Wiz Khalifas «Rolling Papers» skuffer noe, men er umulig ikke å like.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
«Rolling Papers»
- Artist: Wiz Khalifa
- Plateselskap: Atlantic Warner
ALBUM: Etter fjorårets svimlende gode mikstape «Kush & Orange Juice» og det listetoppende Stargate-samarbeidet «Black & Yellow», ligger nå alt til rette for et gjennombrudd for Pittsburgh-rapperen Wiz Khalifas mykt produserte og groggy poprap.
Khalifas tilbakelente, odde stil og lyriske fokus gjør det naturlig å kalle ham en moderne utgave av Snoop Dogg, bare uten vestkystlegendens humor, men med flere frat party-vennlige refreng.
Beskrivelsen høres slettes ikke dum ut på papiret, men jevnt over mangler «Rolling Papers» dessverre mye av den musikalske dybden som «Kush & OJ» hadde.
For å bruke en forenklet, men her høyst relevant parallell: Lydbildet er nå mer preget av kaldt øl, cheesy synther og smarte poptriks enn av marihuana, dyp bass og rikholdig platesamling.
På spor som «Cameras» og «Fly Solo» forsvinner også Khalifas snurrige særpreg i daffe dusinvareproduksjoner, og vi vet at han kan skrive bedre låter enn kjipe «No Sleep», som høres ut som en sammensmeltning av Kate Perry og Blink 182.
Likevel er det noe tiltalende ved «Rolling Papers», noe loddent, boblende og avhengighestsskapende som gjør at du lett spiller av albumet gang på gang, drevet frem av toppspor som «Rooftop», «On My Level», «Hopes And Dreams» og «The Race».
Og selv om «Rolling Papers» med hell kunne vært kuttet ned og strammet opp, er det umulig å ikke heie på Wiz Khalifa, mainstreamrapens kuleste katt akkurat nå.
Khalifas tilbakelente, odde stil og lyriske fokus gjør det naturlig å kalle ham en moderne utgave av Snoop Dogg, bare uten vestkystlegendens humor, men med flere frat party-vennlige refreng.
Beskrivelsen høres slettes ikke dum ut på papiret, men jevnt over mangler «Rolling Papers» dessverre mye av den musikalske dybden som «Kush & OJ» hadde.
For å bruke en forenklet, men her høyst relevant parallell: Lydbildet er nå mer preget av kaldt øl, cheesy synther og smarte poptriks enn av marihuana, dyp bass og rikholdig platesamling.
På spor som «Cameras» og «Fly Solo» forsvinner også Khalifas snurrige særpreg i daffe dusinvareproduksjoner, og vi vet at han kan skrive bedre låter enn kjipe «No Sleep», som høres ut som en sammensmeltning av Kate Perry og Blink 182.
Likevel er det noe tiltalende ved «Rolling Papers», noe loddent, boblende og avhengighestsskapende som gjør at du lett spiller av albumet gang på gang, drevet frem av toppspor som «Rooftop», «On My Level», «Hopes And Dreams» og «The Race».
Og selv om «Rolling Papers» med hell kunne vært kuttet ned og strammet opp, er det umulig å ikke heie på Wiz Khalifa, mainstreamrapens kuleste katt akkurat nå.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen