- Ammverk, sa Toralv Maurstad.

Hva sa han!? Kledd i svart hettejakke og grønne sjøstøvler sto han der, midt på tunet i sitt private folkemuseum på Voksenkollen. Den svenske lapphunden Bajus skulle straks jage et skremt ekorn over det urnorske tunet, men hva i all verden hadde skjedd med gårdsherren? Hadde Toralv Maurstad drukket? Hvorfor holdt han venstre hånd over høyre kinn? Hadde han slåss? Falt ned fra et av sine mange stabbur som han har hentet fra Valdres, Lom og Hallingdal?

- Ammverk, sa Maurstad igjen mens tåka angrep fra alle kanter.

Det ble seint kvelden før, atter en gang sto han på en scene og framførte utdrag fra Peer Gynt. Med tannverk. Men det skal mer til enn en betent jeksel for å stoppe Toralv Maurstad. Å opptre med tannverk går bra, å bli intervjuet går fint, men det er én ting:

- Jeg vil helst ikke bli tegnet med bollekinn, sier han.

Klokka er ti, kaffemaskinen putrer og det knitrer i peisen. På klare dager kan du se halve Kongssetra og hele hovedstaden fra dette lafta eventyrhjemmet øverst i Holmenkollåsen. Selv med en bedøvet kjeve er det bare å slå fast nok en gang: Toralv Maurstad holder seg forbausende bra, med sine hvite krøller ser han ut som en guttunge sminket som en gammel mann.

- Så lenge du føler deg frisk er du ikke eldre enn du tenker deg. I min alder hører jeg ofte at jeg ser sprek ut, men har jeg noe valg?

Egentlig er han lei dette maset om alder, og han vet jo hvilke spørsmål som kommer. Hva er hemmeligheten? Hvordan er det å ha en 34 år yngre kone?

- Du må stå på! Jeg spiller tennis om vinteren, golf om sommeren, og tar en tur i treningsstudio for å stramme meg opp. Du kan ikke plutselig gi deg om du passerer 80 år og blir sliten i kroppen. Både muskler og sinn må trenes, sier han.

Og så var det dette med å ha en ung kone.

- Det kan være et helvete om kona di er en sånn som flyr ute med ungdommen. Om du derimot er en som meg, og treffer en som Beate, er det absolutt å anbefale.

Med en pose smertestillende har han tatt sin faste plass ved kjøkkenbordet. Kona Beate kommer smilende, hilser med en klem, og beklager det hun mener er rot, men de har vært så travle i det siste. En bærbar mac, en ipad og en flaske konjakk skyves unna sammen med bunker med manus og en stabel bøker.

- Ting vi skal ha med på påskeferie, sier hun. Før hun haster av gårde, gir hun Toralv en ispose til bollekinnet og sier at han MÅ ringe tannlegen igjen. For er det normalt å være så hoven? Ja, og så hadde det vært veldig hyggelig om han rekker å være med på kino klokka seks.

- Ja, ja. Fint, sier han og smiler tilbake.

Tidlig mandag 28. mars fikk Toralv Maurstad beskjed om at Wenche Foss lå i koma. Da hun timer seinere sovnet stille inn, tok det helt av.

- Plutselig skjønte jeg hvordan Michael Jackson hadde det. Vi har tre telefoner, og de ringte absolutt hele tiden. Jeg visste ikke at det var så mange avdelinger i NRK, TV2, VG, P4 og hva de nå heter alle sammen. Det var helt utrolig.

Utpå dagen ble Maurstad bedt om å stille på Nationaltheatret til en pressekonferanse.

- Det var minst 30 fotografer der, det var nesten litt nifst. Det er jo ikke mennesker som står der, bare svære linser som vil ha fatt i deg før bildene spys ut til folk.

- Du virket veldig rolig?

- Jeg er ikke så flink i sånne sammenhenger, men er blitt roligere med årene. Egentlig er jeg ikke så flink til dette med begravelser, jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg synes ofte ritualene blir dårlig framført.

- Du holder deg helst hjemme?

- Er det gode venner, må jeg gå. Men det kan være like bra å minnes vedkommende i skauen som i en kirke, sorgen kan være like verdifull om du har den alene. Wenche Foss og Toralv Maurstad fikk 60 år sammen på scenen. Med henne spilte han sønn, tvilling, elsker, far og mann.

- Å spille med Wenche...vi hadde noe unikt, det var som synkronsvømming. Vi var alltid lojale mot hverandre, og prøvde aldri å skinne på den andres bekostning. Nå får ikke skuespillere tid til å utvikle det samspillet, med stadig nye medspillere gjelder det å markere seg selv.

Fra 22. januar til 29. mars spilte Toralv Maurstad forestillingen «Trær som faller» på Nationaltheatrets hovedscene. Men hvorfor gjorde han det? Kunne han ikke heller spilt golf i Spania? Matet småfuglene og luftet hunden? Han har da beviselig prestert. Blant utstoppede fugler og dyr i stua står Leif Justers ærespris. Amandas hederpris. Heddaprisen. Medaljen han fikk som Kommandør av St. Olavs Orden. Huset er fylt med minner og heder helt fra da han seks år gammel debuterte som prins i strømpebukse på Nationaltheatret i 1933.

Men han valgte altså å bruke nok en vinter på å pugge manus, skrape is av bilen og flere kvelder i uka kjøre de tretten kilometerne ned til Nationaltheatret.

- Om det går noen måneder uten større jobber, ber Beate meg gå ned på teateret og få meg noe å gjøre.

Publikums energi fyller meg opp, jeg blir levende av det. Da jeg var yngre ønsket jeg suksess og oppdrift, jeg ville få gode anmeldelser, at teatersjefer skulle se meg og gi meg roller som Hamlet og Romeo. Slik er det selvsagt ikke lenger. Men teateret gir meg liv.

- Du trenger fortsatt å bli sett?

- Ja, det også. Men det er ikke nødvendigvis applausen jeg søker. Mest det å formidle noe som blir satt pris på underveis i forestillingen.

- Bruker du andre metoder for å huske teksten nå enn da du var 50?

- Så gammel som 50? Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har vært heldig, for i mitt yrke er husken viktig. Jeg kjenner flere som så vidt klarte seg til pensjonsalderen, ofte er det angsten som hindrer deg i å huske. Tenker du for mye på hva du skal si, så kommer det ikke.

Fra 1978 til 1986 var han en fryktet sjef på Nationaltheatret. Nådeløs mot de talentløse, det førte til oppsigelser, streik og et helvetes bråk. Om det er gammel frykt eller nyvunnen respekt vites ikke, men nå blir han omtalt som en verneverdig institusjon i teaterkretser.

- Jeg blir behandlet som et gammelt klenodium. De unge går rundt på Nationaltheatret og bukker til meg, sier han og bøyer hodet sakte for å illustrere.

Han har absolutt ingen planer om å gi seg.

- Med årene vet du mer om livet, og valgmulighetene til rolletolkningene blir større. Når du er yngre tenker du gjerne at det er bare én måte å gjøre det på, men det er viktig å utvide repertoaret. Du kan høre Mozarts egenart i melodier han komponerte da han var seks år, og i store symfonier han skrev som voksen. Klangen var den samme, men orkestreringen var selvsagt mektigere.

Da Toralv Maurstad var 70 år gammel utvidet han repertoaret med å ta rollen som Georg Anker-Hansen i «Hotel Cæsar». At en respektert skuespiller meldte overgang til såpeopera den gangen, var som om Jan Garbarek skulle bli ny saksofonist i Ole Ivars.

- He-he, ja, jeg ble uglesett for det valget. Men det gjorde ingenting. Jeg har ikke mange, men noen få gode skuespillervenner, som kjenner meg godt. Jeg trives best med folk som har en enkel livsform, rørleggere og snekkere. Skal du lære noe om livet, må du treffe
mennesker utenfor teateret.

Og det sier Toralv Maurstad? Er ikke han nærmest adelig? Pleide ikke han å dra på safari med Arne Næss jr.? På laksefiske med Camilla Parker Bowles? Han som har vært gift tre ganger, og som sammen med Liv Ullmann skulle rømme fra ektefellene? Han som ble utdannet på Royal Academy of Dramatic Art i London, og allerede i 1970 ble kjørt i limousin nedover Broadway før
premieren av Hollywood-filmen «Song of Norway»?

- Du, det bildet pressen en periode prøvde å skape av meg er feil. I alle intervjuene ble det i mine svar slengt på en «da, gitt». Jeg er mer en husmannsgutt, i møte med kongelige, rikfolk og skipsredere har jeg en tendens til å stå med lua i hånda og bukke. Se på slekta mi! Far min var en fattig bondegutt som kom rett ut fra jorda.

Som ung mann rodde bestefaren Brynjel Maurstad fra Nordfjord på vei til lofotfiske, hoppet av på Helgelandskysten og jobbet som lensmannsbetjent i sju år. Han giftet seg med Lovise, tok henne hjem til Nordfjord og kjøpte 20 mål med innmark, tre sauer og to kyr. Sammen fikk de seks barn, to av døtrene døde i tuberkulose. Sønnen Alfred reiste til hovedstaden med fela si. Han kom tilbake, kjørende i en engelsk Austin 7 på bygdas to kilometer lange grusvei. Iført Stetsonhatt og skreddersydde dresser.

- Far hadde en enorm oppdrift, men hadde det ikke bare enkelt da han kom til hovedstaden med hardingfele og dialekt på 1920-tallet.

Alfred Maurstad slo seg fram som spellemann, levemann og teatersjef. Han spilte Peer Gynt som ingen tidligere hadde gjort, hadde hovedrollen i filmen «Gjest Baardsen», regisserte «En herre med bart» og var solist på hardingfele på urframføringen av Johan Halvorsens «Fossegrimsuiten» i Universitetets aula med Filharmonisk Selskaps orkester. Uten å kunne en note.

Han giftet seg med Tordis Witzøe fra Kristiansund, og sammen fikk de Toralv. Det var mest liv i hjemmet på Slemdal etter teatertid. Alenebarnet kunne bli vekket på natta, tusle inn i pyjamas og i halvsøvne spille en sonate på flygelet. Allerede da med godt drag på teaterdamer som fortalte hvor bedårende og talentfull han var.

- Hvordan var stemningen hjemme hos dere?

- Strindbergsk. Mor var sterk, som fiskerjenten til Bjørnson. Far var mer Holberg. De hadde ikke mye tid til meg, men ga meg kjærlighet når de var der. Jeg hadde det fint, men levde i en slags dualisme. En fot i en teaterverden, og en i den virkelige verden på Slemdal med banksjefer og prektige direktører.

Han forteller om sitt første møte med Nationaaltheatrrret, og med store bevegelser artikulerer han seg slik skuespillere på Nationaaaltheatrrret født før krigen kan.

- Åh, for en følelse det var å komme inn i mørket på teatret midt på dagen! Høre latteren i gangen fra alle disse begavede individualistene som hadde kommet fra bygdene til hovedstaden! Det var voksne, kreative mennesker som alle hadde sin egenart. Den gangen kunne skuespillere snakke til publikum fra en stor scene.

Han griper rundt kaffekoppen, stemmen blir tilgjort monoton. - I dag kommer mange skuespillere fra de samme uniformerte hjem, og får de samme lærdommene. Mye er flatet ut, alt skal være så nedpå, det er blitt mote å bruke mikrofoner. Å snakke fra en stor scene er et kunstspråk, du kan ikke snakke naturlig og samtidig bli hørt. Den store skuespilleren August Oddvar ble en gang bedt om å snakke mer alminnelig. Da svarte han: «Jasså, mer alminnelig? Si meg, har du noen gang møtt Kong Lear på gaten?»

Han rister på hodet.

- Dekorasjoner, kostymer og all underholdning er blitt borte. Mye teater er blitt en intellektuell analyse, og det er drittkjedelig. Men dette går i bølger.

- Var alt bedre før?

- Nei, nei. Men materialet var annerledes. Eller jo, én ting var myyye bedre før.

- Hva da?

- Ryggen min. Men det hender jeg er glad jeg slipper å følge jordas utvikling, med atomkraftverk og den økende menneskemassen som skal ha plass og mat. Jeg tror det blir vanskeligere å være menneske.

Foreldrene skilte seg da Toralv var 14 år. Året etter sendte foreldrene sønnen til Firda Landsgymnas på Sandane. Han som hadde lært seg foxtrot på Svaes danseskole, måtte nå gå på bygdedans med springpolka og spann med heimebrygg. Og han elsket det.

- Jeg er heldig som har levd så mange forskjellige liv. Oppveksten på Slemdal, årene i Sandane, utdannelsen i London, jeg har bodd i Sverige og jobbet i Tyskland. Det er så mye.

Far og sønn Maurstad sto flere ganger på samme scene, og sønnen spilte mot foreldrene i «Lang dags ferd mot natt». De konkurrerte aldri om de samme rollene, men det kom tidspunkt da en annen lidenskap førte til slektskamp.

Det var under Festspillene i Bergen, og Toralv fikk besøk av en venninne som han hentet på Flesland

flyplass. På hotellrommet sto en flaske champagne til kjøling, rododendronen blomstret, det var absolutt utsikter til en helaften. På kvelden skulle de bare innom et selskap på Kalfaret, der var også Alfred med fela si. Like før Toralv og besøket skulle gå tilbake til hotellet, satte faren fela under haka og blikket i jenta.

Det siste Toralv så til dem var at faren gikk foran med fela, mens jenta danset barbeint bak ham under bøketrærne.

- De eldste er eldst, sa faren til sønnen dagen derpå.

Faren ble 71 år, han døde i 1967.

- Jeg husker dagen jeg ble eldre enn ham, det var rart. Nå er jeg blitt elleve, tolv...tretten år eldre. I mange år kunne savnet etter far komme. Hadde jeg hatt suksess, tenkte jeg at nå må jeg ringe og fortelle. Det er forbausende hvor lenge enkelte personer lever i deg.

Dagen faren døde tok Toralv Maurstad et splitthopp foran pressen. Han var blitt sjef for Oslo Nye teater, og på kvelden spilte han farsen «Kaktusblomsten» med Wenche Foss. Det var ikke første gang han måtte prestere i sorg. Elleve år tidligere mistet Toralv og hans første kone, Eva Henning, sin seks måneder gamle sønn i krybbedød. På kvelden måtte han spille Peer Gynt på Nationaltheatret. Problemene kom da han i scenen om Mor Åses død ser ned på henne i sengen og sier: «Kan du strekke deg, sengen er stutt, la meg se, jeg mener jeg lå der da jeg var liten gutt...»

- Sentimentaliteten kom som et ras over meg, det kokte, jeg kjente tårene komme. Hun som spilte Mor Åse så hva som var i ferd med å skje, og ut av høyre munnvik klarte hun med streng stemme å si «Ta deg sammen, gutt». Og det gjorde jeg.

- Hvordan går det an?

- Du kan jo lure på om det er noe galt med følelseslivet mitt, men det er ikke noe å skamme seg over å ha den evnen som skuespiller. Det er nesten en lettelse å komme bort fra sorgen et øyeblikk. Sorgen kommer uansett og tar deg igjen.

Toralv Maurstad er skrudd sammen til å se de lyse sidene av livet. I bryllupstalen til sitt eneste barn, snekkersønnen Peder fra første ekteskap, visste han ikke hva han skulle si. Altfor seint kom han også, under middagen spilte han biskop Niklas i Ibsen-stykket «Kongsemnene» på Nationatheatret.

- Jeg kom til desserten, og da var jo alt sagt. Men dette var Peders andre ekteskap, så jeg reiste meg og holdt en tale om verdien av skilsmisser. Om foreldrene mine ikke hadde skilt seg, ville jeg aldri blitt sendt til Sandane, aldri møtt bondefolk og fått opplevd noe annet enn Holmenkollbanen. Hadde de ikke blitt skilt, ville ikke mor giftet seg med Helge Krogh og jeg aldri fått innsikt i hans

klokskap og intellekt. Eva hadde vært gift to ganger før vi ble sammen og fikk Peder. Alt henger sammen.

- Det var da også en måte å se skilsmisser på.

- Ja, men sånn tenker du gjerne når du blir 80 år.

Verdiskalaen forandrer seg med alderen, eller, det kommer an på hvordan du lever. Går du med skylapper, tenker du likt hele livet. Du må bestrebe deg på å få et rikt liv, treffe folk som engasjerer og utvider deg.

For tiden skriver han om eget liv, han håper å bli ferdig med boka til sommeren. Det er gått 40 år siden han i 1971 ga ut «Du store min», som også var en slags biografi.

- Det er forskjellige høydepunkt i et liv som passer på ulike aldrer, ta dette med kjærligheten. Jeg var veldig glad i min første kone, Eva. Og jeg er veldig glad i Beate. Hva er høydepunktet? Umulig å si, det er to helt forskjellige liv. Kanskje var jeg med Eva mer forelsket i meg selv, og min egen forelskelse? Kan hende jeg er mer forelsket i Beate nå, enn i min egen forelskelse? Jeg vet ikke.

- Hva er lykke for deg nå?

- I går, for eksempel, var jeg glad for at rødvinen jeg drakk var så god. Og at jeg hadde suksess med Peer Gynt. Jeg kjenner også stadig en glede over genene mine, at jeg holder meg godt må være noe som ligger i fundamentet mitt. Jeg bare sørger for oljeskift. Men den største lykken for meg er å leve med Beate, at jeg hver dag får møte sinnet hennes.

Han tar seg til kinnet, jobber med kjeven, ser på klokka. Han skal straks i møte med skuespillerkollega Espen Skjønberg. De to gir seg aldri, og har planer om en ny forestilling. Første gang de spilte sammen var i filmen «Fant» i 1937 - for 74 år siden. Om noen skulle finne på å arrangere, så ville det bli svært god plass rundt julebordet for aktive skuespillere født før 1930.

- Jeg kan savne visse former for vennskap og liv, men det blir automatisk til at jeg knytter meg nye. Steder forandrer seg med folkene, i Nordfjord er mange av vennene mine borte. Før var det hjem jeg kunne gå og komme i, jeg satte garn med en nabo, trakk liner med en annen. Nå er til og med fisken daua.

- Frykter du døden?

Pause.

- Nei, jeg tror ikke det...jeg vet ikke hva som vil skje når den tid kommer, men tenker at jeg har vært heldig og hatt et rikt liv. Er det noe etter dette livet, kommer jeg til himmelen.

- Du føler det er fortjent?

- Jeg har i alle fall vært mest på den positive siden. Ingen kan med sikkerhet si hva som skjer etterpå, men jeg tar ingen sorger på forskudd. Det gjorde den gudfryktige bestemora mi. Hun lå syk hjemme i Nordfjord og kjempet, mens jeg stadig måtte krype under senga og forsikre henne om at fanden ikke var der. Så galt kan religion gjøre for mennesker.

- Hva tror du på?

- Som ung mann var jeg opptatt av livet etter døden. Å få et klart svar ga jeg opp da jeg skjønte hvor ufattelig enormt universet er. Da var alternativet å tro blindt, og den evnen har jeg ikke. Men innerst inne tror jeg det må være en kraft som har skapt universet, jeg kommer ikke lenger enn som så.

Toralv Maurstad smiler.

- Men det kan jo hende at jeg forandrer meg når jeg blir eldre. • kbb@dagbladet.no