Livet går i overkant langsomt i «Landsbyen på toppen av fjellet».
«Landsbyen på toppen av fjellet»
- Orginaltittel: «Le quattro volte»
- Regi: Michelangelo Frammartino
FILM: Jeg så denne under filmfestivalen i Tromsø, der salene alltid er fulle, uansett hva som vises. Filmen er rensket for både dialog og musikk, men den skrøpelige gjeteren vi følger i første akt har en lei hoste og det samme hadde enkelte kinogjengere, så det oppsto et slags samspill mellom sal og lerret. Mange rundt meg pustet lettet ut da visningen endelig fant sin avslutning.
Jeg skal gjøre mitt beste for å avsløre hva «Le quattro volte» handler om. Det vil si, det finnes lite å avsløre, siden filmen ikke forteller en historie, annet enn naturens syklus, men det plotet har de fleste plukket opp på livets landevei.
Den krokete, gamle gjeteren hoster på siste verset, men makter å passe geitene utenfor den sør-italienske landsbyen. Hver dag er han innom kirka og får med seg en skje med gulvstøv, som han skyller ned med vann på sengekanten. Man kan få hoste av mindre.
Det blir langsomt klart at regissør Michelangelo Frammartino (f. 1968) har gitt filmen en overordnet struktur. Idet gjeteren dør, klipper han over til et kje som plopper ut av sin mor og deiser i bakken. Den neste halvtimen følger vi geitene på dokumentarisk vis, inkludert en slags actionscene forårsaket av en hund, en lastebil og noen romerske soldater (filmen er ikke uten humor). Etter at geitene har gjort sitt i livets åndelig syklus, følger vi et enormt tre, som er midtpunktet i en landsbyfestival, før det ender opp som trekull.
Frammartino, som brukte fem år på selve opptakene, sier i intervjuer at «hovedpersonen» er sjelen som vandrer fra gjeter, via geit og gran til trekull. Han har filmet overflaten og mener at kameraet kan trekke ut essensen av objekter og levende vesener. Men når han måtte gjøre over tjue opptak for at den nevnte hunden skulle «ta regi», er det mulig noe av essensen blir borte, eller hva? Til å handle om natur, geiter, håndverk og tradisjoner, er «Le quattro volte» blitt en temmelig tørr akademisk øvelse for garvede festivalgjengere som trolig vil mislike denne anmeldelsens ironiske tone.
Jeg skal gjøre mitt beste for å avsløre hva «Le quattro volte» handler om. Det vil si, det finnes lite å avsløre, siden filmen ikke forteller en historie, annet enn naturens syklus, men det plotet har de fleste plukket opp på livets landevei.
Geiteaction
Den krokete, gamle gjeteren hoster på siste verset, men makter å passe geitene utenfor den sør-italienske landsbyen. Hver dag er han innom kirka og får med seg en skje med gulvstøv, som han skyller ned med vann på sengekanten. Man kan få hoste av mindre.
Det blir langsomt klart at regissør Michelangelo Frammartino (f. 1968) har gitt filmen en overordnet struktur. Idet gjeteren dør, klipper han over til et kje som plopper ut av sin mor og deiser i bakken. Den neste halvtimen følger vi geitene på dokumentarisk vis, inkludert en slags actionscene forårsaket av en hund, en lastebil og noen romerske soldater (filmen er ikke uten humor). Etter at geitene har gjort sitt i livets åndelig syklus, følger vi et enormt tre, som er midtpunktet i en landsbyfestival, før det ender opp som trekull.
Akademisk øvelse
Frammartino, som brukte fem år på selve opptakene, sier i intervjuer at «hovedpersonen» er sjelen som vandrer fra gjeter, via geit og gran til trekull. Han har filmet overflaten og mener at kameraet kan trekke ut essensen av objekter og levende vesener. Men når han måtte gjøre over tjue opptak for at den nevnte hunden skulle «ta regi», er det mulig noe av essensen blir borte, eller hva? Til å handle om natur, geiter, håndverk og tradisjoner, er «Le quattro volte» blitt en temmelig tørr akademisk øvelse for garvede festivalgjengere som trolig vil mislike denne anmeldelsens ironiske tone.
