Når du skal løse konflikter med barnet ditt, må du snakke med hjertet.

Tips oss 2400
Familieterapeut Jesper Juul svarer hver lørdag på lesernes spørsmål om familieliv, barneoppdragelse, parforhold. Er du mamma, pappa, kjæreste ung eller barn og har du spørsmål send det til: jesper.juul@dagbladet.no Illustrasjon: Lisa Aisato

Familieterapeut Jesper Juul svarer hver lørdag på lesernes spørsmål om familieliv, barneoppdragelse, parforhold. Er du mamma, pappa, kjæreste ung eller barn og har du spørsmål send det til: jesper.juul@dagbladet.no Illustrasjon: Lisa Aisato

Oslo, 20090831. Gjesteredaktør i Magasinet og ny spaltist, familieterapeut Jesper Juul. 
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Behandlet eller vurdert som ferdig av bildedesk

Oslo, 20090831. Gjesteredaktør i Magasinet og ny spaltist, familieterapeut Jesper Juul. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Behandlet eller vurdert som ferdig av bildedesk

Flere Jesper Juul-sider

Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.

Bli med på Famlabs  gruppe på Facebook
I spalten «Kjærlighetens tyranni», 12. februar i år, skrev en mor til meg og fortalte om sin og mannens fortvilelse og utmattelse over deres 21-årige sønn, som de hadde begynt å føle seg utnyttet av og hjelpeløse overfor.

I mitt svar skrev jeg blant annet følgende: «Løsningen er ikke at dere plutselig begynner å gjøre det motsatte av det dere hittil har gjort, som en strategi for å endre ham og hans holdninger. Løsningen er at du og far tar noen lange og grundige samtaler med utgangspunkt i denne spalten. Hvis det jeg skriver gir mening, riktig mening helt ned i magen, er tiden moden til en alvorlig samtale med deres sønn der dere legger kortene på bordet og tar ansvar for de feil dere har gjort, og samtidig tar ansvar for ikke å gjøre dem igjen!

Budskapet er enkelt, men river hjertet ut av kroppen: «Vi elsker deg over alt på jord, men fra nå blir det på en annen måte. Du er fri til å leve ditt liv på dine betingelser og med dine mål. Vi vil ikke lengre beskytte deg og ta de største løftene for deg. Du er velkommen som en del av familiens fellesskap, men vi vil ikke prioritere dine behov høyere enn våre egne. Vi ønsker også at du bidrar til familiens drift. Du kan fritt leve ditt liv, men du må finansiere det selv».

Dere må med andre ord ta vare på dere selv, deres behov, verdier, grenser og kjærlighet, før dere kan forvente at han tar ansvar for sitt liv. Så enkelt og så grusomt er det. Det gjør vondt fordi jeg vet hvor mye kjærlighet dere begge har investert, og hvor vanskelig det er å forandre selve kjærlighetens uttrykk og praksis. Jeg håper dere lykkes, også av hensyn til de mindre barna, som sønnen deres, ironisk nok, setter for få grenser for!»

Et par uker seinere kom følgende tilbakemelding fra moren:

«Tusen takk for konstruktivt og raskt svar! Vi har nå gjennomført vår samtale med sønnen vår. Det var vanskelig. Det blir en kamp mellom ens følelser og fornuft - i en slik sammenheng er det lett for mest å slippe følelsene mest, det virker lettest. Derfor måtte spesielt jeg som mor (det var lettere for far) bruke all min energi og konsentrasjon på det fornuften sa meg

Begynnelsen av samtalen fortonte seg annerledes enn jeg hadde ventet. Det første sønnen min sa da vi hadde snakket ferdig var: «Det var på tide!» Han fortalte videre at han hadde prøvd å fortelle oss det lenge. Han visste at vi hadde stilt for lite krav, og at det var viktig å bidra i familien. Men når kravene ikke kom, ble det for ham en tillatelse til å la alt skli ut. Det bare ble sånn. Det var vanskelig for ham å sette grenser og struktur for seg selv når ikke vi gjorde det. Sønnen vår sa rett ut at vi hadde vært for snille. Jeg formidlet at det var vanskelig for meg å sette grenser. Jeg ønsket så gjerne han skulle ha det bedre enn jeg selv hadde hatt det. Han mente det burde ikke være så vanskelig å sette de grensene eller stille de kravene.

Det var en virkelig vekker for oss. Det blir som med kjøreregler. Når ingen setter grenser for hvor fort det er lov å kjøre, vil vi kanskje kjøre i den farta vi selv ønsker uten å ta hensyn til andre ting. Det er muligens slik vi mennesker er konstruert. Underveis i samtalen fortalte sønnen min at valgene om utdanning var basert på våre (foreldrenes) ønsker. De var ikke hans valg. Han hadde ikke visst hva han ville. Valget om å gå på NTNU og bli ingeniør, ble tatt fordi det var styrt fra oss (faren er ingeniør). Dette var overraskende, men egentlig riktig. Vi hadde vært så fast bestemte på at det var det han passet til. På den måten har vi overbevist oss selv om at det også var hans ønske og valg.

