I de foregående to spaltene har jeg problematisert den dominerende betydningen begrepet grensesetting har fått i norsk pedagogikk og familiær barneoppdragelse.

I denne, den foreløpig siste spalten om temaet, vil jeg gjerne fokusere på bruken innenfor familiens rammer, men først litt om barns situasjon i dagens samfunn:

I løpet av en generasjon har vi på mange måter satt sjelen til barn fri. Barn har på samme måte som voksne hatt glede av et stadig mer utviklet demokrati. Vi har lært å sette pris på deres individualitet, autonomi og deres rett til å uttrykke begge deler, både verbalt og fysisk. På 1980-tallet var de nordiske landene på vei til å bli mer barnevennlige enn noen gang tidligere i historien.

Så snudde eller stoppet utviklingen opp. I dag er barns liv mer begrenset enn det har vært de siste 100 åra. De har få eller ingen voksenfrie soner, de er nesten konstant omgitt av voksne som insisterer på å spille viktige roller i barnas liv og utvikling. 94 prosent av alle nordiske barn mellom 1 og 15 år tilbringer cirka 25?000 timer i tvangspedagogiske institusjoner. De kan ikke velge om de vil, hvor mye de vil, hva de skal gjøre, eller hvem de skal være sammen med. De har ingen innflytelse på pedagogikken eller noen innflytelse av betydning i det hele tatt. De lever et liv som på mange måter minner om industriarbeideres liv for hundre år siden. I tillegg lever mange barn i et verdikaos, omgitt av voksne som skifter verdier i forhold til egen frustrasjonsgrad.

I løpet av de samme to-tre tiåra er antall vanskelige barn, og/eller fagfolks tendens til å stemple dem som vanskelige, vokst nesten eksplosivt - uten at de samme ekspertene tilsynelatende vil eller kan se en sammenheng. Så vidt jeg vet er det heller ingen
forskning på området for å se på sammenhenger.

Vår nedarvede voksenrolle har ikke på noen måte forberedt oss på møtet med barn og unge som tar sin rett til personlig frihet, selvstyring og ytringsfrihet som en selvfølge. Gjennom århundrer er vi oppvokst i stramme makthierarkier, der barns individualitet og integritet slett ikke var noe tema. En blanding av demokratiske, antiautoritære stemninger og pedagogisk/psykologisk forskning satte et helt annet menneskesyn og syn på barn på dagsorden.

Kort sagt skulle voksne plutselig lære seg å imøtekomme fundamentale behov og rettigheter for barn som de selv ikke hadde erfaringer med fra egen oppvekst. Fra og med min generasjon av foreldre forsøkte de fleste å leve opp til denne gigantiske utfordringen ved å innføre nye verdiforestillinger. De var preget av «ikke» og «anti», ikkevold og antiautoritær og så videre, som vi ikke hadde noen kollektiv erfaring med i praksis. Åra som har gått siden har vært preget av stor velvilje og mange mer eller mindre vellykkede eksperimenter, som det vi kaller curlingforeldre eller serviceforeldre. Det er også veldig mange foreldre som har lykkes i å oppdra sunne, sterke kreative og modige unger. (Seriøs forskning i denne gruppa av familier som nå har voksne barn, kunne gitt masse inspirasjon til dagens småbarnsforeldre).

Dessverre har spesielt de siste 20 åra vært dominert av voksne - foreldre, pedagoger, lærere og politikere - som ikke har vært i stand til å møte denne utfordringen på måter som kunne vært konstruktive. De har kommet i forsvarsposisjon og bruker heller energien på forsvare eller kamuflere sin egen usikkerhet ved å kritisere barn og deres foreldre. Deres eneste alternativ dreier seg alltid om den samme aksen; grenser (les: regler), konsekvenser (ikke det vi kaller naturlige konsekvenser, men disse er formulert av voksne og minner mest om straffemetoder), ros og belønning. I familiære sammenhenger erstattes dette ofte av løfter og trusler.

Kan det være en god måte å oppdra barn på? Svaret avhenger av de enkelte foreldres mål med oppdragelsen. Hvilken 20-åring ser de for seg når de drømmer eller filosoferer over barnets framtid?

