Peter Temple har skrevet en usedvanlig god roman.

Tips oss 2400

«Sannhet»

  • Forfatter: Peter Temple
  • Oversetter: Kari og Kjell Risvik
  • Forlag: Press
 
ANMELDELSE: Det er ikke uten grunn at australske Peter Temple omtales som en av verdens beste krimforfattere. Allerede det første avsnittet i hans nye roman bærer bud om det.

I en passasje som får en til å tenke på Cormac McCarthy beskriver Temple et åsted slik det, ufiltrert og akutt, registreres av hjernen til bokas hovedperson, Stephen Villani: 

« ... en død kvinne, nei jente, skittent hår, farget rødt, lyse røtter, knivstukket så mange ganger at de ikke hadde tall på det, i magen, brystet, ryggen, ansiktet. Ungen, gutt, et par-tre år gammel, sparket i hodet. Blod overalt.»  


Resignasjon og grådighet

Fortellingen om drapsetterforskeren i Melbourne-politiet er holdt i tredje person, men som lesere er vi er så tett innpå Villanis liv at vi raskt adopterer hans perspektiv på begivenhetene. Villanis blikk er registrerende når det betrakter den ytre verden, reflekterende når det betrakter den indre. Men hele tiden er det holdt i Temples særegne språk - tett, knapt og suggererende.

Gjennom noen brennhete sommerdager etterforsker han drapet på en ung jente og den regelrette henrettelsen av noen tidligere kjenninger av politiet. Villani må navigere blant Melbournes mest aktverdige borgere, polititopper, politikere og investorer, mennesker som alle drives av grådighet og begjær etter makt.

Samtidig er han i ferd med å resignere overfor sitt eget privatliv. Forholdet til ekskona, til sin narkomane datter, sine brødre og sin egen distanserte far. I bakgrunnen raser skogbrannene og truer med å tilintetgjøre alt det menneskeskapte som kommer i deres vei.


Språklig briljans

Selve kriminalintrigen i er forbilledlig utviklet. Det Temple i tillegg gjør, og som svært mange krimforfattere unnlater å gjøre, er å anerkjenne til fulle hvilken avgjørende rolle språket spiller når det dreier seg om å skape stemninger i leseren. Dessuten har han talentet til å forme språket slik han ønsker det, korthugd, presist og ribbet for overflødigheter.

Effekten er en manende, nesten besettende stemning som umiddelbart setter seg i deg, og som aldri slipper taket gjennom de nesten 400 sidene.

Det skulle ikke forundre meg om «Sannhet» ender opp som årets beste krim. Det vil faktisk forundre meg mer om den ikke gjør det.