«UMEÅ4ever» er tidvis morsom og sår, men finner ikke tonen.
FILM: Utgangspunktet er søtt og bærer i seg et halvt mannsliv av melankoli. For 16 år siden var Stian på taekwondo-stevne i Umeå og forelsket seg i blonde, vakre, svenske Robyn. Nå er han 31, bor i Oslo og finner et rosa brev i skuffen som han en gang fikk fra Robyn. Samtidig har han tenkt å fri til kjæresten Stine, men hun har tydeligvis vært utro med sjefen og ting går i dass, selv om Stian (Sondre Krogtoft Larsen) har investert i en skikkelig familiebil og greier, en Citroen Berlingo.
Stian bestemmer seg for å dra til Umeå, der han skal oppsøke restene av sin egen ungdomstid og den uskyldsrene kjærligheten som Robyn representerer. Han forteller dette til bestevennen Anders (Vegar Hoel), som nekter å la Stian dra alene.
Dette er starten på noe som kunne bli en sorgmunter komedie, med karakterer man får lyst til å følge. Jeg sier «kunne», for allerede i de første scenene sliter «UMEÅ4ever» med å finne en tone og holde den. Det ene øyeblikket er Stian en oppegående 31-åring, men i neste scene er han en naiv figur som hører hjemme i en annen, mer buskis-liknende slapstick-komedie.
Langfilmdebutant Geir Greni, som også er filmens manusforfatter og produsent, drar helten sin inn i flere situasjoner som ikke bringer oss noe særlig «framover», bortsett fra at vi er på vei til Umeå. Midt på svenskegrensa bor Gina, som er en av flere jenter både Stian og Anders har en forhistorie med. Hun har en bror som er blitt dumpa og muligens prøver å ta livet av seg, men ingen av dem tilføyer filmen noe av verdi.
Når gutta boys ankommer Umeå, er jeg fortsatt litt optimist, selv om det gjerne må ende i uendelig «längtan» og vemod. I stedet framstår Stian som så usannsynlig godtroende i de hendelsene han utsettes for, at jeg gir opp ethvert forsøk på identifikasjon.
Anders sin rolle består etter hvert i å komme halsende etter Stian for å unnskylde seg fordi han har vært en usympatisk drittsekk — i dag, i går og den gang da. Ekskjæresten Stine dukker opp flere ganger, hysterisk og masete og understreker det skissemessige ved historien og flere av karakterene i «UMEÅ4ever».
Stian bestemmer seg for å dra til Umeå, der han skal oppsøke restene av sin egen ungdomstid og den uskyldsrene kjærligheten som Robyn representerer. Han forteller dette til bestevennen Anders (Vegar Hoel), som nekter å la Stian dra alene.
Road movie
Dette er starten på noe som kunne bli en sorgmunter komedie, med karakterer man får lyst til å følge. Jeg sier «kunne», for allerede i de første scenene sliter «UMEÅ4ever» med å finne en tone og holde den. Det ene øyeblikket er Stian en oppegående 31-åring, men i neste scene er han en naiv figur som hører hjemme i en annen, mer buskis-liknende slapstick-komedie.
Langfilmdebutant Geir Greni, som også er filmens manusforfatter og produsent, drar helten sin inn i flere situasjoner som ikke bringer oss noe særlig «framover», bortsett fra at vi er på vei til Umeå. Midt på svenskegrensa bor Gina, som er en av flere jenter både Stian og Anders har en forhistorie med. Hun har en bror som er blitt dumpa og muligens prøver å ta livet av seg, men ingen av dem tilføyer filmen noe av verdi.
Naiv
Når gutta boys ankommer Umeå, er jeg fortsatt litt optimist, selv om det gjerne må ende i uendelig «längtan» og vemod. I stedet framstår Stian som så usannsynlig godtroende i de hendelsene han utsettes for, at jeg gir opp ethvert forsøk på identifikasjon.
Anders sin rolle består etter hvert i å komme halsende etter Stian for å unnskylde seg fordi han har vært en usympatisk drittsekk — i dag, i går og den gang da. Ekskjæresten Stine dukker opp flere ganger, hysterisk og masete og understreker det skissemessige ved historien og flere av karakterene i «UMEÅ4ever».
