FN-sporet var nær ved å gjøre Norge til en passiv tilskuer i Libya.

Tips oss 2400

Værmelding for Libya

I dag I morgen Mandag Tirsdag
Skyet24°Sol23°Sol22°Sol22°

Det var grunn til å glede seg da FNs sikkerhetsråd 18. mars i siste liten klarte å vedta en resolusjon som autoriserte militær inngripen i Libya. Samtidig bør prosessen anspore oss til å tenke kritisk om FN-sporet i norsk debatt.

Misforstå meg rett: Det er en fordel for lille Norge at beslutninger tas i et forum der vi er representert, og at FN-pakten står som garantist også for små lands suverenitet. Og det er en fordel for verden at stormakter har et forum å møtes i. Problemet oppstår når det settes likhetstegn mellom FN-sporet og moralsk gode beslutninger eller Norges interesser. Krisen i Libya viste oss nesten hvorfor. Én dag senere, og Kadhafis styrker kunne ha inntatt Benghazi, med tusenvis av døde som mulig utfall. Men argumentene for intervensjon — å hindre blodbad, å vise at makt ikke kan bevares med vold og å muliggjøre en bedre utvikling i Libya — ville vært like sterke også med et russisk veto.

Heller ikke argumentene motintervensjon, som Jonas Gahr Støre fremførte i Stortingets spørretime 17. mars, ble vesentlig svekket av FN-mandatet. Støre tvilte på om man ville klare å beskytte sivile, og mente intervensjon kunne gi Kadhafi fornyet legitimitet. Men tror virkelig noen at FN-mandatet er avgjørende for om libyerne føler de eier opprøret? Eller gjør operasjonen militært enklere?

I løpet av én dag gikk Norge fra skeptiker til militær bidragsyter. I stor grad reflekterer det et norsk postulat om at å følge FN er positivt for folkeretten, og dermed norske interesser, og at å handle uten FN-mandat er ødeleggende for begge. Tanken har noe for seg, men har store begrensninger.

FN ble kanskje forbigående svekket da NATO grep inn uten FN-mandat i Kosovo i 1999, men FN svekkes også når massakre skjer mens verden ser på. Det er plausibelt at FN svekkes mindre ved at enkeltland handler uten FN-mandat, fremfor at en massakre skjer. Og for dem som står i fare for å slaktes ned, er slike spekulasjoner om folkeretten mindre viktig.

Støres svar i spørretimen tyder på at Norge så sent som dagen før var agnostisk til resolusjonen. Forløpet minner om Irak-krigen. Norge hadde ingen egen mening, annet enn «FN-sporet», trass i at vi satt i Sikkerhetsrådet frem til like før krigen. Den gang kom ingen resolusjon, og vi var da imot. Med en resolusjon, hadde Norge antakelig vært for. Men Irak-krigen ville vært nesten akkurat like vanskelig.

Med Libya er det motsatt. Det hadde vært riktig å redde tusenvis av liv i Benghazi også uten FN-mandat. Men det norske fokuset på FN gjør at diskusjoner om militær intervensjon blir dårligere. Dagbladet, som ønsket intervensjon, bandt seg til FN-premisset i en leder 11. mars. Men dermed ble argumentene uavsluttede, fordi den logiske konklusjonen ble umulig å argumentere for så lenge det syntes som FN igjen ville feile.

I Aftenposten var det verre: Helt til resolusjonen kom, mente avisen Norge burde være «avventende og analyserende». Sporene fra Afghanistan og Irak skremmer, mente avisen. Dagen etter mente avisen Norge burde sende jagerfly. Var avisens skepsis før resolusjonen preget av at man ikke trodde den ville komme?

Bare Klassekampens motstand er upåvirket av FN, på samme måte som omtrent bare Minerva var tilhengere også uten resolusjon. FN-sporet, slik Støre — og Dagbladet — forsto det, var nær ved å gjøre Norge til en passiv tilskuer. I beste fall til at franske og britiske fly handlet uten FN-mandat, i verste fall til et folkemord. Hvis det er det som er FN-sporet, er det et spor som skremmer.
I denne artikkelen

Sted:
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør