«Vann til elefantene» sender en selvgod Reese Witherspoon og en følsom Robert Pattinson på blind date. Med varierende hell.
FILM: Det er snart to år siden østerrikske Christoph Waltz ga kinopublikummet en frydefull støkk i rollen som den kattemykt hensynsløse oberst Landa i Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds». Rollen innbrakte Waltz Oscar for beste mannlige birolle og gjorde agenten hans til den enhver regissør med behov for en englesmilende psykopat først ringer. I «Vann til elefantene» sees han som den manipulerende ektemannen som skiller to elskende. Det blir neppe siste gang.
De elskende er Robert Pattinson og Reese Witherspoon. Han er svaret på kontaktannonsen din: En kjekk ung mann med god utdannelse - en veterinærutdannelse ved Cornell avbrutt i tolvte time grunnet en tragedie i familien. Snill. Følsom. Glad i dyr. Hun er manesjens prinsesse i et sirkus som reiser gjennom depresjonstidens USA med sitt eget skranglete tog, en papirdukke med en påfallende nystrøken og glamorøs garderobe, livskårene tatt i betraktning. Det er hun som er gift med psykopaten, den diktatoriske sirkussjefen August. Men den spirende romantikken mellom de to unge, næret av elefantmøkk og sagmugg, nekter å dø.
Filmen er basert på Sara Gruens roman ved samme navn, som trolig nådde oppnådde noe av sin suksess ved å appellere til kvinner med huslån og 1,8 barn og akutt behov for å drømme seg langt vekk, gjerne til taket på et sirkustog i fart, med en stjernehimmel over hodet og armen til Robert Pattinson rundt livet. Men som fantasier flest lover «Vann til elefantene» mer enn den kan holde: Den vil få deg til å le, grøsse og gråte, og lykkes bare sånn tålelig. Iblant glemmer filmen den skal være en såpeopera og slumper til å bli folkeopplysning. Da blir det gøy: Skildringen av østkysten på USA på tredvetallet, der det er dårlige kår for de som lever av å underholde for penger og sirkusensembler stadig oppløses og etterlater dyr og artister drivende rundt uten mål og mening, er interessant. Glimtene av ram realisme skjærer underlig mot den lakkerte romantikken i kjærlighetshistorien, som har en uvirkelig patina over seg. Når Reese og Rob rømmer og tar inn på hotell, er det en av disse dunkelt belyste, skittennostalgiske fasadene som mer enn noe annet ser ut som en teaterkulisse.
Det er kommet noe selvgodt over Reese Witherspoon, og noe halvhjertet over rollene hennes. Selv når hun gjør opp regnskap for sine egne brutte drømmer, virker hun bare måtelig interessert, både i dem og i den romantiske helten som lytter med alvorlig mine. Pattinson er en interessant filmførsteelsker som bringer dem samme smått keitete ettertenksomheten til «Vann til elefantene» som til «Twilight»-filmene. Det skal bli interessant å følge ham videre. Han fortjener bedre enn å være endimensjonal helt og drukne i et menasjeri av klovner og akrobater.
Kjekk ung mann
De elskende er Robert Pattinson og Reese Witherspoon. Han er svaret på kontaktannonsen din: En kjekk ung mann med god utdannelse - en veterinærutdannelse ved Cornell avbrutt i tolvte time grunnet en tragedie i familien. Snill. Følsom. Glad i dyr. Hun er manesjens prinsesse i et sirkus som reiser gjennom depresjonstidens USA med sitt eget skranglete tog, en papirdukke med en påfallende nystrøken og glamorøs garderobe, livskårene tatt i betraktning. Det er hun som er gift med psykopaten, den diktatoriske sirkussjefen August. Men den spirende romantikken mellom de to unge, næret av elefantmøkk og sagmugg, nekter å dø.
Teaterkulisser
Filmen er basert på Sara Gruens roman ved samme navn, som trolig nådde oppnådde noe av sin suksess ved å appellere til kvinner med huslån og 1,8 barn og akutt behov for å drømme seg langt vekk, gjerne til taket på et sirkustog i fart, med en stjernehimmel over hodet og armen til Robert Pattinson rundt livet. Men som fantasier flest lover «Vann til elefantene» mer enn den kan holde: Den vil få deg til å le, grøsse og gråte, og lykkes bare sånn tålelig. Iblant glemmer filmen den skal være en såpeopera og slumper til å bli folkeopplysning. Da blir det gøy: Skildringen av østkysten på USA på tredvetallet, der det er dårlige kår for de som lever av å underholde for penger og sirkusensembler stadig oppløses og etterlater dyr og artister drivende rundt uten mål og mening, er interessant. Glimtene av ram realisme skjærer underlig mot den lakkerte romantikken i kjærlighetshistorien, som har en uvirkelig patina over seg. Når Reese og Rob rømmer og tar inn på hotell, er det en av disse dunkelt belyste, skittennostalgiske fasadene som mer enn noe annet ser ut som en teaterkulisse.
Selvgod Reese
Det er kommet noe selvgodt over Reese Witherspoon, og noe halvhjertet over rollene hennes. Selv når hun gjør opp regnskap for sine egne brutte drømmer, virker hun bare måtelig interessert, både i dem og i den romantiske helten som lytter med alvorlig mine. Pattinson er en interessant filmførsteelsker som bringer dem samme smått keitete ettertenksomheten til «Vann til elefantene» som til «Twilight»-filmene. Det skal bli interessant å følge ham videre. Han fortjener bedre enn å være endimensjonal helt og drukne i et menasjeri av klovner og akrobater.
