- Det er aldri jeg som får rollen som «the love interest».

- The love interest?

- Ja, hun som den mannlige hovedrollen er forelsket i. Jeg får rollen som venninna. Men det er helt greit det. Jeg har aldri grått over at jeg ikke er 1,70 og drittynn.

Dessuten, sier Henriette Steenstrup og slår opp gliset,

- Dessuten er de rollene mye morsommere å gjøre.

Hun er blitt den folk snakker om. Det kom slett ikke seilende på ei fjøl. Humorprogrammet «Torsdag kveld fra Nydalen» har måttet slåss for hver millimeter. Nå vinner de prisene, har seertallene, og Henriette Steenstrup har for første gang i sitt liv begynt å si nei til jobber.

- Selv etter at jeg på en måte «har stått fram» som komiker, får jeg masse annet å gjøre. Og det er jo litt komisk...

- Hvorfor det?

- Fordi jeg i alle disse åra, ja helt siden skolerevyen, har forsøkt å bevise at jeg har tyngden til å gjøre andre ting enn humor.

Vi må spole tiden tilbake. Til før hun ble ansatt på Nationaltheatret og ansett som en av Norges morsomste. Før de rullet ut den røde løperen og Jan Thomas begynte å gi henne terningkast 1 for premierekjolene. Vi skal helt tilbake til en hjerteskjærende artikkel i Dagbladet, der de i 2003 intervjuer Teaterhøgskolens avgangskull. Alle snakker om hvor de skal jobbe, og hvilke teatersjefer som har ringt med fristende tilbud. Alle, bortsett fra Henriette.

«Jeg er helt åpen. Spør meg igjen om et år», er hennes svar.

- Ja. Jeg fikk det til slutt. Men det tok meg også seks forsøk å komme inn på Teaterhøgskolen. I ettertid har jeg tenkt at det er rart at en såpass oppegående person som meg, med gode karakterer, ikke tok litt mer utdannelse. Jeg kunne jo ha gått på universitetet i de åra jeg søkte.

- Var du aldri i tvil?

- Nei. Jeg hadde en ubøyelig vilje til å bli skuespiller.

Hun hadde kanskje den lengste cv-en av dem alle. Steenstrup var erfaren skuespiller lenge før gymnaset. «Halvsju». «Kykelikokos». Frilansgrupper. Tv-jobber. Ingenting som genererte feit inntekt, men nok til et medlemskap i Skuespillerforbundet. Hun var sikker på å komme inn på den skolen. Selvsagt var hun det.

- Og så kom jeg ikke videre til andreprøven engang. Jeg fikk hakeslepp. Da jeg fikk avslag femte gangen, var jeg nesten helt knekt. Det året jeg kom inn, tenkte jeg at jeg egentlig ikke trengte denne skolen.

- Trengte du egentlig skolen?

- Ja. Når man ikke har teknikken inne, jukser man det gjerne til med sin egen teknikk. Jeg trengte å skrelle bort uvaner jeg hadde lagt meg til.

- Som hva da?

- Alle skuespillere har noen krykker. Noen, kanskje jeg, smiler for å komme unna det vanskelige i teksten. Man prøver alltid å gjøre det man er god på, og jeg leter etter humor. Du kan si jeg imiterte en god skuespiller. Etter hvert har jeg skjønt at jeg ikke trenger å gjøre så mye for at det skal være tydelig.

Å bli valgt eller ikke valgt. I sin enkleste form, er dette kjernen som jobben handler om. Regissørene og publikum, de må velge deg igjen og igjen. Og hvis vi først forliker oss med det faktum at Steenstrup ikke blir valgt til rollen som Julie, og heller ikke gidder å spille «venninna til hu pene» resten av livet, da må man ta noen grep.

- Hva anser du som ditt gjennombrudd?

- Karrieren min ble annerledes etter «En god nummer to».

TV2-serien om den mislykkede skuespilleren Helen som ligger seg til en rolle på Nationaltheatret var hennes idé, prosjekt og baby.

- Den aller viktigste drivkraften for meg, var for en gangs skyld å få lov til å velge selv. Det var veldig gøy ikke bare å være en brikke, som man jo ofte er. Jeg kunne sitte og caste Ane Dahl Torp, liksom.

- Så hva forandret seg for deg?

- Vel, for det første begynte jeg jo så smått å si nei til jobber og det har aldri skjedd før. Men det var da jeg kom ut som komedieskuespiller. Tilbake til det jeg kom fra.

- Hvorfor brukte du mange år på å distansere deg fra det?

