INNLEGG:

Jeg har en sønn på 5 år som i fjor høst byttet barnehage. Tidligere gikk han i en liten naturbarnehage med rundt 45 barn og god voksentetthet. Etter at vi bygde hus, fikk vi anbefalt en barnehage som lå like ved. Denne er adskillig større - opp mot 130 barn, fordelt på to baser.

Sønnen min har det siste halvåret blitt mer urolig og krevende. Jeg lurer på om det kan ha å gjøre med barnehagebyttet, eller om det skyldes alderen. Det går greit å levere ham om morgenen, men han sier sjelden hadet når jeg går fra ham. Personalet sier han har det
fint, men jeg vet jo ikke hvordan han selv opplever hverdagen.

Jeg lurer på om jeg gjør rett i å bytte tilbake til den gamle barnehagen det siste året før han skal begynne på skolen. Han savner selv den gamle barnehagen, og ønsker sterkt å komme tilbake. Samtidig begynner han på skolen i august 2012, og der vil det være store klasser.

Personalet er kjempeflinke begge steder, men jeg føler barna forsvinner litt i mengden i den nye barnehagen. Vet du om det finnes forskning på liten kontra stor basebarnehage?

Jeg er også spent på hvordan det er å vende Har du et enkelt råd å gi?

JESPER JUUL SVARER:

Det at vi mennesker uansett alder savner noe eller noen, er ikke nødvendigvis ille. Derfor gir det heller ikke grunnlag i seg selv for at et barn skal skifte tilbake til det trygge og velkjente.

For å gjøre dette må man være så tett på det konkrete barnet som bare foreldre, og noen ganger besteforeldre, er. Det krever en eller flere uforpliktende samtaler der man tar opp temaet. Den første samtalen kan eventuelt begynne med:

- Jeg er veldig nysgjerrig på hva du savner aller mest fra den gamle barnehagen din?

Den neste samtalen kan man ta et par dager seinere og si:

- Jeg har tenkt på det du sa for noen dager siden om den gamle barnehagen din, og hva du savner fra den. Jeg lurer også på om du er klar over at det er ganske vanlig å savne det gamle om det nye ikke er helt OK? Derfor lurer jeg på om det er noe i den nye barnehagen som du ikke liker eller synes er vanskelig?

La oss forestille oss at sønnen din bekrefter din oppfatning om at det er for mange barn i den nye barnehagen, og at han føler seg litt fortapt i et kaos.

Hvis han forteller dette med lav stemme og et trist fjes, bør din reaksjon bare være støttende i første omgang:

- Ja, jeg har selv tenkt at sånn ville kanskje jeg også hatt det.

Om han begynner å gråte skikkelig, og du opplever at han endelig gir slipp på lang tids smerte, skal du selvfølgelig trøste ham, og så dele dine vurderinger med ham. Du skal ikke i første omgang gi ham valgmulighet mellom barnehagene, men la ham roe seg, og så kan du snakke med ham om virkeligheten som venter etter sommerferien.

Så skal du bare gi ham tid, for eksempel to uker, om han selv ikke tar opp temaet neste dag. Du bør undersøke med jevne mellomrom hva han tenker på, gi uttrykk for at du hører og skjønner hva han sier . Vær forsiktig med å fylle ham med trøst eller optimisme. I løpet av de kommende månedene vil han flytte seg mentalt, og hans forhold til å begynne på skolen vil være et helt annet enn det er i dag.

Din måte å håndtere disse korte samtalene på er avgjørende for hvordan han vil forholde seg. Er du for bekymret, vil han enten la være å snakke om sine problemer, eller bli smittet av din bekymring. Ingen av disse måtene styrker selvfølelsen hans. Om du følger hans prosess vil selvfølelsen bli styrket. Han slipper bekymringer, og slipper å oppleve seg selv som et problem for deg.

Gjennom hele oppveksten kommer våre barn i viktige indre og ytre konflikter. Det er viktigere for deres tro på egen kompetanse og

selvfølelse at vi er til stede og tilgjengelige, enn at vi konstant bekymrer oss og forsøker å forebygge, unngå eller løse konfliktene deres. Det første styrker deres tro på seg selv, mens det andre i beste fall styrker deres tillit til oss. I den alderen har de mengder av tillit til oss fra før.

Endringen i din eldste sønns atferd tyder egentlig bare på at han ikke synes at den nye arbeidsplassen er helt enkel å bli integrert på. Med all respekt for personalet, så kan deres uttalelser om at «han har det fint» ofte tolkes som hvordan han har det i forhold til deres krav og forventninger. Det er mange barn i barnehager og skoler som klarer å fungere fint, selv om de faktisk ikke har det spesielt bra.

Det er nettopp ett av problemene med å vurdere kvaliteten på de nye base-barnehagene.

Instinktivt er jeg ikke spesielt begeistret for dette pedagogiske konseptet, men jeg har ikke møtt tilstrekkelig mange ansatte, foreldre og barn til å kunne ha en kvalifisert mening. Flere og flere danske eksperter som har sin daglige gang i barnehager, uttrykker sterk bekymring for forholdet mellom antall barn og voksne, og ikke minst barnegruppenes størrelse. Det samme er tilfelle i Sverige, der foreldrenes stemmer runger høyest for øyeblikket. Det ser ut som spesielt de minste barnas evne til å fungere i for høy grad blir definisjonen på deres trivsel. Det er under alle omstendigheter en uheldig kultur, der fagfolk har tilranet seg en stor del av
definisjonsmakten.

Jeg møter også flere og flere barn som reagerer sterkt når de kommer hjem fra barnehagen. Unger som trenger å få ut masse frustrasjoner fra dagens arbeid før de finner tilbake balansen. Spør man de ansatte i barnehagen om de samme barna, er budskapet ofte at de er velfungerende en del av tida. Dette fører dessverre til at personalet ofte ikke tar barnets problemer på alvor. Dermed sitter foreldrene igjen med svarteper og skyldfølelse.

Barnehageansatte er engasjerte og kreative mennesker, derfor skal de ha romslige rammer for å eksperimentere og tenke nytt. Men vi mangler fortsatt en mye tettere og mer likeverdig samarbeidskultur mellom pedagoger og foreldre. Det betyr en kultur der alle er bevisste om at den objektive sannheten om et barn ikke finnes. Hver gang tre voksne møtes og snakker om samme barn, snakker de om tre ulike barn, nemlig det barnet de hver for seg opplever. Bare barnet kjenner sannheten, og barnet bør være til stede i alle samtaler forårsaket av ulike bekymringer eller problemer.•