Aliens invaderer verdens sentrum i «Battle Los Angeles». Dessverre taper de.
FILM: Å se «Battle Los Angeles» er som å bli slått ustanselig i hodet med en gryte full av bestikk og kinaputter: Aggresjonen bygger seg opp og når hamringen er ferdig, får jeg lyst til å oppsøke regissør Jonathan Liebesman med gryte i hånd og gjengjelde tjenesten. Men det er mulig han ikke ville merket noe, siden viktige deler av hjernen hans allerede er fylt med eksplosiver og skramlende metall. Pluss et lurvete knippe filmklisjeer fra nederste resteskuff.
I stedet får jeg utløp for min frustrasjon via tastaturet: «Battle Los Angeles» er enda et symptom på tingenes begredelige tilstand i Hollywood. Ironisk nok er filmen ment som en hyllest til «our brave men and women», soldatene som beskytter folk og fedreland, men hvem ønsker å bli hyllet av en hjernedød film? Hadde jeg vært stolt elitesoldat, ville jeg tatt denne skraphaugen av en film som er fornærmelse — bortsett fra et par fine øyeblikk der Aaron Eckharts karakter får den respekten fra soldatene som han trenger så sårt, etter å ha mistet flere av sine menn i Irak.
Riktignok er resten av verden også angrepet, får vi vite i forbifarten, men det er L.A. som gjelder. Mer klarer ikke en film som dette å gape over — da blir det lett snakk om politikk og slikt som voksne holder på med. Ja, faktisk klarer ikke filmen å forholde seg til mer enn én eneste bydel, Santa Monica, der våre tapre venner må evakuere et knippe gjenværende sivile før området etter planen skal bombes til støv for å utradere fiendens dødelige droner - noen fresende innretninger som minner mest om kunstinstallasjoner med jetmotor.
«Battle Los Angeles» er en krigsfilm med aliens. Man peprer løs på hverandre, soldatene roper på «militært», romvesenene stønner på «aliensk» og mange må bøte med livet i en ytterst uoriginal miks av testosteron og sentimentalitet. Liebesman har uttalt at han lot være å filme i 3D fordi dette kombinert med et spastisk ristende kamera ville få folk til å «kaste opp etter to minutter». Det var omtenksomt av ham.
De utenomjordiske lander på jorda for å stjele vannet vårt, får vi vite, men som plaget kritiker har jeg en annen teori: En overflatisk psykoanalyse av «Battle Los Angeles» vil vise at Hollywood lider av et undertrykt ønske om at noen skal komme og bombe filmindustrien tilbake til ei tid da man slapp å lage like mye søppel som i dag.
I stedet får jeg utløp for min frustrasjon via tastaturet: «Battle Los Angeles» er enda et symptom på tingenes begredelige tilstand i Hollywood. Ironisk nok er filmen ment som en hyllest til «our brave men and women», soldatene som beskytter folk og fedreland, men hvem ønsker å bli hyllet av en hjernedød film? Hadde jeg vært stolt elitesoldat, ville jeg tatt denne skraphaugen av en film som er fornærmelse — bortsett fra et par fine øyeblikk der Aaron Eckharts karakter får den respekten fra soldatene som han trenger så sårt, etter å ha mistet flere av sine menn i Irak.
Kunst med jetmotor
Riktignok er resten av verden også angrepet, får vi vite i forbifarten, men det er L.A. som gjelder. Mer klarer ikke en film som dette å gape over — da blir det lett snakk om politikk og slikt som voksne holder på med. Ja, faktisk klarer ikke filmen å forholde seg til mer enn én eneste bydel, Santa Monica, der våre tapre venner må evakuere et knippe gjenværende sivile før området etter planen skal bombes til støv for å utradere fiendens dødelige droner - noen fresende innretninger som minner mest om kunstinstallasjoner med jetmotor.
Hormonelt harakiri
«Battle Los Angeles» er en krigsfilm med aliens. Man peprer løs på hverandre, soldatene roper på «militært», romvesenene stønner på «aliensk» og mange må bøte med livet i en ytterst uoriginal miks av testosteron og sentimentalitet. Liebesman har uttalt at han lot være å filme i 3D fordi dette kombinert med et spastisk ristende kamera ville få folk til å «kaste opp etter to minutter». Det var omtenksomt av ham.
De utenomjordiske lander på jorda for å stjele vannet vårt, får vi vite, men som plaget kritiker har jeg en annen teori: En overflatisk psykoanalyse av «Battle Los Angeles» vil vise at Hollywood lider av et undertrykt ønske om at noen skal komme og bombe filmindustrien tilbake til ei tid da man slapp å lage like mye søppel som i dag.
