- Åh, det blir deilig! I neste uke reiser vi til Thailand. Kun han og jeg. Bare flyturen gleder jeg meg til. Da skal vi sitte og drikke vodkatonic, og prate, og åh! Nå blir jeg bare enda mer forelsket!

Synnøve Skarbø, TVNorges mest profilerte programleder, og for noen år siden en av landets mest profilerte single, klapper hendene sammen, gliser. Og selv om de mørke solbrillene dekker øynene, er det ganske sikkert at de stråler.

- Det er sommer, utbryter hun like etter, før hun trekker inn pollen og blomsterstøv med et entusiastisk «mmm» på benken utenfor restauranten Delicatessen på Grünerløkka, og lener hodet bakover mot sola.

For ett år siden var det med sorg i hjertet at vestlendingen hørte fuglene kvitre og så gresset spire. Det var den siste våren. Den siste sommeren. Den siste høsten, det siste alt. I november fylte den tidligere værdama 40 år. Sammen med samboeren Per-Øyvind satt hun på et hotellrom i Paris med en gedigen champagneflaske og med gråten i halsen. Hva hadde skjedd? Var hun ikke nettopp tretti? Var hun ikke akkurat den samme nå som da? Skulle hun tilhøre denne gjengen? 40-åringene?

- Men så fort jeg bikket 40, var det gjort. Nå ser jeg bare muligheter, herfra og ut!

Hun ler. En trillende, rå latter som ellers kan bevitnes i «Total Blackout», det siste i rekken av gameshows hun har ledet på TVNorge; hvor knall, fall og skrekk i mørket er del av moroa.

- Det var et skikkelig helvetesår, sier hun.

- En ordentlig førtiårskrise. Det er så mange oppfatninger om hvordan du skal være, hva du skal føle og hva du skal ha utrettet. Så vips, er du der. Jeg var nettopp ung og lovende, og nå er jeg ingen av delene, liksom. Førtiårsangsten har bygd seg opp i årevis.

- Det var fælt å bli tretti også, skyter fotografen inn.

- Nei, det synes jeg ikke. Det var deilig hele veien, i hvert fall sånn jeg husker det nå.

Et av minnene er sommeren 2005. Hun entrer restauranten, trenger seg forbi folk i det tettpakkede lokalet, ser Pia Tjelta eller Janne Formoe eller Vanessa Rudjord, eller alle sammen, vinker og går bort til dem: Venninnegjengen den kulørte pressen gjerne fanger sammen på en rød løper i korte kjoler i forkant av en premiere.

- Det var sommeren da alle var single. Da det endelig klaffet! Vi pleide å starte kvelden her. Jeg har veldig gode følelser for den tida.

- Du ble ganske kjent for å være singel?

- Ja, kan du forstå det. I hele mitt kjønnsmodne liv har jeg totalt vært singel i fem år. Det var da Se og Hør kåret meg til Norges «Sex og singelliv-Samantha». Det likte jeg dårlig.

- Men kjenner du deg igjen i serien?

- Ja, minus sexen, ja.

Hun fniser.

- Jeg tror for mange single jenter var «Sex og singelliv» en skikkelig boost. Det var så mye hysteri, så mye mas om at jeg var singel hele tida. Det er veldig mange som er sånn at har de ei singel venninne, så synes de synd på henne. Hvorfor det? Jeg hadde det topp. Livet går i sykluser. Men nå skal det sies at blir man først forelsket, så finnes det ikke noe bedre enn å være i et forhold. Så jeg savner ikke singellivet ett sekund.

«Gløøøøøøm det», sa Synnøve til mannen foran seg på utestedet Skaugum for to år siden.

«Hvorfor det?» spurte han.

«Når jeg er 50, er du 42. Det kommer ikke på tale.»

«Ja, men nå spurte ikke jeg om vi skulle gifte oss. Jeg spurte om vi skulle ta en kaffe».

- Og da sa jeg «ja», og da ble det date og samboerskap, gliser Synnøve.

At drømmemannen skulle være fra Drammen og jobbe i barnevernet, sto ikke på lista over forventede kvalifikasjoner. Heller ikke at han var åtte år yngre. Det blir hun aldri helt vant til.

- Hva tenker du om aldersforskjellen nå?

- Først tenkte jeg «jaja», men da trodde jeg ikke at det ville bli alvor. Men da jeg forsto at kanskje var det oss, syntes jeg det var veldig irriterende at han ikke var ti år eldre. Jeg har ikke lyst til å være den eldste. Hun ler, tar en bit av de grønne knasende brekkbønnene på fatet foran seg.

- Men nå tenker jeg ikke på det lenger. Bare når kompisene skal på «White sensation» og han får bsu-brev i posten. Du er der du ja, tenker jeg da. Så jeg håper han skal eldes fortere enn svint!

Folk har begynt å spørre om noe annet nå som hun har fått seg samboer. De ser nedover kroppen hennes, leter etter tegn. Drikker hun ikke, peker de på henne og sier «ååååå?». Men Synnøve Skarbø må bare riste på hodet.

- Hvis én person til spør om jeg skal ha unger snart, tror jeg nesten jeg må slå til dem. De eier ikke takt og tone. Tror de at jeg tror at jeg peeker fertilitetsmessig når jeg er førti? Nei, jeg tror ikke det. Jeg vet hvordan dette fungerer. Folk er så skamløse på akkurat det. Mind your own business!

Gaffelen har sluttet å rote i salmalaksen. Hun demper stemmen.

- Ja, jeg har jo lyst på barn, men jeg vet ikke om skjebnen vil meg så vel. Når man er over førti, og er i et stabilt forhold, så kan man vel nesten tenke seg hva svaret er, så slutt å mase. Jeg skal love at hvis det blir aktuelt, så skal folk få vite. I mellomtida setter jeg stor pris på om folk bare glemte det, sier hun.

Og fortsetter:

- Så det var jo også bakt inn i denne førtiårskrisa. Jobb, unger, livet, døden. En herlig smørje.

En herlig smørje, krydret med Synnøve Skarbøs evig følte uro om at det er noe hun er i ferd med å gå glipp av. Hun klarer ikke lese bøker, for kanskje går hun glipp av noe på tv. Hun klarer ikke se på dvder, for kanskje går hun glipp av noe på Internett. Hun har prøvd yoga, for å se om det ville hjelpe. Pilates, meditasjon ... Men hele tida tenker hun på det hun har framfor seg, om det så er å rydde vekk en genser. Og det er faktisk det eneste som ser ut til å hjelpe. Å rydde. Prøver hun å sovne med en kvittering liggende på kontorpulten, slik som hun lå denne natta, må hun opp og arkivere den før hun kan falle i søvn. Hun må våkne til en ny dag og vite at alt av gårsdagens gjøremål er krysset av på lista.

- Det er en følelse. Det er ikke sånn at jeg tenker: «Å, jeg må ut, for ellers går jeg glipp av den festen.» Der er jeg helt motsatt. Kan ikke tenke meg noe deiligere enn bare å være hjemme. Det er bare det at jeg har en evig, indre uro om at det er et eller annet jeg skulle ha gjort. Jeg skal rekke så mye. Jeg synes det er så kjekt å leve at jeg ikke klarer å tenke på verken å eldes eller, ja ...

Men Wenche Foss har gitt henne håp. Den nylig avdøde, livsglade divaen har alltid interessert Skarbø.

- Jeg har alltid fulgt med på hva hun har uttalt om alderdom. «Å, stakkars Wenche, nå blir hun verre og verre», har jeg tenkt. Så jeg ble så glad da jeg leste at hun på slutten hadde sagt: «Nå er jeg klar». Da øynet jeg håp om at en dag blir også jeg mett av dage.

Ute fra gata høres suset fra en og annen passerende bil. På en hvilken som helst annen dag kunne det vært Synnøve selv. Var det folksomt i lokalet, ville hun etter all sannsynlighet ha stoppet, ikke for å gå inn, men for å lete fram kikkerten fra hanskerommet for å se om det er noen kjente.

- Det er praktisk, erklærer Synnøve, og ler.

- Man får et nærbilde, og det er klart og fint. Men det høres nok litt psycho ut.

- Det høres litt uvanlig ut, kanskje.

- Ja, her ville nok venninnene mine sagt: «Dette tåler ikke dagens lys. Dette må du ikke snakke om.» Men det er tilfredsstillende å ha litt oversikt. Ser jeg dårlig, tar jeg fram kikkerten: «Var det Kristine jeg så der oppe? Et lite øyeblikk. Ja, det var det.» Jeg liker at folk ikke kan se meg, men at jeg kan se dem. Følge med, men likevel ikke være en del av det.

Så er Synnøve Skarbø da også ganske synlig, med programlederjobber som startet etter at hun var med i realityserien Muldvarpen på TVNorge, mens hun jobbet som redaksjonssjef i motemagasinet Elle.

Det var også i Elle hun en del år seinere stilte opp nokså naken, men den debatten har hun ingen planer om å gå inn på nå. Med rød løperbilder, et vakkert smil, og kåringer som Norges mest sexy er hun et navn i ukebladene.

- Du har sagt at du har et oppmerksomhetsbehov?

- Jeg har sagt det, ja? Det var i gamle dager.

Hun har tatt med seg kaffen ut i solskinnet. Sitter på benken foran Delicatessen og følger de forbipasserende med blikket bak solbrillene.

- Du har ikke oppmerksomhetsbehov lenger?

- Nei, ikke i det hele tatt. Jeg hadde ikke gjort det jeg gjør hvis jeg ikke hadde likt det. Men jeg blir ikke drevet av et ønske om at folk skal se meg lenger.

- Du ble det før?

- Ja, da jeg var ung, ble jeg det. Nå føler jeg det nesten motsatt. Har jeg et tv-program som skal frontes, er det greit å være synlig. Ellers liker jeg det ikke.

- Så hva synes du egentlig om å bli skrevet om i for eksempel Se og Hør?

- Å være kjent for å være kjent, har jeg ingen ambisjoner om. Men jeg føler ikke helt at jeg er i den kategorien heller. Er jeg det? Det er bare flaut, men nå skal ikke jeg sitte her og si at jeg ikke forstår at det er en del av greia, og at jeg er med på det selv. Jeg går på premierer med kjole og knekk i hofta. Men jeg synes det er mye kjekkere å intervjue andre enn å bli intervjuet selv. Det kan ikke sammenliknes.

Det den nysgjerrige Skarbø helst kunne tenke seg av programlederjobber, er å gjøre noe liknende som Kristin Skogheim på TV2, som sist høst fulgte kjente mennesker gjennom et døgn

- Det er et drømmeprogram. Tenk så spennende! Anne Lindmo - jeg har så lyst til å vite mer om hverdagen hennes. Hvordan er det med mannen og to unger? Hun virker så suveren! Se hvilken bodylotion folk bruker, hva de spiser til frokost. Hva snakker de med mannen sin om? Sånne ting!

- Hva snakker du med mannen din om?

Synnøve Skarbø blir myk i smilet igjen.

- Vi snakker veldig mye. Jeg blir aldri lei av å snakke med ham. Reiser vi på ferier sammen, prater vi bare med hverandre, og kanskje en kelner.

Sola steker mot asfalten.

- Ennå er jeg sånn: Å, en tekstmelding fra ham! At jeg gleder meg til han kommer hjem fra jobb.

- Nå håper jeg bare vi ikke møter på noen kjente i Thailand.

msa@dagbladet.no