I GÅR DREPTE NATO minst fem opprørssoldater i Libya ved en feiltakelse. Opprørerne hadde ringt og bedt om flystøtte, og det fikk de. Problemet var at de hadde oppgitt feil koordinater.

Nato sier situasjonen i området var uklar med store våpen opprørerne dirigerte i alle retninger. 

Hvem er disse folkene?

VERDENSSAMFUNNETS støtte til opprørerne som vil styrte Kadhafi er omdiskutert. Internasjonale kommentatorer mener vi vet for lite om dem.

Er det noe sant i Kadhafis påstand om at dette er al Qaida-krigere på dop? Ønsker de virkelig demokrati? Flere påpeker at det er feil av FN å ta opprørernes side i det som må kalles en borgerkrig, her er det sivile på begge sider.

I norske aviser reproduseres påstandene om at vi ikke aner hvem opprørerne er. Kommentatorene ser heller ikke ut til å ha undersøkt nærmere hva de står for.

Men i virkeligheten vet vi mye om dem.

Foreign Policys Jason Pack tror påstanden om at vi vet for lite om opprørerne - gjentatt hyppig av blant annet av Hillary Clinton, forsvarsminister Robert Gates og republikanske kongressmenn, bare er tull.

- Amerikanske statsmenn vet godt hvem opprørerne er, men de later som det motsatte for å skygge over det faktum at USA ennå ikke har utformet en klar politikk overfor dem, skriver han.

- DE KAN SÅ VIDT å håndtere et våpen. De er bare rundt 1000 stykker. De trenger profesjonelt lederskap og opptrening før de kan fremstå som noe i nærheten av en profesjonell hær, skriver krigsreporter Jon Lee Anderson i The New Yorker.

Han er en av dem som har vært sammen med opprørerne - som riktignok er splittet og består av ulike grupperinger - i ukevis.

Han beskriver en lurvete blanding av hipstere, arbeidsledige, studenter, kjøpmenn, mekanikere, ansatte i utenlandske selskaper, triggerhappy spenningssøkere ledet av en liten ressurssterk gruppe av akademikere - gjerne diaspora-libyere.

Lee Anderson forteller engasjerende om de første dagene av krigen. Opprørssoldatene så på det hele som en slags performance - de danset og sang ved fronten og skjøt opp i luften - slik det ofte gjøres ved muslimske festarrangementer. De yngste krigerne ble rasende da det viste seg at Kadhafis styrker skjøt tilbake på dem med ekte våpen. Mange hundre døde. Til sammen anslås at opprørerne har mistet 1000 - 2000 menn nå.

Da Kadhafis første soldater nådde Benghazi flyktet mange tusen mennesker, også noen av opprørsrådets medlemmer, østover. De som ble igjen for å kjempe ble reddet av franske krigsfly.

- Det er ingen hær. Det er bare oss - noen få frivillige, sa en av offiserene til journalisten.

LEE ANDERSON har oppholdt seg ved fronten og i opprørshovedstaden Benghazi, men altså ikke besøkt opprørerne i sør, som har en annen sammensetning.

Han avviser at opprørerne han har møtt er spesielt religiøse.

- Det er noen få menn med skjegg, de er mer disiplinerte enn de andre, de ser ut til å ville kjempe ved de farligste områdene ved fronten. Men det virker usannsynlig at de representerer al-Qaida. Jeg så bønnestunder ved fronten i Ras Lanuf, men de fleste opprørerne deltok ikke. En kriger ved Brega fortalte at han var jihadist, veteran fra Irak-krigen, men sa at han ønsket amerikansk engasjement i Libya velkommen, fordi Kadhafi var en kafir, en vantro, skriver krigsreporteren.

En libysk-amerikansk verkstedeier fra Chicago som han har møtt utenfor Ajdabiya bekreftet inntrykket. Han dro tilbake til hjemlandet for å kjempe og hevder at libyerne alltid har vært muslimer, men «gode muslimer». De er ikke radikale islamister, de vil bare bli kvitt «monsteret Kadhafi.»

- Vi ser til Vesten, ikke til noe slags sosialisme eller andre ekstreme systemer - det er det vi har hatt her før, sa Mustafa Gheriani, forretningsmann og talsmann for opprørerne.

Det finnes selvsagt ekstremister i Libya, inntil nå effektivt holdt nede av diktatoren. Den libyske kampgruppen LIFG har analytikere bekymret seg for på grunn av forbindelsene til al-Qaida. Deres mål har hele tiden vært å fjerne Kadhafi. De mindre synlige salafistene vil også dukke opp om Kadhafi faller, samt sufiordnene og Muslimbrødrene.

DEN FRANSKE filosofen og aktivisten Bernard Henri-Lévy dro i forrige måned på eget initiativ til Libya og opprettet kontakt med det såkalte Overgangsrådet i Benghazi.

Han fikk senere flydd opprørslederne til Paris, han overtalte Sarkozy til å anerkjenne dem og gå inn i Libya.

Hvordan Bernard Henri-Lévy visste hvem han skulle snakke med fremstår som pussig. Lederne for opprøret er svært splittet. I Benghazi sitter en gruppe leger, advokater og andre som har utpekt hverandre til medlemmer av Overgangsrådet. I tillegg er det et byråd for byen og et nasjonalråd, ledet av den tidligere justisministeren til Kadhafi, Mustafa Abdel Jalil. Han holder til i Bayda, 20 mil unna.

Andre byer har sine egne opprørsråd. Forretningsmenn, dissidenter og intellektuelle utgjør kjernen. Mange kommer fra de gamle storfamiliene som hadde makt før Kadhafi tok den. Men de er ikke organisert, og ingen kan forklare hvordan Benghazis Overgangsråd samarbeider med nasjonalrådet. I tillegg har det dukket opp noe som kalles Krisehåndteringsrådet, en annen skyggeregjering i Benghazi, ledet av Mahmoud Jibril.

Også de militære sjefene kjemper mot hverandre, to personer dominerer: General Abdel Fateh Younis var Kadhafis innenriksminister og leder av Libyas spesialstyrker før han gikk over til opprørerne. Han mangler tillit blant ungdommene og blant mange av rådsmedlemmene.

Den andre er Khalifa Heftir, krigshelt fra krigen mot Tsjad på 1980-tallet. Inntil nylig var han i eksil i USA fordi han hadde vendt seg mot Kadhafi. Heftir er beundret i Benghazi, men er ganske usynlig.

Economist beskriver alvorlige splittelser blant krigerne og lederne deres.

DET DEMOKRATISKE SINNELAGET er det verdt å stille spørsmål ved. Kadhafi-lojalister har blitt samlet, anholdt og fått voldelig behandling av opprørerne i Benghazi.

Men lederne hevder at vestvendte og velutdannede skal lede revolusjonen.  De sier de er enige:

- Vi vil ha demokrati, vi vil ha gode skoler, frie medier, slutt på korrupsjon, en privat sektor som kan hjelpe med å bygge landet, et parlament, sier den mektige forretningsmannen Sami Bubtaina. 

FOREIGN POLICY har også besøkt opprørerne, og de har funnet Bruce Springsteen-fans, espressoentusiaster og utbombede biler. Det er doktorgradsstipendiat og sosiolog Ryan Calder som skriver. Han er fortsatt i Benghazi og blogger derfra.

Calder opplever at det bare er de politiske motivene til opprørerne som videreformidles av media. Og det er delvis fordi folk i Benghazi og områdene rundt har fått noen nye buzzord. De snakker svært mye om «frihet» og «demokrati». Og lengselen etter rettssikkerhet og borgerrettigheter er nok oppriktig.

- Men det er verdt å merke seg at de sosioøkonomiske motivene også er sentrale i dette opprøret. Noen her starter en samtale om opprøret og politisk frihet, men minuttet etterpå ender de opp med å snakke om distribusjon av oljeinntekter, skriver Calder.

Også han har opplevd opprørerne som impulsive og uorganiserte.

- Sent en kveld for et par uker siden hørte jeg automatvåpen bli avfyrt og høye smell utenfor rommet mitt på Uzu Hotel i Benghazi. Jeg åpnet vinduet og så de røde sporlysstripene stige til værs fra anti-luft-skytset. Jeg fant en sjåfør og dro til sentrum. Da jeg kom dit oppdaget jeg at lyden ikke kom fra krigshandlinger, men bare fra unge menn som kjørte rundt i jeepene sine og avfyrte våpen opp i lufta, slapp ut damp og pumpet seg selv opp. Testosteron, skriver Calder, som senere på natta så dem igjen dansende og syngende med revolusjonsflaggene veivende ut av bilene. Den yngste opprøreren han har møtt var 13. Gutten hadde våpen.

På en av sine turer i landet møter han ingeniørstudenten Hussain på vei til fronten:

- Hvordan fikk du vite hvordan du skulle bli med i demonstrasjonene i starten?
- Facebook.
- Og hvordan ble du interessert i Bryan Adams og Celine Dion?
- Facebook, ikke sant? Og andre nettsider.

FLERE ANALYTIKERE har besøkt Libya under krigen. Foreign Policys Jason Pack beskriver opprørerne i to hovedgrupper: Krigerne og det politiske lederskapet.

De første er «performance-kunstnerne», de kjører rundt i bilene sine og viser V-tegnet på bildene fra Benghazi. De er helt uorganiserte og størsteparten har faktisk aldri ankommet fronten. De bidrar altså ikke i kampene.

- Den vanligste formen for organisering av enheter er ad hoc: Et par brødre eller venner spleiser på bensinpenger, et par rifler, opprørsflagg og en pick up. Noen ganger deltar hele landsbyer eller deler av stammer i halvorganiserte enheter. Men ikke en gang da leder overhodet i landsbyen enheten. Militært lederskap ved fronten, om det i det hele tatt eksisterer, ser ut til å være spontant, skriver Jason Pack.

Ifølge Pack er de best organiserte de tidligere hærbataljonene stasjonert i øst. Noen av disse enhetene ledes av Kadhafis tidligere innenriksminister, og de har beholdt organiseringen fra Kadhafi-tida. Men pussig nok deltar de ikke i særlig grad i kampene nå, uklart hvorfor.

De neste best organiserte er islamistene. De utgjør en minoritet blant opprørerne og har tjent de sekulære opprørslederne uten store problemer. De er etterspurt fordi de er disiplinerte krigere.

Det er vanskelig å se for seg at opprørssoldatene skal kunne slå Kadhafi. De mangler nær sagt alt og kan ingenting om krigføring. Å gi dem flere og bedre våpen vil antakelig ikke hjelpe, de kan ikke håndtere dem. Trening kan hjelpe, men det vil ta lang tid.

- Ingen disiplin. Ingen visste hvordan de skulle bruke våpnene. Vi satte opp treningsleire for å endre det, forteller en libysk pilot til Guardian. Han dro til hjemlandet for å være med å kjempe.

DET TOTALE KAOS, altså, og å fjerne Kadhafi vil heller ikke føre til orden. Frederic Wehrey fra RAND Corporation skriver i Foreign Affairs om problemene som vil oppstå om Kadhafi styrtes.

Hans tips er at det svært svekkede og uorganiserte militæret vil være eneste reelle nye makthaver. Offiserskorpset ble så utarmet under Kadhafi at de måtte gå i sine egne, sivile klær. Mange fikk sparken for å forhindre dem å bli en maktfaktor, og mange har nå gått over til opprørernes side. Wehrey mener likevel det bare er disse som er organisert godt nok til å forhindre nye voldsutbrudd om Kadhafi forsvinner.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.