• Les også: Sinte damer


Forrige lørdag prøvde jeg å illustrere ulike måter å forstå begrepet grenser på. Her skal jeg prøve å komme nærmere en avklaring

Da jeg var barn for 60 år siden var «Ro, renslighet og regelmessighet!» god latin for småbarnsforeldre, og «Barns skal sees, ikke høres» for foreldre med barn over to år. Oppdragelse skjedde på foreldrenes premisser, og var preget av påbud, forbud og straff, ofte i form av vold eller trusler om det. Familielivet var strengt hierarkisk, og det var regler for det meste. Om vi brøt reglene kom straffen omgående, ledsaget av «Et sted må grensa gå!».

Da vi selv ble foreldre var vi helt overbeviste om at alt ville bli mye bedre om vi gjorde det motsatte av våre foreldre. Det viste seg å være galt.

Riktig og galt henger selvfølgelig sammen med våre verdiforestillinger og våre mål som oppdragere. Når jeg blander meg i oppdragelsens praksis i ulike sammen-henger, og blant annet stiller meg kritisk til samtidens

tro på at grensesetting bør være sentralt i foreldres og profesjonelle pedagogers atferd, skyldes det derfor dels mine verdiforestillinger

, og dels mine mål om maksimal psykisk helse og psykososial kompetanse. Jeg innbiller meg at dette er mål som de fleste foreldre og pedagogiske institusjoner kan skrive under på. Det samme gjelder statsadministrasjonen og politikere.

Når det kommer til dette målet har barneoppdragelsen og pedagogikken vært en nesten total fiasko gjennom generasjoner.

Jeg er ikke oppdatert på norsk statistikk, men i Danmark har vi for eksempel 600000 kroniske alkoholikere, pluss et ukjent antall narkotikamisbrukere.

Det er et voksende antall alkoholikere, narkotikamisbrukere, spillavhengige, shopaholikere, og sexavhengige. Rundt 26 prosent av den voksne danske befolkning kommer en eller flere ganger i kontakt med psykiatrien. Vi har et voldsomt overforbruk av psyko-farmaka, sovemedisiner og liknende. Og Sundhedsstyrelsen i Danmark undersøker nå 750000 danskers medisinforbruk, fordi de tar mer enn fem ulike preparater daglig.

På det pedagogiske området har norsk barnevern rundt 20 prosent suksess

For samfunnsborgere under 18 år med problemer i livet, består samfunnets innsats for tiden av en blanding av primitive grensesettingsmetoder, innsparinger og omstruktureringer. Alt er prøvd tidligere uten hell. For borgere over 18 år er det bare innsparinger. Det er også gjort sporadiske forsøk på forebygging, som har vist seg så godt som ubrukelige. Det er fullt mulig å finne

avvik fra det dominerende bildet, men de er sjeldne, og får nesten aldri innflytelse på statens, fylkenes og kommunenes dagsorden.

Kvinner og menn innen det norske embetsverket,

har truffet et klart valg: Kunnskapsbaserte,

atferds-teoretiske metoder. Den røde tråden her er grense-

setting, belønning, positive forsterkninger, og mer eller mindre kamuflerte straffetiltak, ofte kalt konsekvenser. Det er mitt inntrykk at noen av disse metodene er tenkt ut av folk med hjertet på rett sted, men i praksis

blir bruken ofte så primitiv at metodene virker mer som nødverge for de profesjonelle.

Det er ikke interessant eller viktig i seg selv at jeg av mange årsaker er motstander av disse metodene og begrunnelsene for bruken av dem. Etter min mening

har alle profesjonelle, som alle foreldre, lov til å velge metode. Min standard for profesjonelle og deres

administrative og politiske ledere er noe høyere.

For eksempel synes jeg det er uakseptabelt at man ikke forsker på sine fiaskoer når suksessprosenten er lav.

Det gjør det umulig å ta deres bevis for suksessen på alvor.

Jeg synes det er både moralsk og etisk tvilsomt at institusjoner kan få lov til å praktisere én metode på alle. Det er selvfølgelig en lekkerbisken forskningsmessig, men i så fall bør de berørte barn, unge og foreldre ha samme mulighet til å si fra, som man

har når det gjelder medisinske forsøk. I tillegg bør de som ikke blir bedre av den valgte metoden, tilbys ekstra omsorg og alternative muligheter, i stedet for å bli

stempelet som «utenfor pedagogisk rekkevidde».

Det er et gammelt (og foreldet) synspunkt fra den medisinske verden at en metode skal være personuavhengig for å kunne aksepteres. I den sosialpedagogiske og terapeutiske verden er det for lengst dokumentert at resultatet av en spesiell metodes bruk avhenger 20 prosent av metode og 80 prosent av personen

som bruker metoden. Jeg opplever at

medarbeidere

som protesterer på den anvendte metoden ofte kalles illojale eller blir avsatt. Dette setter barn og unge sjakkmatt, som er det motsatte av myndiggjøring, utvikling og vekst.

Alt dette har bidratt til å spre «grenser - belønning/konsekvens-filosofien» til vanlige foreldre, som generelt har tillit til fagfolk og autoriteter som de lener seg på. Jeg møter og hører fra mange foreldre som er i dyp tvil om egen foreldrekompetanse, fordi de på et tilfeldig tidspunkt da barnet deres ikke ville sove, spise, kle på seg, gjøre lekser og liknende, har valgt å sette grenser, gi belønning, tildele timeout og annet som ikke har hatt den forventede suksess.

For 16 år siden skrev jeg boka «Ditt kompetente barn». Der sier jeg at alle metoder virker om de praktiseres med stor overbevisning i et relativt isolert miljø. Det avgjørende er derfor ikke hva som virker, men hvorfor og hvordan det virker. Det er det helt sentrale etiske spørsmålet som jeg mener vi alle bør stille oss, uansett om vi er foreldre eller fagfolk eller begge deler.

Barn samarbeider om hva som helst. Spørsmålet er hvor store veksler vi kan tillate oss å trekke på deres ofte selvdestruktive tilpasningsevne og vilje, bare for å få tilgodesett våre egne behov og krav.



I mine år som profesjonell pedagog, rådgiver og

terapeut er jeg blitt introdusert til omkring femti ulike metoder å oppdra barn på. Opphavspersonene har alltid hevdet at de har orakelsvaret. De fleste kan ingen huske navnene på i dag. Slik vil det også gå med de metodene som for tiden rår i Norge.

•