Kanskje tenker de ikke så langt, men vil bare ha fred og ro, og unger som både hører og gjør det de blir fortalt. Altså barn som utvikler seg mest mulig på de voksnes premisser. Hvis de vil er det smart å formulere alle nødvendige regler, og være hurtig på avtrekkeren med konsekvenser ved overtredelser av reglene.

Denne metoden vil fungere i minst 60-70 prosent av de familiene der de voksne klarer å være enige om den daglige praksis.

Det er en stor hjelp om mange andre familier i lokalmiljøet, pluss barnehager og skoler, praktiserer det samme.

Erfaringsmessig oppstår det først alvorlige konflikter og problemer rundt puberteten. Da begynner vel halvparten av ungene å kjempe mot de voksnes overmakt. Det gjør de med samme intense styrke som de har opplevd hos de voksne i sine 12-14 første leveår. Men hvem vet? Kanskje kommer noen en vakker dag med en metode eller et medikament som kan undertrykke dette også?

Metodene og deres mer folkelige fortolkninger er et speilbilde av barneoppdragelsen som er blitt praktisert i et par århundrer, men selvfølgelig i en mer human og moderne innpakning nå. Vold og trusler om vold er avløst av belønning, kritikk er avløst av ros, skammekroken av «time-out». Trusler er blitt løfter. Det filosofiske utgangspunktet er det samme; når de voksne makthavere ikke får fellesskapet til å fungere, må barna betale prisen - til sitt eget beste, selvfølgelig.

Dermed ignorerer man alt vi har lært om menneskelig fellesskap de siste 30 åra, både sosialpsykologi, familiepsykologi, systemteori, relasjonspsykologi, utviklingspsykologi, hjerneforskning, og brorparten av praktiske og kliniske erfaringer. Det er bare atferdsteorien som støtter praksisen.

Det er ingen tvil om at både familier, skoler og barnehager trenger en håndfull regler for at nødvendige læringsprosesser skal finne sted. I en familie fungerer disse best om de introduseres med vennlighet og autoritet. Barn skal være 4-5 år før hjernene deres er såpass utviklet at det å følge reglene blir en naturlig del av atferden. Det er noe de selvfølgelig ikke skal roses eller belønnes for. Hvis vi forutsetter at familiens regler er preget av sunn fornuft, avhenger foreldrenes suksess i hvilken grad de ser det enkelte barnet, møter det med respekt og tar det på alvor. Så er det viktig at foreldrene lærer å være tydelige individer, og formulere sine ulike personlige grenser. Det ofte brukte begrepet «tydelige voksne» handler altså ikke om voksnes evne til tydeliggjøre

familiens eller institusjonens regler, men å være tydelige om seg selv, egne verdier, følelser og grenser.

Grenser forstått som regler fungerer altså som en forebyggende, kulturregulerende faktor, avhengig av kvaliteten i forholdet, men bør ikke brukes som metode for konfliktløsning. Mange konflikter i familien er naturlige og nødvendige for de enkelte medlemmers trivsel og utvikling, og ikke minst for fellesskapets utvikling. En del konflikter oppstår når et familiemedlem er ute av balanse, eller vantrives, derfor er det på lang sikt ikke lurt å løse disse ved hjelp av regler.

Det er stor forskjell på barns evne til å trives med regler i familien og i barnehage eller skole.

Barn forventer ikke å bli sett på samme måte ute som hjemme, selv om det jevner seg ut jo flere timer barn oppholder seg i institusjoner. De oppfører seg heller ikke som regelbrytere hvis de trives i familien. Men siden verken barn eller voksne alltid har det optimalt, er det de voksnes ansvar å tolke signalene som barn sender ut når de ikke trives. Å få lønn for å trives, og straff når man ikke trives, er helt absurd. Prøv å regulere et parforhold etter samme prinsipper!

Jeg foreslår at vi tilbyr våre barn og elever et lederskap preget av personlig autoritet, solidaritet og støtte når de har like store problemer med å finne balansen som vi selv har. Det krever at vi av og til graver dypt i oss selv og tør å være sårbare. Til gjengjeld får vi garantert tilbake med samme mynt av de unge som vi lever og jobber sammen med. Vilje til mot og oppriktighet, autentisitet, empati og utviklende konfrontasjoner er nøkkelen. Ikke regler og konsekvenser, belønning og ros. •