Ole (53) debuterer som månedens poet.

Tips oss 2400

DIKT I DAGBLADET

DIKT PÅ DAGBLADET.NO:

• Diktkammeret er Dagbladet.nos forum for skrivende i alle aldre.
 • Skolekammeret er et forum for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer løpende utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladets papirutgave. Én av finalistene fra hvert forum blir dessuten kåret til månedens poet.
• Dikt- og Skolekammeret har eksistert siden henholdsvis 2001 og 2003, og mange av poetene har etter hvert kommet ut i bokform. Dagbladet har også laget to bøker i tilknytning til foraene:
Diktkammeret. Å skriva poesi av Helge Torvund på Det Norske Samlaget (2001), som inneholder leksjoner i diktskriving med eksempler.
* Ungdomsantologien Faen ta tyngdekrafta på Gyldendal Norsk Forlag (2008).
• I tillegg tilbyr Dagbladet Dikt.no, et skriveverksted der det i tillegg til dikt er mulig å sende inn og diskutere sjangere som noveller, sangtekster og sakprosa.

• Les alle Helge Torvunds leksjoner — en gavepakke til skrivende
Ole Horvli (53) er månedens poet for mars — med dette lille diktet:

Holmenkolltåken

Han står på toppen
ser brannen
i Rådhuset

og setter utfor

Her aner vi en viss sammenheng til et av Oslos store vintereventyr:

- Fungerte Ski-VM som en katalysator for diktet ditt?

- Ja, jeg fulgte ikke nøye med på sendingene — var mer sportsinteressert før! At temaet ble Holmenkolltåken, var rett og slett ut fra det jeg forbinder med Holmenkollrennene i mars: tåke, forteller Ole, som skrev diktet på én-to-tre:

- Etter at jeg fikk følgende bilde i hodet: Skihopperen på toppen av tårnet (som stikker opp fra tåken), det diffuse publikummet i tåken som kun har fokus på ham, mens han selv ser videre og helt ned til byen og brannen der. Dette kunne være et bilde på flere forhold, og jeg tenkte først og fremst på hvordan tåken forblinder for en hendelse som er mye viktigere enn selve hoppet. Da tenkte jeg også bokstavelig, på hvordan større idrettsarrangementer ensretter mennesker og tar fokus vekk fra langt viktigere ting. En slags dop for folket.

- Der morsomme var at etter jeg hadde skrevet diktet og lagt det ut (enten samme dag eller dagen etter), så jeg bilder fra Holmenkollen som var akkurat slik: tåken på stadion, tårnet som stakk opp over tåken og var badet i sollys, og det hele!

Sprengleser
- Hvor lenge har du skrevet dikt?

- Mitt første dikt skrev jeg for halvannet år siden. Og det uten noen annen grunn enn at det falt ned i hodet en morgen mens jeg satt i bussen på vei til jobb. Olava Bidtnes (en av jernbanepoetene i Tromsø) oppdaget kort tid etter at jeg hadde lagt ut noen dikt på hjemmesiden min, og tipset meg om Diktkammeret, som jeg ikke kjente til, og Helge Torvund, som jeg heller ikke kjente eller hadde lest noe av. Jeg lånte sporenstreks boka hans Diktkammeret: Å skriva poesi.

Etter hvert er DK, Under Overflaten og Nettpoeten blitt faste tilholdssteder.

- På relativt kort tid har jeg lært utrolig mye gjennom både å lese, og å få tilbakemeldinger på egne tekster fra erfarne skrivere, sier Ole, som leste det meste han har lest av skjønnlitteratur før han ble 17:

- Min mor var medlem i en eller to bokklubber, og jeg leste alt hun kjøpte, dessuten leste jeg mye gjennom skolebibliotekene. I voksen alder har jeg nesten ikke lest noe annet enn faglitteratur. Den siste skjønnlitterære boka leste før diktene, var Gobi av Tor Åge Bringsværd. Det var i 1996. Den var tykk og tung — å holde i, og å komme i gang med. Den drepte nok det lille som var tilbake av leselyst. Men siste halvannet år har jeg sprenglest poesi av mange ulike forfattere, og blitt en flittig bruker av biblioteket i Bergen.

Åpnet opp
Ideene kommer ofte til Ole om morgenen, gjerne på bussen.

Noen dikt kommer lett, som "Holmenkolltåken", andre bruker jeg lenger tid på. Men alle er innom DK eller et av de andre nettstedene først. Jeg legger det gjerne ut om kvelden, og synes kanskje at nå har jeg skrevet et genialt dikt. Om morgenen leser jeg det på nytt, og rødmer ofte for meg selv i skam.

Han tenker ofte på skrivinga som terapeutisk:

- Da jeg begynte å skrive, tenkte jeg mye på at ungene mine skulle ha noe etter meg når jeg ble borte. Hvor mye visste de egentlig om hva jeg gikk rundt og tenkte på, innerst inne? Utad er jeg heller ikke spesielt åpen av meg, og også lite verbal. Nå skriver jeg det som faller meg inn, uten å tenke så mye på det. Jeg skriver ut fra tanker jeg har båret på, sorg jeg har følt eller føler, ting jeg ser og har sett i hverdagen.

Humanisme og musikk
Ole blir 53 nå i april. Han er far til tre halvvoksne barn (22, 19, 17) og jobber som molekylærbiolog ved Universitet i Bergen.

- Jeg kom til Bergen av kjærlighet for 34 år siden, og kun avbrutt av et femårig opphold i Tromsø på 1990-tallet, har vi bodd her siden, sier Ole.

- Hva opptar deg?

- Jeg følger med i samfunnsspørsmål og politikk, og har klare meninger — de samme jeg har hatt hele livet. Jeg er opptatt av humanisme, solidaritet, og over årene er jeg blitt mer og mer interessert i mellommenneskelige og psykologiske spørsmål. Jeg har ikke mye fritid, kreftene bruker jeg på å være hjemme sammen med ungene — og rydde rotet deres! Jeg gruer meg til de flytter og jeg blir alene, men samtidig gleder jeg meg litt også — til mer tid til å dyrke dette som etter hvert er blitt en liten lidenskap.

En annen lidenskap ved siden av skrivinga er musikk.

- Jeg liker omtrent alt. Har alltid vært opptatt av rocken jeg vokste opp med, men i senere år har jeg også oppdaget den klassiske musikken, og lytter mye til musikk fra renessansen og barokken. Bach er en favoritt.

Og Ole var altså juryens favoritt for mars. Les hvorfor i juryens kommentar:

Gode, kaotiske nyheter
Til å vera så kort og fortetta, er dette eit dikt som kan opna eit uvanleg vidt perspektiv og som set i gang ei veldig rørsle i lesaren. Eit merkeleg dikt som ved første gjennomlesing nesten kan liknast på ein spøk. Men her er veldig mange tolkingsretningar og stor opning for ulike visjonar. Holmenkollen og tåka der, er velkjente relativt konkrete fenomen som festar diktet geografisk og årstidsmessig. Og det at denne "han" som opnar diktet, "setter utfor" til slutt, får oss til å tenkje på ein skiløpar eller ein skihoppar. Mest det siste, sidan Holmenkollen kan vera synonymt med hoppbakken.

Men i diktet vil me fort måtte tenkje i litt andre baner enn at dette bare handlar om eit vanleg skihopp. Sjølv om det heller ikkje er så mange av oss poetar som har sett utfor i ein verkeleg hoppbakke. Pentti Saarikoski gjorde det så vidt eg veit, og overlevde.

For meg kom dette til å vera eit bilete på dette at me kavar oss oppover og oppover. Me vil til toppen og me vil få størst mogleg utsikt og oversikt. Men når me kjem opp dit, så kan det vera at me bare ser tåke over alt og det er umogeleg å få nokon oversikt. Og dersom det brått lettar litt, så ser me bare at det kjem endå meir røyk ut frå der som dei gode råda burde kome frå. Der fyrlyset skulle ha blinka og vist veg. Det brenn midt i det huset der styringa skulle gå føre seg og kontrollen skulle vore. Alt vitnar om eit uoversiktleg og faretrugande kaos og katastrofe. Og kva kan "han" gjera? Han gjer det einaste som det ligg til rette for der han står. Når du har kome opp på toppen, ja då startar nedturen. Og den går fort! Han set utfor og lar det stå til. Han varslar ingen. Lar brann vera brann og tåke vera tåke. Kven har noko råd å gi? I alle fall ikkje han. Oikos, som er grunnstammen i ordet økologi, tyder hus. Men menneska lyttar ikkje på dei råd som måtte koma om korleis ein skal styre dette huset som kloden er. Mennesket suser av garde og setter utfor på tidenes største nedtur. Røyk og tåke omgir oss, og kva tåka og røyken inneheld vil me helst ikkje tenkja på.

Så kan diktet tolkast på ein mykje meir positiv og aksepterande måte: Me er til som ein del av det som er. Alt endrar seg og i alle endringar ligg det ny endring som ei kime. "Chaos should be regarded as very good news. " Det skriv Chögyam Trungpa Rinpoche. Tåke, ja vel! Røyk? Slik er det. Kva kan me gjera i livet? Me kan gå oppover når vegen går oppover. Me kan renne nedover der me får god fart og gjera det som det til ei kvar tid ligg best til rette for. Uansett kva dagen byr, så er det bare å setja utfor.

For juryen,
Helge Torvund

Juryen består også av Kristian Rishøi og Maria Børja.