed lærer barn ikke av gleden ved å dele, men av frykt for tvang og ydmykelse. Å dele med andre er en av barnas første bevisste øvelser i å avgrense seg selv og markere egne grenser overfor andre mennesker.

Når voksne griper inn på denne måten, krenker de altså ikke bare barnets evne til å avgrense og definere seg som mennesker, og dermed skape gode relasjoner til andre. De krenker barnets personlige grenser i det øyeblikk de mener at barn skal respektere voksnes grenser. Deres atferd og verdier henger ikke sammen. Dette kan jeg uten store problemer tilgi foreldre, som ikke får lønn for å tenke seg om. Når fagfolk begynner på samme måte, er det slutt på min tålmodighet.

Den tredje årsaken synes å være en del foreldres opplevelse av verden som et dårlig sted å leve. Det er for mye grådighet, egoisme, bedrag og vold, derfor plasserer de ungene i revolusjonens fortropp, i den forstand at de forlanger en ideell atferd som stort sett ikke fins i praksis.

Som kjent lærer barn av det de voksne gjør, og ikke av det de sier. Dermed forhindrer disse voksne seg selv i å nå sine ideelle mål.

De foreldrene dere opplever, har selvfølgelig det samme ønsket som dere har: Å være så gode foreldre som mulig. Opp gjennom historien har dette ønsket legitimert alle mulige overgrep og redsler. Det er utrolig vanskelig å gjøre noe med det hvis foreldrene selv ikke er i tvil. Mitt forslag er derfor at dere gir leketøyet tilbake til det ulykkelige barnet med følgende kommentar:

«Vår sønn synes ikke det er noe gøy å leke med noe som får et annet barn til å gråte, og vi har tillit til hans vurdering». Skulle det vise seg at foreldrene gjerne vil diskutere med sitt eget utgangspunkt, kan diskusjonen starte med det som står her. For fullstendighetens skyld vil jeg gjerne nevne at det finnes en del adoptivbarn som oppfører seg ekstremt egoistisk de første åra i sin nye familie, spesielt med tanke på mat og leker. Bakgrunnen er som oftest at de har tilbrakt lang tid på barnehjem, der bare jungelloven hersker, og der det var mangel på alt. Disse barna motiveres av en av menneskets sterkeste drifter: Ønsket om å overleve for enhver pris.

Jo mindre deres oppførsel blir «kriminalisert», jo fortere forsvinner den. Vi møter også av og til 5-, 8- og 12-åringer som er helt egosentriske i sin måte å være på overfor andre mennesker. Disse barna er alltid ekstremt ensomme og ulykkelige. Men atferden forsvinner i takt med at de opplever nærhet, trygghet og stabilitet. •