Etter at karikaturstriden forverret dem, skriver Ann-Magrit Austenå.

Tips oss 2400
BOKDEBUTERER: Ann-Magritt Austenå lanserer i dag boka «Arven etter sataniske vers».

BOKDEBUTERER: Ann-Magritt Austenå lanserer i dag boka «Arven etter sataniske vers».

Etter flere tiår under et vestlig støttet, autoritært regime, publiseres nå egyptiske karikaturer av den avgåtte president Hosni Mubarak. Norske og vestlig medier har lenge debattert publisering av de danske Muhammed-karikaturene og i hvilken grad europeisk offentlighet er underlagt islamske sensurkrefter. Det har vært langt mindre interesse for hvordan karikaturstriden bidro til å forverre forholdene for karikaturtegnere og andre kritikere av undertrykkende regimer i Midtøsten.

Mye av mediedebatten under og etter karikaturstriden har dreid seg om hvorvidt norske og vestlige medier utøver selvsensur av misforstått respekt for muslimer eller av frykt for islamistisk terror. Hvorvidt norske tegnere ville karikere Muhammed og hvorvidt norske medier ville publisere de danske karikaturene, ble framstilt som avgjørende for vår ytringsfrihet. Det norske redaksjoner har produserte langt mindre av, er analyser av hvem som var de internasjonale politiske aktørene i karikaturstriden, hvilke interesser det var som bidro til å utvide konflikten og hvilke aktører som så seg tjent med å trekke karikatursaken inn i allerede eksisterende lokale, nasjonale eller regionale konflikter. Det ble i liten grad prioritert å dekke forholdene for de lokale ofrene for islamisme og islamistenes undertrykkende motkrefter i vestlig allierte, autoritære arabiske regimer.

Frykten for militant islamisme og indignasjonen mot europeiske muslimers krav om respekt for sin religion bidro til fredning av vestlig politisk støtte til sekulære, arabiske regimer som sto for massive brudd på ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Samtidig som de diktatoriske, korrupte regimene så seg tjent med å forene krefter med islamistiske fundamentalister i politisk fordømmelse av vestlig arroganse, krenkelse av islam og muslimer og mistenkeliggjøre nasjonale regimekritikere som vestlige medløpere og vantro. I et kok av anklager om blasfemi og krenkelse av profeten og den statsbærende religion, var det lett for både myndigheter og voldelige grupperinger å kneble alle som kunne beskyldes for å være vantro eller representere vestlige, samfunnsnedbrytende krefter.

Ett eksempel på dette, var fengslingen av den algeriske tegneren Ali Dilem. 11. Februar 2006, mens store deler av verden sto på hodet over Muhammed-karikaturene og protestdemonstrasjonene bølget fra Paris, London og Berling til Marokko, Ghana, Kenya, Sør-Afrika, Jemen, Sri Lanka og Malaysia, ble Dilem dømt til ett års fengsel og en bot på 50.000 dinarer. Straffen fikk han for et dusin tegninger av president Abdelaziz Bouteflikacaca, som hadde vært publisert i avisa Libertè tre år tidligere. Dilem hadde fått mange anklager og religiøse fatwaer rettet mot seg gjennom flere år. Det passet det algeriske regimet bra å benytte anledningen under den opphetede karikaturstriden til å straffe den populære tegneren.

Redaktør Ali Amar i marokkanske Le Journal Hebdomadaire publiserte ikke selv de danske karikaturene vinteren 2006, men dekket den internasjonale konflikten. Kong Muhammed VI regnes å ha gudgitt makt som Marokkos åndelige leder og etterkommer av profeten. Kongehuset er ett av tre tabuområder for marokkanske medier. De andre to er islam og situasjonen i det okkuperte Vest Sahara. Amar ble rammet av forbudet mot krenkelse av den statsbærende religionen, noe regimet hevdet også var en majestetsfornærmelse. I regi av regjeringen ble Amar og avisa utsatt for protester og trusler. Amar mente reaksjonene på avisas dekning av karikaturstriden bare var nok et utslag av manglende pressefrihet i Marokko.

Men selv ikke et gudgitt enevelde som kongedømmet i Marokko har kunnet heve seg over den voksende kritikken mot omfattende korrupsjon og manglende innsyn i de kongelige transaksjoner som landets største grunneier. I tillegg kommer protestene mot vanskelige levekår, dårlige offentlige tjenester og alarmerende høy arbeidsledighet, særlig blant unge, utdannede marokkanere. Kongen og hans statsapparat har blitt kritisert for hoffets omfattende korrupsjon, manglende rettssikkerhet og stagnert sosial og økonomisk utvikling. Uavhengige medier trakasseres av regimet og Le Journal Hebdomadaire er blant avisene som etter store bøter og fengselsstraffer har vært tvunget til å til innstille virksomhet. 20. februar deltok flere titusener over hele landet i det islamistiske opposisjonspartiet Rettferdighet og veldedighets «marsj for folkets verdighet». 9. mars svarte kongen med å invitere folket til et felles konstitusjonelt byggearbeid for en helhetlig grunnlovsreform. Et arbeid som åpner for spørsmål som: Har kongen tenkt å videreføre sin hellige status i et konstitusjonelt monarki? Fra hvem og hvordan skal en hellig konge måtte tåle kritikk?

Revolusjonen på Tahrir-plassen har endret premissene for politisk satire i Egypt. Der tegnere tidligere måtte karikere personer og hendelser i en indirekte form og bruke metaforer som filter, kan tegnerne nå være direkte og konfronterende i sin karikering av sittende og avgåtte ledere. 14. februar kunne avistegneren Sherif Arafa publisere sin første stripe med Hosni Mubarak. Det var på dagen 22 år etter iranske ayatolla Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie og alle oversettere og forleggere av boka Sataniske vers. En dødsdom som igangsatte en neste ti år lang internasjonal kampanje mot det iranske prestestyrets vilje til å kneble religionskritikk og ytringsfrihet. Iran svarte med å ta initiativet til Kairo-erklæringen. En erklæring som fra 1990 har forpliktet medlemsstatene i den islamske konferanseorganisasjonen OIC til å underordne FNs universelle menneskerettigheter under islamsk sharia. OIC har mislyktes i å få Kairo-erklæringen anerkjent som sideordnet FNs universelle menneskerettighetserklæring. I stedet har OIC etablert begrepskonstruksjonen «misbruk av ytringsfrihet» som sentralt argument i kampen for internasjonale forbud i FNs konvensjoner mot krenkelse av religion og islamofobi i Vesten.

Etter terrorangrepet på USA 11. september 2001 ble det vanskelig for OIC å få gehør for arbeidet for beskyttelse av islam. En åpning kom med danske imamers internasjonale protestreiser mot de danske karikaturtegningene. Egypts utenriksminister Ahmed Aboul Gheit grep anledningen etter besøk av danske imamer i desember 2005 og satte tegningene på dagsorden under OICs toppmøte i Mekka. Seinere samme måned fikk OIC gjennomslag i FNs generalforsamling for en resolusjon om bekjempelse av religiøs ærekrenkelse, med en henvisning til karikatursaken. Siden har OIC, med Egypt og Pakistan som pådrivere, arbeidet systematisk for å sidestille religionskritikk med oppfordring til religiøst hat og for å få forbud mot religionskrenkelse inn i de tilleggsstandarder som skal definere brudd på FNs rasismekonvensjon. Framstøt som de siste årene har fått stadig mindre støtte i FN. For de regimekritiske røster i Midtøsten, vil det være av stor betydning om vestlige medier nå støtter dem i deres kamp for å frie ytringer.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør