Jeg er mamma til ei jente på 13 måneder. Hun er for tiden veldig sint og frustrert og hyler og gråter mye. Jeg skjønner at hun vil mye, uten at hun klarer å uttrykke seg ordentlig. For meg er dette veldig slitsomt. Jeg blir sint og lei meg, jeg også. Hun vil tydeligvis helst bli båret hele tida, noe samboeren min og jeg ikke har mulighet til. Jeg ønsker også at hun skal kunne klare å leke litt selv og trives i sitt eget selskap. Dette er helt utelukket. Samboeren min og jeg sitter ofte på gulvet sammen med henne. Der bygger vi med klosser, leser bok eller pusler. Går vi på kjøkkenet for å hente kaffe, blir det hyl og skrik og rabalder. Når vi skal kle på henne, skifte bleie eller lage middag, er det uendelig med skriking og jamring. Det blir kamp og konflikt i alle dagligdagse situasjoner. Dette er forferdelig slitsomt og leit. Jeg prøver å synge og avlede, men til ingen nytte. Jeg orker ikke sitte og synge mens hun hyler. Har prøvd å stoppe, og begynne igjen når hun er stille, men da bare hyler hun igjen. Jeg vil ikke ha en unge som får bestemme og gråte seg til ting.

Har du noen råd eller forklaring til meg? Kan hun ha vondt noe sted? Jeg merker at jeg er helt på randen og begynner ofte å gråte fordi jeg ikke mestrer dette.

Ditt brev uttrykker et dilemma som veldig mange småbarnsforeldre har opplevd, eller opplever hele tida. Det er umulig å svare utfyllende innenfor rammene av denne spalten, så jeg må henvise deg til to av mine bøker. («Kunsten å si nei - med god samvittighet», og «Her er jeg! Hvem er du?») De behandler på hver sin måte temaet og beskriver veien ut av uføret. Begge kan kjøpes via www.famlab.no og hos bokhandlere.

Slik du beskriver konfliktene deres, vil jeg med stor sikkerhet hevde at det eneste som plager henne er forholdet til deg/dere. Det sier jeg fordi konfliktene dreier seg om at hun ikke får viljen sin akkurat når hun vil.

Helt fra starten av har du hatt problemer med å møte hennes frustrasjoner med nok selvtillit, overblikk og ro. Du har vært usikker på hva hun vil, og ikke minst hva du selv vil. Det siste har du nå svart på selv: «Jeg vil ikke ha en unge som får bestemme og gråte seg til ting». Det er et sunt og fornuftig utgangspunkt for en endring, og jeg kan garantere at hun har samme behov (men ikke samme ønske!). Barn har bruk for voksent lederskap, som tar utgangspunkt i de voksnes erfaring, overblikk og empati.

Begynn med å snakke med din samboer og still deg selv og ham følgende spørsmål:

Hva skjer med meg når hun blir frustrert og gråter? Blir jeg sentimental? Blir jeg redd for å være en dårlig mor? Mister jeg overblikket og blir i tvil om hvor jeg begynner og slutter i forhold til henne? Har jeg dårlige eller ingen erfaringer med konflikter fra oppveksten? Drømmer jeg om evig harmoni? Har jeg en «hemmelig» idé om moderskapets velsignelser, som i virkeligheten blokkerer meg?

Svarene vil hjelpe deg med å definere problemet, og det er alltid lurt før man begynner å formulere løsninger.

Når du synes at du har fått tilstrekkelig oversikt og innsikt via bøker og samtaler slik at du har fundamentet til å bygge en ny relasjon til din datter - og først da! - kan du sette deg ned med henne og si følgende:

«Jeg har vært veldig usikker helt fram til nå på hva det vil si å være mor og voksen i forhold til et lite barn. Derfor har jeg sagt nei til deg og likevel gitt deg det du ville ha, fordi du begynte å gråte. Det er jeg lei meg for, på den måten har du fått altfor mye ansvar for hvordan vi alle sammen har det. Så mye ansvar skal ikke et lite barn ha.

Nå er jeg blitt mye klokere, og jeg er ikke lenger irritert og sint på deg. Jeg elsker deg veldig høyt!

Fra nå av vil jeg være voksen, og jeg er klar over at du ikke alltid vil være like fornøyd med mine avgjørelser. Du må gjerne bli sint, men det er jeg som bestemmer.»

Hold øye med fjeset hennes mens du snakker, og du vil se at hun er intenst opptatt av å skjønne budskapet, og sannsynligvis reagere med å ville komme nært inntil deg.

Hvis dette skal lykkes, må du overholde disse spillereglene: Det du sier skal være i ditt eget voksenspråk, og det skal komme fra hjertet. Det første vet du selv, det andre merker du når du får tårer i øynene mens du prater.

I nesten en hel generasjon har vi vennet oss til å snakke med barn i et slags barnevennlig språk, som fortrinnsvis anvender ord og begrep som vi antar at barn skjønner. Dette er en veldig god pedagogisk idé når kontakten handler om å formidle kunnskap til barn. Det fungerer ikke i personlige relasjoner, der målet er å gjøre inntrykk og skape forandring.

Et barn på alder med din datter kan kanskje ikke forstå alle ordene, men hun vil forstå budskapet og reagere konstruktivt. Seinere er det ditt og din samboers ansvar å følge opp denne personlige språkbruken. Neste gang hun protesterer mot at du går på kjøkkenet kan du sette deg ned, se henne vennlig i øynene, ta hennes hånd eller legge ei hånd på skuldra hennes, og si: «Jeg vet at det ikke passer for deg nå, men jeg vil gå og lage mat på kjøkkenet. Jeg vil ikke leke med deg nå».

Så reiser du deg opp og går på kjøkkenet uten å se deg tilbake. Særlig den siste setningen faller mange tungt for brystet. De har en ambisjon om å kunne avvise uten at barnet føler seg avvist. Derfor erstattes den siste setningen av en strøm pedagogiske forklaringer som gjør barnet totalt forvirret.

Det vil som regel gå 2- 4 uker før din datters frustrasjon demper seg og det blir lengre tid mellom dramautbruddene. I denne perioden må alle tre være tålmodige. Det tar tid før du selv får tillit til ditt eget lederskap. Derfor tar det selvfølgelig også tid før datteren din opplever dette nye samværet og tryggheten. En trygghet hun har kjempet desperat for å få, men aldri oppnådd.

Du vil uten tvil møte mennesker som foreslår at du skal sette flere grenser og være mer konsekvent. Lytt til dem og avgjør selv om de gjentar vår tids mantra, eller om de mener at du skal ha tid, plass og mulighet til å ta dine egne behov alvorlig.•