Vi fortalte han at han kunne bli akkurat det han ville, og at vi var like glad i ham om han valgte ikke å ta utdannelse, men heller jobbe. Han sa han hadde bestemt seg. Han ville bli psykolog! Vi visste at han hadde «luftet» det tidligere, men hadde ikke lagt særlig vekt på det. Det varjo egentlig ikke det vi ønsket for han. Han hadde i tiden før han kom hjem fra NTNU prøvd å lese pensum fra ulike linjer og fag, deriblant psykologi. Nå fortalte han at dette valget var et selvstendig valg, basert på egen interesse.

Det synes nesten som et paradoks! På den ene siden har han en familie som har stilt så få krav at deres egen sønn har tilegnet seg manglende mestring av livets ulike utfordringer, og på den andre siden vil sønnen selv utforske de psykologiske mekanismer som fører til mestring og livskvalitet. Jeg vet ikke helt om jeg skal gråte eller le. Vi har visst ikke riktig sett sønnen vår slik han egentlig er, som et selvstendig individ. Vi har bare sett ham som en slags kloning av oss selv.

Det var gode råd du ga. Vi brukte dem i samtalen. Skulle han bo hjemme, måtte han bidra i familien og finansiere livet selv. Vi vil ikke betale for ham lenger. Han sa det var greit. Faren spurte om han følte det urettferdig.

Han syntes det var rettferdig å gjøre det slik. Det er underlig at det er så vanskelig å gjøre det som er rikitg. Kan hende er det arven fra våre egne liv som hele tiden setter betingelser for vårt eget og våre barns liv - slik går linjene. Jeg vet at det blir spesielt vanskelig for meg som mor og sette de kravene - men jeg er på vei. Vi er kommet fram til at vi skal snakke sammen om dette igjen en gang i måneden, for å lufte ting og se hvordan det går. Håpet er at det skal gå framover. Samtalen var sårbar for ham og mor - men også god. Jeg spurte om det var noe han synes var vanskelig å takle ved livet. Han bekreftet det, men det ville han ikke snakke med oss om. Vi må nok bare godta det. Men formidlet at vi var her for ham hvis han ønsker det. Det blir på en måte det vi kan tilby. Forhåpentligvis er vi på rett vei.»

Dette svaret er langt fra enestående. Det er utallige eksempler på hvor forløsende det personlige språket er når vi skal bearbeide og løse konflikter med mennesker vi lever i nære relasjoner med. Lesere av min spalte ser gjentatte ganger at jeg foreslår noen setninger til foreldre som de kan si for å komme videre, samtidig som jeg understreker det viktige i at de velger egne ord og at disse kommer fra hjertet. Oppgaven med finne de presise ordene som viser hvem jeg er her og nå, oppleves ofte som både vanskelig og farlig. Den er vanskelig fordi vi normalt leter i den del av hjernen der våre meninger og holdninger er arkivert, eller der krigerens eller offerets stemme befinner seg. Den er farlig fordi ord som kommer fra hjertet gjør oss sårbare.

Det er to hovedforklaringer på at disse ord og setninger alltid fører til forandringer. Den første er at et budskap skal inneholde to elementer for å forløse den som snakker og for å påvirke den andre part. De to elementer er ord og musikk, eller språk og følelser.

Når for eksempel så mange foreldre har problemer med å bli hørt og gjøre inntrykk på sine barn, skyldes det at de ikke får hjertet og kroppen med, og dermed blir det bare ord. Den andre forklaringen er at nå vi en gang har uttrykt oss i et såkalt helt budskap, forandrer vi oss, og da blir også relasjonen til den andre forandret. Noen ganger med bare små nyanser, andre ganger veldig radikalt.

Også par kjenner dette fenomenet. I ekteskapelige kriser skjer det (heldigvis) ofte at vi faller ut av rutinene, og plutselig får tilgang til følelser inni oss som vi ikke var klar over. Utveksling av disse åpne og personlige budskapene bringer ofte forholdet inn en helt ny fase med større følelse av intimitet og samhørighet.

Barn vil ikke noe annet enn å glede sine foreldre, men når foreldrene reduserer sin del av relasjonen til et rollespill, mister barna respekten og tilliten til de voksne. Prøv det neste gang du har en alvorlig konflikt med barnet ditt. Sett deg ned med papir og blyant og forsøk å finne en håndfull setninger, som er autentiske uttrykk til hvem du er i forhold til denne konflikten. Fortsett å skrive inntil et befriende smil brer seg i ansiktet ditt, eller at du merker tårene presser på. Da har du funnet de riktige ordene.

Kanskje har ingen tidligere for alvor vært interessert i HVEM du er? Kanskje du aldri er blitt helt sett som menneske, sannsynligvis er du vokst opp i en familie der det å være autentisk til stede i kontakt med andre ikke sto så veldig høyt i kurs? Kanskje handlet det mest om å være snill og god.

Slik er det fremdeles for de fleste av oss. Det gjør utfordringene ved å ha barn enda større og enda mer spennende. Ditt barn er interessert i hvem du er, og savner deg når du bare er til stede i en rolle. Hvis du tør å vise sårbarheten din, får du tifolds tilbake i form av nærhet, respekt og selvfølelse for alle parter.•
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør