• Les også: Sinte damer

En leser kritiserer min tolkning 19.mars av følgende utsagn: «Jeg tror likevel jeg gråt mye, og høyt. Men jeg husker ikke at jeg opplevde noen konflikt i forbindelse med dette, ingen mor eller far gråt på grunn av meg. Jeg ble sendt på rommet mitt. Pappa var streng - pekte han på trappa, pilte jeg av sted».

Et barn som gråter mye, gråter jo ikke fordi det har for mye vann i kroppen! Det er et barn som ofte føler seg ulykkelig, frustrert og ensomt. Når foreldrene reagerer med å avvise dette barnet, medfører det stor ensomhet. Som barn samarbeider vi med våre foreldre -
vi gjør alt vi kan for å tilpasse oss deres måte å elske oss på - fordi vi elsker dem betingelsesløst og har 100 prosent tillit til dem.

Derfor fortrenger vi ofte smerten og ensomheten som logisk nok ofte bryter gjennom når vi selv får barn. Denne moren bekreftet denne vanlige erfaringen etter at hun leste mitt svar. Før dette kunne hun ikke «huske» ensomheten. Årsaken er at vi mennesker har to hukommelser - en emosjonell og en eksistensiell. Det er fullt mulig å huske oppveksten sin som lykkelig, selv om den faktisk var destruktiv for barnets psykiske helse.

Norge og Sverige ble rammet av grensesettingsreligionen for 15 år siden. Siden har det vært et credo i forsøkene på å hjelpe barn og unge som ikke helt oppfyller A4-kriteriene.

Som det framgår av kommentarene som følger (fra db.no) hersker det stor forvirring om hva grenser er for noe, og hva de eventuelt er godt for. Derfor skal jeg i denne og følgende spalter prøve å komme med noen eksempler på en mer klar og forhåpentlig konstruktiv betydning av begrepet.

Er det slik å forstå at hvis man som far har klare grenser i forhold til ungene så er man med på å gi dem psykiske plager i voksen alder? Er selv 42, skilt og har tre barn mellom 10 og 17. Og ja, jeg sender ungene på rommet med beskjed om å komme tilbake når de har tenkt seg litt om.

Jeg har brukt metoden med å ikke ta for mange diskusjoner med ungene. Rutiner, system og regler mener jeg er det som skal til. Dette skaper, etter mitt syn, ro og en forenklet hverdag for alle parter, siden man da ikke trenger å diskutere alle ting som skal foregå i løpet av en dag. Her har vi en far som har truffet noen klare valg som han trives med. Det er uansett en god begynnelse. I hvilken grad «ro og en forenklet hverdag» også imøtekommer hans egne og barnas behov for nærhet, kontakt og opplevelsen av å bli sett, hørt og tatt på alvor, får vi ikke svar på. Hvis denne farens atferd er så konsistent som han beskriver, trives barna sannsynligvis utmerket og tilpasser seg hans tendens til å straffe dem med bortvisning når han opplever en konflikt som han ikke vil bruke tid på å løse på andre måter.

Det er da heller omvendt. Barn som ikke opplever noen grenser, er de som ender med å bli psykisk skadd. Samtidig gir det et dårlig grunnlag til å håndtere den virkelige verden.

Dette er delvis riktig, men når vi snakker om de unge som lider av manglende livskompetanse, er det flere andre

viktige faktorer som har bidratt til dette. Vi snakker om foreldre som har overbeskyttet barna og har vært til stede i familien på en selvutslettende måte - nedprioritert egne behov, personlige grenser, følelser og verdier. Fraværet av grenser - forstått som regler - er i denne sammenhengen det minste problemet. Alle eksperter, inkludert hobbyeksperter, forklarer alle problemer som måtte eksistere hos barn med for mye eller for lite grenser, med at det som regel er for få grenser. Atferdsproblemer hos barn løses alltid med innføring av mer grenser, mener man.

Det er ikke for få grenser som forårsaker atferdsproblemer hos barn, men for lite oppfylling av barns basale behov: forståelse, støtte, det å bli lyttet til, å bli tatt på alvor, og selvfølgelig medfølelse og empati. Derimot tror jeg problematferd svært ofte skyldes for mange grenser, for mange regler, for streng praktisering av reglene, kort og godt for strenge voksne. Grunnen til at det er slik, er fordi de aller fleste av oss selv har vokst opp med mange uforståelige og unødvendige grenser («barnet må ikke bli bortskjemt» het det før i tiden - nå kalles det samme fenomenet «grensesetting»). Det er psykologisk vanskelig å behandle våre egne barn annerledes enn slik vi selv ble behandlet.

Barn som får sine grunnleggende behov dekket, vil aldri utvise problematferd. Hvorfor skulle de det?

All nyere forskning i årsaker til barns utvikling av problematisk, destruktiv atferd, dokumenterer stort sett dette synspunktet. Flere enn 80 prosent kommer fra familier der foreldrene forsøker å gjennomføre gammeldags, autoritær oppdragelse.

En far som bare setter grenser og alltid når det passer ham...

Min far var også slik. Jeg hadde en fin oppvekst på mange måter fordi foreldrene mine tok oss med på mye, men var over 40 år før jeg forsto hvor skadet jeg var følelsesmessig på grunn av min far. Kjempelav selvfølelse hele livet som førte til at jeg ble i et voldelig ekteskap. I dag sliter jeg med kroniske sykdommer på grunn av ekteskapet.

Som far skal du sette grenser, men også være lydhør og kunne gå inn i en samtale med barna dine om det som skaper problemer

. Ellers kan du med sikkerhet gå ut fra at minst ett av barna dine kommer til å slite resten av livet med sporene etter dine faderlige oppdragelsesmetoder. Barndommen varer ikke så mange år, men resultatet skal barna dine leve med i opptil 70 år.

Koster det så mye å vise seg interessert i dine barns opplevelser og følelser?

Slike historier hører psykoterapeuter over hele verden hver eneste dag. Problemet er nettopp den invalidiserende mangelen på selvfølelse som er en av årsakene til at disse historiene forblir skjulte og bare sjelden klargjøres. Det gjelder i tverrgående undersøkelser om for eksempel ensomhet, psykosomatiske lidelser, manglende evner til utdannelse eller fastholding av jobb, vold i familien og medisinmisbruk.

Det er både forskningsmessig og klinisk en mur mellom mennesker under og over atten år. Dette er også en viktig årsak til at det i vide kretser er helt ok å sette grenser for 15-åringer, men utenkelig når det dreier seg om en 25-åring, selv om problematikken er akkurat den samme (mer om dette neste uke). •