Barneskirenn? Jo, det hadde seg slik at det skulle arrangeres et barneskirenn der oppe i skogkanten i Bærum, og i den anledning skulle Petter Northug kaste glans ved å dele ut medaljer. I all enfoldighet tenkte jeg at det var en passende anledning til å få stille ham noen flere spørsmål. VM-rusen har for lengst lagt seg, og hvem bryr seg om et lokalt skirenn for barn? Lokalavisa
Budstikka, ja, det er klart, men utover dem? Ingen.

Så feil kan man altså ta. Der var NRK og TV2, der var Aftenposten, Nettavisen, Dagbladet, ja, der var forsyne meg Se og Hør. Det var en slik pågang at det ble arrangert pressekonferanse. Petter Northug satt slik han har gjort så mange ganger før, mimikkløs og avventende. Det ble åpnet for spørsmål.

En lur nordlending rakte opp pennen, sa blidt:

- Du sa at du ikke bruker mye energi på å arrangere barneskirenn, men hvor mye energi bruker du på ryktene om bruddet mellom deg og Rachel Nordtømme?

Petter Northugs blikk smalnet, han ble blodrød, det kokte vel i ham, og han forsøkte nok å tenke ut en smartass-replikk, men han kom ikke på noe, han sa:

- Ja, det har jeg altså ikke tenkt å kommentere.

Åh, det er sannelig ikke enkelt å være Petter Northug. Dette halehenget av journalister og fotografer har fotfulgt ham i flere år nå. Straks han stanser opp, er vi over ham. Kan du beskrive løpet ditt, Petter? Hvordan skal du feire gullet? Er du i form? Er du overtrent? Hva har du spist i dag? Skal du spille poker? Er du fremdeles sammen med Rachel? Og imellom, lange reportasjer med titler som «Slik er Petter - helt privat» og «Han er ikke slik som du tror».

- Itj for å skræmm dæ, men å intervjue Petter er nok en utfordrende oppgave, hadde pressetalsmannen Otto Ulseth sagt på telefonen.

Mandag, klokka er noen minutter over ti. Vi er på Sognsvann, på senteret for nasjonens statssubsidierte atleter. Petter Northug har spist frokost sammen med lillebroren Tomas, sikkert noe müsli og grovbrød, og langsomt reiser han seg fra stolen, skilpaddeseigt krysser han gulvet, det er som slow motion, han rekker tungt fram den smale høyrehånda, han har forbausende lange fingre, klemmer hardt, før han synker sammen ved et kantinebord. Petter Northug har en hvilepuls på svimlende 36, og den ligger nok rundt der nå. Pressetalsmann Otto Ulseth setter seg ned ved siden av, og Northug griper etter en appelsin. I halvannen time skal han trille på den.

Det har jo vært en særdeles vellykket sesong for Petter Northug. Tre VM-gull, jubel, hyllest, tårer og furtne svensker, alt var som det skulle være, og så kom hverdagen, og med den NM i Tromsø, hvor femmila gikk i et forferdelig uvær. Etter bare 13 kilometer, på løypas høyeste punkt, lå Petter Northug som nummer to i feltet, og han kjente, ja, han kjente ...

- ... æ kjent at æ mått piss.

- Hva gjør man da?

- Ka æ gjor? Jeg skar ut til høyre.

- Er det glidelås i den drakta?

- Ja, det er enkelt, sånn sett. Det er en drill man har gjort mange ganger før. Det blir som å stå på standplass i skiskyting, men det er ikke bare å begynne å skyte, for å si det sånn. Du må være rolig og konsentrert. Det var jo noen kommentarer fra feltet, og jeg sleit litt, måtte roe ned, tenke på noe helt annet, men så klarte jeg å stenge alt ute, og da kom det.

- Hvor mye tid tapte du?

- Jeg tipper det tok et halvminutt.

- Har du gjort det før under løp?

- Ja, ja. Jeg gjorde det under femmila i Kollen.

- Hæ?! Ikke under VM!?

- Nei, nei, ikke under VM, det hadde jeg ikke hatt tid til. Nei, det hadde kostet for mye å gå inn igjen, men jeg gjorde det for to-tre år siden. Det er ingen big deal, gli ut, roe ned, bli ferdig, kaste seg inn i feltet og ha igjen glidelåsen. Det er egentlig rart at ikke flere tar seg tida til det under lange renn. Syklister gjør jo det hele tida. I Tromsø følte jeg meg som en ny mann. Det var da løpet begynte, på en måte.

Han vant, selvsagt gjorde han det. Som i Kollen.

- Er du der?!

Det kokte. Inn mot stadion kom Petter Northuuuug, og vi har alle sett bildene. Hvordan de halset opp Hellnerbakken, kom inn på oppløpet, han gikk på utsida, armer og bein eksploderte i en frenetisk frekvens, han akselererte forbi og skjøt inn på stadion, staket, staket, staket, staket inntil han gled over mål, falt sammen i snøen med hodet opp mot en reklameplakat. Hvordan landslagstrener Morten Aa Djupvik løp til, la seg over ham, spurte er du der, og alt vi hører er hulkene. Fy faen, hulket Petter Northug, fy faen! Du vet hvordan det gikk, ropte Djupvik. Ja, hulket Northug. Og så kom skrikene, yess, yess, YESS!

- Det korte klippet viste mer enn noe annet hvilket press du hadde på deg?

- Presset har aldri vært så stort, uten tvil, sier han, og dunker appelsinen i bordet.

- Selv om jeg ikke fulgte med på hva media skrev, så merket jeg det. Det bygget og bygget og bygget. Fra utsida, fra folk, fra alle, egentlig, det var umulig å ikke kjenne det presset.

Seinere, på kvelden, var Petter Northug gjest i NRKs VM-studio. Fyr på peisen og god stemning, han skulle få se innspurten, trodde han, men på monitoren så han seg selv ligge i snøen. På et bakrom sto pressetalsmann Otto Ulseth foran en skjerm. Det er ikke bra, det der, sa han, de kan ikke vise det. Petter Northug så på, med ansiktet vridd i en grimase.

- Jeg hadde ikke sett det før, men den dagen var jeg så lettet og glad, og det fløt jeg på hele kvelden. De kunne vist hva som helst, egentlig. Klart, hadde det ikke gått bra, ville det vært jævlig irriterende og kjipt med den mikrofonen.

- Der fikk vi se en ny side av Petter Northug?

- Ja. Jo, men jeg grein da jeg falt og tapte gullet i Sapporo i 2007. Det første jeg gjorde etter at jeg kom inn på rommet etter femmila i Vancouver i 2010, var å legge meg ned på senga og grine, og da grein jeg ganske lenge. Det samme skjedde i Liberec. Så tårer, det har kommet før.

Det ser så lett ut der en rødkledd og dyremjuk Petter Northug glir gjennom skogen. Som en alfahann i flokken av glinsende skiløpere. Han leker seg, ser det ut som, går i tet, slipper seg ned, og bak de gylne brilleglassene følger blikket konkurrentene. Årvåken. Hvem er sliten? Hvem rykker? Når? Kilometer etter kilometer går de slik, i et rasende tempo, men hvor fort går det?

- Det går passe fort. Jeg ligger forholdsvis godt under terskelen, altså syregrensa. Mellom det vi kaller I3-og I4-belastning.

- I3?

- Intensitetssone 3. I1 er superrolig trening, restitusjon. I2 er en rolig langtur. Lav I3-trening er en tøff langtur, og så er vi over i I4. Det er tøffe, harde intervaller. Seks ganger fem minutter i motbakke. Da begynner jeg å kjenne melkesyra. I5 er sprintintervaller, maks innsats.

- Når dere ligger på I3, kan dere snakke sammen?

- På I3 går det fint å prate, ja. Om hva? Det er ikke diskusjoner eller spørsmål om vi skal ta en kaffe etterpå, nei. Noen kan kommentere vær, løype og føre. Er vi et lag, er det enkle, taktiske beskjeder, vi hjelper hverandre, gir plass, slipper hverandre inn i feltet. Folk er så fokusert, og det er kun det som skal sies, som sies.

- Når du er på I4, så gjør det vondt?

- Som regel gjør det vondt, men ikke hvis jeg er i god form. Da kan jeg til og med ligge i korte perioder på I5 uten at det gjør vondt. Men de fleste dager i året gjør I5 vondt, og det gjør egentlig I4 også. Det drar på seg melkesyre, jeg hiver etter lufta. Jeg går ikke opp bakkene, men drar meg opp, og det er hodet som drar meg, ikke muskulaturen. Da er det fryktelig vondt.

- Liker du å ha det vondt?

- Det er ikke behagelig, men jeg har nå engang valgt et yrke der jeg skal ha det vondt store deler av året.

Skisesongen begynner ikke når den første snøen faller i oktober, men når den siste smelter i mai. Rulleski, sykling, men lite løping, for Petter Northug er en dårlig løper. Han er for tung, og har bygget feil muskler. Det er hissige rulleskiintervaller med blodsmak, det er time etter time i regn, sol, sludd og snø, det er treukers høydesamlinger, og det er en fulltidsjobb. En til to treninger, 365 dager i året.

- Er det slik som med meg og jogging - best etterpå?

- Det beste er etterpå. Absolutt. Når du er ferdig, og har hatt ei bra økt. Noen dager synes jeg det er godt å presse kroppen, andre dager, om høsten når jeg trener vanvittig mange timer, kan det være tungt.

- Når har du fri?

- Aldri. Nei, jeg klarer aldri å ta helt fri. Får jeg ikke trene, går jeg i dvalemodus. Jeg blir trøtt og uopplagt. Men man har jo noen sykdomsdager i året, og da er det fri. Etter Beito i fjor ble jeg sjuk, og hadde ti dager fri. Og akkurat nå er jeg i en periode der jeg kan slappe litt av. Jeg kan skru ned bryteren og gjøre andre ting. Men når jeg skrur opp igjen bryteren, da er jeg ekstrem.

Det er på det mentale planet Petter Northug har sin store styrke, mener han. Forberedelsene. Evnen til å visualisere løypene og løpene. Han lager seg scenarier om hvem som rykker, hvor og når.

- På trening har jeg aldri følt at jeg har noe ekstra, men i konkurranse er jeg alltid godt forberedt. Jeg føler aldri at jeg møter noe nytt. Jeg har vært i situasjonen før, jeg har gått løpene. Hele sommeren og høsten, når jeg trener, hører jeg kommentatorene i hodet.

- «Og der rykker Petter Northug!»?

- Ja, men med mye kvassere stemme. Jeg kan skøyte i tre og en halv time, og da hører jeg kommentatorene: «Ja, nå er du sliten, Petter, men du ser pigg ut». Og så går jeg i gang med fem-seks-sju sprinter, og da er det mye mer entusiasme i min kommentatorboks enn på tv.

- «Petter er god, han er best, Petter er suveren!»?

- Sånne ting, ja. Jeg får alltid høre hvor mye sterkere jeg er, jeg er kjappere, det er bare positive tilbakemeldinger. Og i mitt hode vinner jeg alltid. Jeg har innimellom lurt på om det er bra å holde på slik, men ...

Han smiler.

- ...det gjør treningsøktene lettere. Det der er noe jeg har dratt med meg siden jeg var sju-åtte år og gikk rundt huset hjemme i Mosvika.

- Tenker du aldri: Hva er vitsen?

- Nja...sjelden. Jeg var nok mer innom det tidligere.

Mosvika ligger der inne i Trondheimsfjorden. 15-16 år gammel løp han. Alene. Intervaller opp grusveien til gården. En kilometer. Han startet i bunn, ved fylkesveien, og så et drag til postkassa til første naboen. Ned igjen og et nytt drag opp til postkassa til den andre naboen. Annenhver gang. Korte drag, lange drag. Rolig ned, maks opp igjen. Og det var en dag han sto der, krokbøyd med hendene på lårene og heiv etter pusten, han stilte seg spørsmålet: Koffor? Ka e vitsen?

- Det var nok siste gang at den tanken streifet meg.

- Da du var 15 år?

- Ja, 15-16. Hvorfor i svarte driver jeg på med dette? Hvorfor driver jeg og presser kroppen på drag etter drag og har det vondt?

- Du har ikke tenkt det siden?

- Nei.

Han begynte på skigymnas og traff likesinnede, trening og soving, og mor og far sa at nå måtte han prioritere. Han måtte ta et valg, skole eller ski. De ble enige om ski.

- Jeg husker mutter'n ringte meg etter en norskeksamen. Jeg var på samling på Dalseter, og hun var vanvittig glad. Jeg hadde fått en toer. Det er litt illustrerende: I vår familie feiret vi toere med kake.

I et globalt perspektiv er langrenn en liten nisjeidrett, i et nasjonalt perspektiv er den gigantisk. En poetisk mannjevning i granskogen med årelange tradisjoner. Solfalmede bomullsanorakker, nikkers flekket av klister, kvae og kløvervaselin. De lutet seg framover i seig diagonalgang med bambusstaver og tjærebredde treski som het Trysil-Knut. Nå heter skiene nanosonic og hypersonic. Det er karbonkjerner og høyteknologi, fiber, fluor, padleteknikk og psykologer, høydeopphold, oksygenopptak, styrketrening og teknikkdetaljer. Det er fellesstarter og eksplosive taktomslag i knivskarpe løyper skåret i marmorhvit snø.

Merk deg navnet Petter Northug jr, skrev Aftenposten i november 2005. Han var det største talentet norsk langrenn hadde sett. En voldsom guts, og med en slik enorm treningsiver at forbundets fremste oppgave var å holde ham igjen. Jeg har ikke respekt for noen, sa han. Min holdning er at jeg er bedre enn dem. Alt annet blir defensivt. Janteloven bekymrer meg ikke, sa han, og etter å ha gått i mål med hodet sprengfullt av adrenalin skrek han «Barneskirenn!», «Lett!», «Kæm e´ kongen?» og «Jeg kunne hengt på i tre mil uten staver». Han kalte svenske Thobias Fredriksson en halvfeit sprinter, sa «jeg driter egentlig i hva Gunde Svan sier og mener», og svenskene raste: «Den där jävla Petter Northug! Så jävla kaxigt!». Men det var ikke bare svensker som reagerte: Han kunne valgt å reklamere for norsk industri og frukt og grønnsaker. Han valgte Vi Menn og Red Bull. Han kunne valgt jakt, fiske og gutta på tur, men valgte poker i Las Vegas.

Forholdet til offentligheten har tidvis vært anstrengt, og nådde bunnen under OL i Vancouver. Petter Northug hadde mislyktes, både på 15 km fristil og 30 km fellesstart. Han nektet å uttale seg. Det ulmet blant sportsjournalistene, og aggresjonen smittet.

- Halve Norge var rasende på deg?

- Ja, jeg har skjønt det. Da var det en fordel å være der borte, innestengt i en OL-leir. Vi levde i en boble, og det var faktisk veldig behagelig. Men jeg skjønte det var noe da jeg kom til pressekonferansen og sportsjournalistene ristet. Da forsto jeg at her er det folk som er engasjert. Jeg flirte inni meg, prøvde å holde maska og sa til meg selv: Nå skal jeg gjøre dem enda mer irriterte og være helt avslappa.

- Var du rolig?

- Ja. Det eneste jeg tenkte på var nedtellingen til den forbanna femmila.

- Er du virkelig så kald?

- Ja.

I det siste halvåret synes han nærmest lobotomert. En reflektert ung mann, bare innimellom glimter det til i det skjeve gliset.

- Du har jo endret deg, og...

- Har jeg det? Ja vel. Hvordan da?

- Fra arrogante kommentarer om barneskirenn og...

- Jeg kan fort komme med noe sånt nå også, men man skal jo helst ikke gjenta seg selv.

- Men har du fått beskjed om å være mer ydmyk?

- Altså, Otto, sier han og nikker mot pressetalsmannen.

- ...kan godt komme med innspill, men han klarer ikke justere meg når jeg går i mål. Da er det rusen der og da som bestemmer. Man er full av adrenalin, og det er ikke alltid lett å styre hva man sier. Så jeg føler ikke at jeg har forandret meg, nei.

- Er det kanskje vi som ser på som har forandret oss?

- Ja, eller det kan være media som har forandret seg. Journalistene sitter med mye makt med hvordan de framstiller en person. Jeg tror nok de har villet framstille meg som en gærning.

- Hvilket forhold har du til sportsjournalistene?

- Nei, det går greit. Du får etter hvert en tone med dem.

Kvelden før femmila, lørdag. Petter Northug var på Soria Moria, på hotellrommet, han gikk ut på badet, stilte seg foran speilet, blikket smalnet. Det er ett løp igjen i livet ditt, Petter, mumlet han. Det er det viktigste løpet du noen gang kommer til å gå. Om det går til helvete med alle løpene etterpå, så gjør det ingenting. Det er i morgen som gjelder. Du skal helt i kjelleren. Ingenting annet betyr noe.

Så la han seg, og sovnet.

- Det hadde gått veldig bra før det, med full klaff i hvert løp. Nå var det femmila igjen, jeg var i form, men jeg måtte justere hodet til å skjønne: Det er dette løpet som gjelder. Det var femmila som var det store målet. Det var det samme som surret i hodet underveis også. Det som skjer etterpå betyr ingenting.

- Tenkte du på «vis dæm ryggen»?

- Det er noe som alltid dukker opp. Ikke i starten, når det går i moderat tempo, men det er sånne varsellamper som slår inn når det begynner å gjøre vondt.

Det var bestefaren som sa det til ham. Den siste vårkvelden på aldershjemmet i Mosvika.

- Han var hardt plaget, og gikk på sterke medisiner. Men da vi kom der den kvelden, skulle han ikke vise antydning til at han hadde det vondt. Han var jo en som alltid har vært der, en som har vært som en pappa for meg, en som ...

Han leter etter ordene, blir blank i øynene.

- Jeg så at han hadde det vondt, men samtidig var gliset og de artige kommentarene der. Det var et innblikk i en helt annen type smerte. Terskelen for smerte har jeg flyttet mye med trening, men den kvelden flyttet jeg den med heis.

Vis dæm ryggen, sa bestefaren, og det gjorde Petter Northug på femmila. Han har jo sett bildene etterpå.

- Du har et helt annet bilde når du går der, kontra de bildene du får se på tv. På tv ser du mer av rammen rundt, publikum, så engasjerte de er, du hører kommentarene. Når jeg går der har jeg tunnelsyn, jeg stenger alt ute og hører bare støyen.

Etterpå var det feiring på Frognerseteren med familie og venner. Det var reine slektstreffet, som han sier.

- Jeg fikk ei flaske champagne, og det var den jeg levde på ut kvelden. Når du har gått ei femmil, og ikke drukket noe siden april, så trenger man ikke mye.

- Det må ha vært en voldsom energiutløsning etterpå?

- Jo, men for folk rundt meg og dem som var der, var utløsningen større. Jeg var glad der og da, men ... jeg er nok ikke den som er best til å glede meg over det jeg har gjort. Egentlig tenker jeg sånn: Fankern, jeg burde vært mer fornøyd.

- Tenk så misfornøyd du hadde vært om du ikke hadde vunnet?

- Ja, og det vet jeg. Etter VM i Sapporo var jeg misfornøyd helt til jeg sto på startstreken i Liberec to år etterpå.

Nå står han foran en ny sesong, en uten mesterskap.

- Tour de Ski blir målet neste år, men det er ikke med like stor lyst og motivasjon jeg går på. Det tror jeg ikke det er for noen av oss.

- Hva er det største offeret med å gå på ski?

- Det er familien, mor og far. Det går ut over venner, det sosiale livet blir kjedelig. Det er soving, spising og trening. Det er en del opplevelser jeg gikk glipp av i ungdomssåra, men det føler jeg vel at jeg har fått igjen for. Opplevelsene jeg har hatt, har vært ganske unike.

- Det kan ikke være lett å være kjæreste med en som deg?

- Nei, sier han lavt. Mumler at det blir mest tid om sommeren. Når høsten og vinteren kommer, er det ikke så mye tid.

- Hun må være bra tålmodig?

- Mmm. Det er man nødt til å være, sier han, og nå blir han så generell, unnvikende og ullen at Otto Ulseth finner det betimelig å bryte inn. Vi er på overtid, sier han. Petter skal trene, og ut på ettermiddagen er det dette barneskirennet i Bærum.

- Hva skal du gjøre når du er for gammel for å gå på ski?

- Det vet jeg ikke. Jeg har ingen planer. No leve æ i nuet. I forhold til å gå fort på ski, er det her og nå som gjelder. De åra jeg har nå, får jeg aldri igjen. Jobb og studier kan jeg ta seinere. Det blir aldri for seint.

- Men hva skal du bli når du blir voksen?

- Medierådgiver, sier Otto Ulseth.

- Journalist, sier Petter Northug. •

hop@dagbladet.no