- Det handler selvfølgelig om Teaterhøgskolen. Jeg husker at vi etter tredje, og siste prøven, var ute og drakk. Da sa en til meg: «Men du er så lett du. Du bør holde på med humor.» Selv har jeg alltid villet gjøre begge deler. Og jeg skulle ta meg faen på å vise dem.

- Du ville ta hevn?

- Nå virker det tullete. Men det er kanskje sånn, at man alltid drømmer om det man ikke får.

«Torsdag kveld fra Nydalen» trengte også tid. I første sesong ble det ansett som noe rart. Nå, i femte sesong, snakker folk om at det kanskje er på tide at Eia og Tufte Johansen ser over materialet en ekstra gang, og overlater den norske humortroen til de nye kidsa på skjermen.

- Hvorfor trengte serien så lang innkjøringstid?

- Fordi vi bare var nye folk. Morten Ramm, Else Kåss Furuseth, Odd-Magnus Williamson og John Brungot. Publikum kjente oss ikke. Formen var også helt ny.

«Saturday Night Live»-formatet er aldri blitt laget i Norge før. Humor kan være så ekskluderende. Hvis man ikke klarer å skape en felles opplevelse, og alle andre ler mens du ikke forstår hva som er morsomt, da føler man seg tråkket på og dum.

- Man skulle tro latter var det mest samlende?

- Nei. Drama, det kan alle kjenne seg igjen i.

Det trenger ikke å være bra, men...

- Men man kan føle seg smart?

- Du kan i det minste kjenne deg igjen. Da føler du deg ikke dum, fordi du uansett klarer å henge med, sier hun.

Og under latteren ligger noe svartere. Det finnes en teori om at komikere egentlig er de største melankolikerne av oss alle.

- Er du det?

- Hva er forskjellen på melankoli og sentimentalitet igjen?

- Du er sentimental hvis du hører på Jan Eggum.

- Jeg hører på Joni Mitchell. Er jeg melankoliker da? Nei, altså. Jeg har enkel tilgang til både latteren og gråten. Opp som en løve, ned som en fell.

- Må humor alltid ha et mørke i bunn?

- Jeg synes det. Felles for alle gode, komiske karakterer, er at de har lav selvinnsikt. Hvis de forandrer seg eller kommer til en selverkjennelse, så er de ikke morsomme lenger. Og det er jo trist. Og mørkt.

- Må det mørke være selvopplevd?

- Det morsomste har alltid noe sant i seg.

Temaet går alltid igjen i intervjuene, på en eller annen måte. Er du pen nok? Er du tynn nok? Det er ikke Steenstrup som bringer det på banen. Det er journalistene som avløser hverandre, og så omformer hun det til et komisk grunnstoff, og herjer med det.

- Etter den første filmen jeg gjorde, «Budbringeren», sa noen «wow, du tør å være stygg!» Det hadde jeg aldri tenkt på. Utseendet mitt... Jeg føler jeg har et fjes som er foranderlig. Jeg kan se superbra ut, og jeg kan se stusslig ut. Men jobbmessig er alt som skiller meg fra de andre en styrke. Og jo flere terningkast 1 jeg får av Jan Thomas, jo mer kan jeg vitse om det.

- Hva sier han egentlig?

- Etter premieren på «Sex og singelliv 2» skrev han i Se og Hør: «Henriette - vil du ta livet av meg? Dette er den styggeste kjolen jeg noensinne har sett.» For å toppe det hele sto det: «Henriette Steenstrup (40)». Jeg var 34 år på det tidspunktet.

Det må ha vært vanskelig å tro på at alt dette en gang skulle bli virkelig. I åra med symbolsk inntekt, da det femte avslaget var et faktum, da alle de andre i avgangsklassen snakket opprømt om jobbene sine. Nå kan de sitte og gnure med Ibsen. Det er Steenstrup de ringer til nå.

- Nei, nei, nei, sier hun og vifter med hånda.

- Jeg har holdt på så lenge at jeg vet at dette ikke kan vare. Jeg har anlegg for katastrofetenkning og vet at det ikke bare går en vei oppover herfra.

- Hva hadde vært det verste for deg?

- Det aller viktigste nå er at jeg ikke begynner å slappe av, men hele tiden fortsetter å fornye meg, og bli bedre.

- Høres ut som et veldig press?

- Ja. Samtidig er det ikke noen annen måte å jobbe på. For hvis dette er høydepunktet, da er det bare AFP neste. •

iwt@dagbladet.no

Følg Ingvild Weeda Tennfjord på Twitter: twitter.com/tennfjord