I en blomsterkrukke ligger et tjuetall sigarettsneiper. Det står en Kawasaki motorsykkel parkert på den slitne plenen. Ikke et menneske i nærheten, bare skog. Porten foran det gamle bedehuset er formet som to elgitarer, og eiendommen flyter over av planker og søppel. På alle veggene henger tydelige, oransje skilt: «Vokt deg for hundene». Et annet skilt forteller at området er videoovervåket. Mobilen ringer.

- Er det dere som er der? Dere er for tidlig ute.

- Det er vel bare noen minutter.

- Nei, dere kan ikke komme inn ennå. Jeg sender rørleggeren.

- Rørleggeren?

- «Klikk».

Litt seinere bøyer en tynn svensk rørlegger hodet ut inngangsdøra og påpeker at vi nok er litt for tidlig ute, men at han har fått i oppdrag å passe på oss. Rørleggeren er en hyggelig, gammel mann med enorme never. Han setter pulverkaffe på bordet på terrassen og forteller at han har én datter og bor i Oslo, før han prater i vei om fuglelyder og fiskemuligheter. Så forteller han at pepper faktisk er billigere i Norge enn i Sverige. Det er andre ting også som er billigere, sier han, men de husker han ikke nå. Vi sitter der og ser utover vannet, hører på fuglene. Ingenting skjer. Rørleggerens bestemor ble 103 år gammel, forteller han. 49 minutter seinere åpner Gry Jannicke Jarlum døra. Hun er kledd i helsvart.

- Sorry ass, jeg er et nattemenneske. Kom inn!

«Welcome to my world» står det skåret i tre over inngangsdøra. På 80-tallet måtte Jannicke ha politieskorte på turné, det var Beatles-tilstander over natta etter at radiostasjonene begynte å spille «Svake mennesker». Folk besvimte, de tilbød store summer for å få gå med henne på Karl Johan og fotfulgte henne hvis de fikk øye på henne på gata.

- Jeg ble redd for mennesker, veldig folkesky, forklarer hun og viser vei inn i halvmørket der diskokula dingler i bedehustaket.

Jannickes verden er et slags bygdenorsk Neverland med enorme gardiner, romvesenmalerier, en byste av Elvis Presley, spritflasker, gitarer, gullplater. Det er 30 år siden hun slo igjennom, nå prøver hun seg igjen.

- Jeg lagde noen engelske låter for et jenteband for litt siden, men så plutselig sang jeg på svensk i stedet. Det ble veldig tøft, «Spela mig» heter låta. Så nå lager vi plate. Det føltes nesten litt styrt alt dette, sprøtt. Vi får se hva radiokanalene sier, jeg er ikke noe ekspert på det der, sier Jannicke og stopper opp inne i bedehuset.

- Tenk deg åssen det var å male detta taket, 'a, sier hun og peker opp mot de hvite plankene langt der oppe.

- Jeg er så kreativ, vettu. Designer hus og greier.

- Gjør du?

- Nei, men hadde du sett åssen det så ut her før, hadde du bedt meg begynne med det. Kom og se badet, sier hun og vugger av sted på noen enorme svarte sko med knelende springfjærer i sålene. Hun tar oss forbi soverommet der Marilyn Monroe henger over senga. Badet er gigantisk. Eget sminkebord i stein, boblebad med utsikt over hagen, kjøleskap, champagne, parfymeflasker, medisiner, familiefoto.

- Pappa var kunstner, han er kjøpt inn av Nasjonalgalleriet, det er han som har laget alle disse, sier Jannicke og peker på skulpturene rundt boblebadet.

Den ene viser et menneske svevende over en stang, nesten vektløs.

Hun pusser de tykke svarte brillene på et badehåndkle.

- Jeg er litt stolt av det. Det er der jeg har det kunstneriske fra, all kreativiteten min. Jeg er utrolig kreativ.

De dro grisene etter nesa inn til slakteren. Hun kan fortsatt huske de ville hylene, dødsangsten. Jannicke var 11 da familien flyttet fra Oslo til gård på Lässerud i Sverige. De fikk alle velge hvert sitt dyr. Jannicke valgte ei geit, det vil si hun fikk ei geit av teppeselgeren nede på hjørnet og den smuglet de inn i Sverige. Pappa valgte okse, mamma høns og lillesøster kaniner. Jannicke begynte på ny skole, de andre barna gjorde narr av språket hennes, hvisket og lo, snudde ryggen til når hun nærmet seg. Hun satt der med hendene rolig på pulten, men alt hun tenkte var «Jeg skal faen meg vise dere en dag». Jannicke er 11 år og hun bestemmer seg for å bli berømt. «Visst faen», tenker hun der hun sitter helt stille med det lange, lyse håret, de store grønne øynene, pennalet, viskelær, blyant, «visst faen» tenker hun hver eneste dag. Hjemme på gården fikk de flere dyr, kalkuner, hester, griser, kalver. Jannicke fikk en gitar, satt på rommet og spilte mens de andre barna var ute i sommernatta. Og det var idyllisk utafor vinduet, dyrene der ute på åkeren, men som de hylte da slakteren kom til gården. Noen ganger ble grisene så redde at blodet stivnet til, forteller hun. Da kunne de ikke bruke kjøttet. Alt var ødelagt. Av skrekk.

- Jeg ble jo berømt ganske fort. Det var min hevn. Og hevn kan brukes i positiv forstand. Den reddet meg, styrket meg, men det er klart det kan svekke noen.

Hun snurrer på neseringen i gull. Øyensminken er tung og svart. En gang hadde hun landets største fanklubb.

- Jeg fikk alt i fanget, det skjedde for fort på en måte, sier Jannicke mens hun rydder unna datamaskiner og papirer fra bordet.

- Jeg blir fortsatt gjenkjent, men jeg liker det ikke. Jeg har aldri likt det. Dette trynet har vært for mye i pressen.

Hun flirer.

- Uansett hva jeg kommer med, er det «Svake mennesker» de vil ha. Det har vært slitsomt.

En kasse med tomme ølflasker lener seg på en grå sofa. Fra alle veggene titter bilder av henne tilbake på oss, gardinene over de store vinduene bærer hennes motiv.

- Det er ikke mulig å slå den låta, ingen har klart det. Kanskje er det bare jeg som kan klare det?

Sist gang Jannicke var plateaktuell i Norge, var i 2002 med artistnavnet J-Diva. Hun skrev låter med navn som «Sex me», «Eat me», «Nasty», «Get Down and Dirty» og «The motherfucking diva queen». Det året ga hun ut tre album som til sammen fikk fire prikker på terningen  av Dagbladets anmelder. Hun gjorde opptredener med halvnakne menn og kvinner som ble befølt og pisket på litt for små scener rundt omkring i landet.

- J-Diva er forbi, den rollen er borte. Den kom litt for tidlig for Norge, Norge var ikke klar for de showene. Men jeg liker å ligge forut for min tid, det er det en kunstner skal gjøre, pleide faren min å si.

Hun hever de svartmalte øyenbrynene.

- Jeg har alltid likt å provosere, er en provokatør, har alltid vært det. Det skal så lite til for meg. Jeg gjør noe, og så provoserer det folk og så tenker jeg «Oi, så kult».

Hundene Primus og Rambo kommer luntende over tregulvet. Den ene er fortsatt valp, den andre halter rundt med et dårlig bein, det går mot slutten.

- Hvordan har du vært å leve sammen med?

- Ikke lett. Jeg er veldig sta, har i alle fall vært det. Jeg har ikke hatt noen lange forhold, men jeg har hatt veldig mange korte.

- Hvor mange?

- Nei, det vet jeg ikke, har ikke tellinga engang, sier Jannicke og blir sittende og tenke.

Hun har datet både menn og kvinner. Sier at det er sjelen som betyr noe, ikke kjønnet.

- Men før jeg var 19, var jeg ikke interessert i å gå ut i det hele tatt, jeg var bare hjemme hos foreldrene mine.

- Hvorfor har du ikke har hatt noen lange forhold?

- Fordi jeg trøtnet. Jeg har vært en kvinnelig casanova hele mitt liv, jeg klarte ikke være lenge i et forhold. Jeg ble bare lei, og så stakk jeg. Når du er en casanova, er du bare ute etter erobringene, det er ikke så kult når du plutselig sitter der og bare er sammen med dem.

Jannicke ler høyt. Det høres ut som om det sitter ei lita jente der inne bak den 49 år gamle kroppen, som om latteren er for lett og lystig for henne.

- Jeg har ikke valgt partner her i livet etter de riktige verdiene. Før valgte jeg etter begjæret. Man må virkelig velge noen man kan kommunisere med, en som kanskje er din beste kompis. Jeg har hatt så mange varianter som ikke er kjærlighet. Jeg har skjønt det nå, men nå er det for seint, sier hun.

- For et liv, sier jeg bare. Jeg synes ikke det er kult når jeg ser tilbake på det nå. Det har vært veldig slitsomt. Men jeg er ikke et vanlig menneske da. Det har jeg visst hele veien.

Da moren hennes, Signe, var på besøk nå i påska, fortalte Jannicke naboene sine at hun hadde fått en veldig streng oppdragelse hjemme. «Ja, men det hjalp jo ikke så mye», mumlet moren.

- Jeg spør henne alltid om råd, men jeg lytter ikke til dem, sier Jannicke og flirer. Hun forteller at barndomshjemmet var preget av disiplin og rutiner. Som liten, gjorde hun aldri noe galt.

- Moren min er den streite i familien, hun er høvdingen og hun skjønner ingenting av hva jeg driver med. Å høre oss to snakke, kan nesten bli komedie. Jeg synes ikke det er gøy at vi bare er uenige, men andre ler av det. Hun er den som gir meg mest kritikk i verden, den som holder beina mine på jorda.

- Det har kanskje vært en utfordring til tider?

- Det har vært en jobb, ja. Men jeg tror hun har gitt opp litt nå, at hun har sluppet taket.

Det var en kveld i 1992 at romvesenene kom til henne på Hamar. Jannicke og en venninne gikk tur nede ved Mjøsa. Plutselig svevde den foran henne, en lysende kuppelformet farkost. Inntil da hadde hun ikke trodd på noe overjordisk, heller ikke på morens og søsterens spesielle, åndelige evner.

- Jeg var en skeptiker. Jeg trodde ikke på noen ting, helt til jeg så de ufoene. De så akkurat sånn ut, sier Jannicke og peker på en av plakatene som viser romvesener med store hoder og avlange, svarte øyne.

- Jeg tror på det jeg ser og opplever. Og jeg har opplevd sterke grader av ufo, da snakker vi ikke om noe vanlig lysobjekt på himmelen, det er jo tredje-, fjerde-, femtegradskontakt, i tillegg en kommunikasjon med dem. Og det er vanskelig å forstå, fordi det er så «heavy». Men ja, jeg skriver jo om det i boka. Eller ja, de utenomjordingene har jo skrevet halvparten av boka.

Hun dytter en snus oppunder leppa.

Ifølge Jarlum har romvesenene tatt kontrollen over kroppen hennes og skrevet ned beretninger via henne. Boka «Du er jeg» kom ut i 1994.

- Hvis jeg tok i en penn, begynte den å skrive av seg selv og jeg ble iskald som om noen hadde puttet meg i en fryser. Etterpå var jeg utmattet, sier Jannicke som forteller at hun gikk til legen og foretok en helsesjekk. Det var ingenting i veien, sier hun.

- Det er mange som mener de har sett ufoer som har havnet på galehus.

- Ja, og det forstår jeg veldig godt. Du dealer med så høye frekvenser, at det ikke skal så mye til å tippe over.

- Kunne du ha endt på galehus?

- Ja, hvis jeg hadde vært en prosent svakere. Det er sterke opplevelser. Det å våkne midt på natta og se at det står tre fremmede vesener i rommet, du skal tåle det psykisk og fysisk. De gjorde mye rart, men jeg stolte på dem. Det var det som var så «spaca».

Jannicke smiler, hun lener seg fram over bordet.

- Mange synes jeg er gæren som tror på ufoer, men tenk på dem som tror på Gud og ikke har sett Gud. Jeg har tross alt sett ufoer.

Innimellom tenker hun at hun har levd to liv, at alt som har skjedd henne umulig kan få plass i bare ett. Det har vært vonde ting også. Faren hennes omkom i en trafikkulykke i 2004, han kjørte av veien mens hun deltok i «Robinson-ekspedisjonen». Den forrige kjæresten hennes tok sitt eget liv for fire år siden.

- Nå har jeg også fått evnen til å «kjenne» døde mennesker. Det kom etter at kjæresten min døde, og jeg liker det ikke. Da synes jeg det er mye kulere å ha kontakt med utenomjordinger.

Jannicke og kjæresten hadde vært sammen i fire år. Hun sier han var den første virkelige kjærligheten hun har opplevd, at de var så sterke sammen. Og det var ingen som så det som skulle komme. Jannicke var i rommet da kjæresten døde.

- Når ting skjer brått, får hjernen sjokk. Du blir traumatisert. Jeg klarte ikke fokusere, kunne ikke se mer enn et par timer framover i tid. Livet mitt har vært en berg-og-dal-bane, men jeg har aldri vært så langt nede. Det var så vidt jeg overlevde, såpass kan jeg vel si. Jeg fikk tilbud om antidepressiver med en gang, men jeg valgte å gå den lange veien, jobbe med det. Det hjalp ikke med psykologer, jeg trengte å vite hva som skjedde med hodet mitt, ikke bare snakke om det. Alt jeg tenkte på var det som hadde skjedd. En lyd eller lukt var nok til å gjøre meg handlingslammet. Til slutt fant jeg en traumespesialist i Kongsvinger. Han lærte meg å lure meg selv, skifte spor, sier Jannicke før hun reiser seg brått og retter på et teppe midt i kaoset.

- Sorry, det irriterte meg. Kan vi slutte å snakke om traumet mitt nå?

Det er et sted en times kjøring unna hvor Jannicke pleier å gå tur. Hver gang hun kommer til et spesielt punkt i løypa, bli hun overveldet av frykt, sliter med å puste. Etter hvert fikk hun høre at akkurat der var en taxisjåfør blitt drept. En mann hadde holdt en pistol mot hodet hans, tvunget ham ut i skogen og trukket av.

- Og jeg føler det, jeg kjenner den frykten, sier hun.

Det ligger en liten kosebamse på bordet, den holder et rødt hjerte med påskriften «LOVE».

- Når du dør, er du på en fyrstasjon eller noe sånt og da kan du snakke med dem. Det varer ikke lenge, en uke eller to, før de forsvinner til det neste stadiet. Jeg snakket med faren min da han døde, jeg satt i Malaysia og syntes det var veldig gøy at han kom, for faren min trodde ikke på noe sånt. Han sa det var noe galt med veien og det fikk jeg bekreftet noen uker seinere av politiet, det hadde vært veiarbeid på stedet der han kjørte ut. Og han fortalte at det var så mange rare farger der.

Jannicke ser seg rundt i rommet. Hun blir stille.

- Alle stedene jeg har bodd før, har det alltid vært grått og svart i huset mitt. Nå er det så mange farger her, det er bare blitt sånn.

- Du har spådd at verden snart går under.

- Ja, men jeg tror ikke det må skje akkurat i 2012. Jeg ser bare at det skjer verre og verre ting på jorda.

- Men er ikke historien full av grusomme hendelser?

- Det vet jeg ikke, jeg har ikke fulgt med på hva som skjedde før i tiden, men det er heavy ting som skjer nå. Vulkanutbrudd og alt. Det skjer verre og verre ting. Hvis den største vulkanen får et utbrudd vil det legge seg et mørkt skydekke over alt, sola vil ikke nå igjennom, da blir det kaldt. Vent litt, jeg har noen notater på dette, sier Jannicke og spretter opp.

Hun leter bak noen esker før hun kommer tilbake med en tettskreven, fillete notatblokk. Så skifter hun briller og lar blikket gli over hennes egen håndskrift.

- For det første: Har du lagt merke til at tiden går fortere? Det er naturlig fordi det er polskifte, jorda går rundt fortere. Og den er nå 10 centimeter i feil retning. Jeg kan ikke si hvor jeg har fått denne infoen fra, men det er ikke fra ufoene.

- Dette er hemmelige saker?

- Ja. Eh ... Og ... Nei, dette blir for heavy ting å si, sier Jannicke og smeller notatene sammen.

- Bør vi være bekymret?

- Altså, Norden er beskyttet av fjell, så det går stort sett bra, men de som kommer til å bli ramma er Bergen og Vestlandet. Det kan forsvinne. Det er så mye som skjer nå, med de døde fuglene og alt mulig. Oljeulykker, det som skjedde i Japan, dette er menneskestyrt. Det har jeg fått vite fra denne kilden. Vi er for mange mennesker på jorda og de har lyst til å bli kvitt noen.

Jannicke reiser seg brått.

- Nei, jeg blir drept hvis jeg sier dette.

Jeg vil ikke sette livet mitt i fare. Nå holder det.

Hun legger de hemmelige notatene tilbake.

Der hvor predikantene en gang sto og forkynte Guds vilje og vrede, har Jannicke bygget en scene. Instrumentene står der og venter, mikrofonene bukker mot de tomme barkrakkene nede på gulvet. Lysene er skrudd av. Det er som om hele rommet savner mennesker.

- Jeg er aldri alene. Jeg har så mye folk rundt meg vanligvis, men ikke nå som dere er her, sier Jannicke og fyller vann i glasset.

- Jeg har alltid vært livredd for å være alene, men nå går det greit. Ofte er det bedre å være alene. Desto mer folk, desto mer problemer.

- Har du savnet å ha en egen familie?

- Jeg har jo tenkt på det noen ganger, men da måtte jeg ha byttet bort det spennende livet jeg har levd.

Hun blir sittende og stirre mot lyset som siger inn gjennom gardinene.

- Moren min sier jeg ikke hadde passet som mor, men det er jeg uenig i. Hun synes bare ikke ... Jeg vet ikke. Jeg tror hun er veldig glad for at jeg ikke har barn. Jeg har aldri ønsket meg det. Det er sikkert bare slitsomt med barn, de skriker og krever masse hele tiden. Det er ikke sikkert det passer for meg, sier hun og fikler med det løse ermet på genseren.

- Det er lettere med hunder, de maser ikke hele tiden.

30-årsjubileet for «Svake mennesker» skal markeres stort. Det var en fan av Jannicke som hadde sett bilde av huset hennes i Se og Hør, som foreslo at de skulle ha en fest der.

- Så nå skal jeg ha et party, feire jubileet sammen fansen, hjemme hos meg. I juni blir det weekendparty her. Vi har satt opp busstur fra Oslo til hotell, deltakerne vil bli fraktet i limousiner hit og vi skal ut med hest og vogn og ha Jannicke-quiz i skogen. Alt er inkludert i prisen, de skal ikke tenke på noe, forteller Jannicke.

Markeringen er allerede utsolgt.

- Er det ikke litt skremmende å slippe fansen så nært?

- Jeg er ikke redd noe jeg, vettu. Men jeg kommer til å ha vakter og bodyguards og alt den dagen, altså.

- Så du er litt redd?

- Nei, men man vet jo aldri hvem som kommer, om det kan bli bråk, slåssing ... Man vet jo ingenting om disse menneskene.

Hun retter på brillene.

- Jeg stoler ikke på noen egentlig, det er sånn det har blitt. Mennesker i dag er ikke som før, de er ikke lojale. Det er et helt annet samfunn nå.

Hunden Rambo lunter ut av døra, over den nye terrassen og ned på plenen. Der pisser den på Kawasakien. Kameraene langs husveggene følger med. Ellers er alt ubevegelig. Det er ingen som kommer for å ta henne. Utafor det nymalte gjerdet er det bare en tom landevei og en overgrodd eng ned mot det vesle vannet.

- Jeg er ikke redd for å dø, jeg tror ikke det finnes en død. Ikke sjelelig, I hvert fall.

Hun smiler så rynkene under sminken blir tydelige. Den ene hånda hviler på det massive trebordet, den andre stryker valpen gjennom pelsen.

- Det var en på Facebook som spurte meg om jeg kunne tenke meg å leve evig. Da svarte jeg nei. Jeg liker ikke denne jorda så godt at jeg kunne tenke meg å være her for alltid.

På alle veggene henger bilder av henne, fra fester, konserter, seine kvelder. Platecoverne henger der de også, på det eldste er hun bare 19 år. Hun synes hun ser så uskyldig ut.

Jannicke klemmer hånda rundt bilnøklene.

- Tenk å sitte fast her på jorda, det må være som å sitte i fengsel. •

magasinet@dagbladet.no