En far begår en fatal feil i den lavmælte «En mann som skriker».
«En mann som skriker»
- Orginaltittel: «Un Homme qui crie»
- Regi: Mahamat-Saleh Haroun
FILM: Adam er 55 år (eller 54, han vet ikke helt) og jobber som badevakt ved et velholdt hotellbasseng i Tsjads hovedstad. Kanskje ikke verdens gjeveste jobb, men i et fattig, gjennomkorrupt, borgerkrigsherjet ørkenland finnes det verre skjebner og Adam har holdt stillingen i tretti år. Han har også skaffet sønnen Abdel jobb som assistent og trives i sin lille verden, der alle kaller ham Mester — han ble sentralafrikansk mester i svømming som ung.
Men tidene skifter. Kineserne har kjøpt hotellet og nedbemanner. Adam degraderes til portvakt, mens sønnen får bassengjobben. Dette er starten på en rekke av hendelser som får store konsekvenser for far og sønn.
«En mann som skriker» er en film som på ingen måte roper etter oppmerksomhet. Likevel stakk den av med juryprisen under fjorårets Cannes-festival. Regissør og manusforfatter Mahamat-Saleh Haroun (f. 1961) forlot Tsjad som 20-åring for å studere film i Paris og har et godt grep om sine lavmælte virkemidler.
Historien er fortalt i et langsomt tempo, men er samtidig stram. Det brukes lite tid på forklaringer og både Adam og folk rundt ham er såpass ordknappe at vi må lete etter motiver og sinnsstemning i de uttrykksfulle ansiktene til Adam, hans kone, sønnen og dennes kjæreste.
Denne tvetydigheten kan til tider virke noe overdrevet, særlig hvis man ikke er forhekset av den dvelende kameraføringen, men det er mer en smakssak enn en kritikk av Haroun. For vestlige øyne kan det virke som om Adams sjalusi overfor sønnen får konsekvenser som er lite troverdige, men det må tas med i regnestykket at Tsjad har vært preget av borgerkrig siden frigjøringen fra Frankrike i 1960. De få gangene vi hører om landet, handler det gjerne om flyktningene som strømmer over grensa fra Darfur, men Haroun gir oss et fint portrett av hvordan vanlige mennesker prøver å overleve, mens krigshandlingene kommer stadig nærmere.
Men tidene skifter. Kineserne har kjøpt hotellet og nedbemanner. Adam degraderes til portvakt, mens sønnen får bassengjobben. Dette er starten på en rekke av hendelser som får store konsekvenser for far og sønn.
Stram og ordknapp
«En mann som skriker» er en film som på ingen måte roper etter oppmerksomhet. Likevel stakk den av med juryprisen under fjorårets Cannes-festival. Regissør og manusforfatter Mahamat-Saleh Haroun (f. 1961) forlot Tsjad som 20-åring for å studere film i Paris og har et godt grep om sine lavmælte virkemidler.
Historien er fortalt i et langsomt tempo, men er samtidig stram. Det brukes lite tid på forklaringer og både Adam og folk rundt ham er såpass ordknappe at vi må lete etter motiver og sinnsstemning i de uttrykksfulle ansiktene til Adam, hans kone, sønnen og dennes kjæreste.
Krigsherjet
Denne tvetydigheten kan til tider virke noe overdrevet, særlig hvis man ikke er forhekset av den dvelende kameraføringen, men det er mer en smakssak enn en kritikk av Haroun. For vestlige øyne kan det virke som om Adams sjalusi overfor sønnen får konsekvenser som er lite troverdige, men det må tas med i regnestykket at Tsjad har vært preget av borgerkrig siden frigjøringen fra Frankrike i 1960. De få gangene vi hører om landet, handler det gjerne om flyktningene som strømmer over grensa fra Darfur, men Haroun gir oss et fint portrett av hvordan vanlige mennesker prøver å overleve, mens krigshandlingene kommer stadig nærmere.
