Vålerengas cup-exit er dum, men isolert sett et lokalt anliggende på Oslos østkant. Samlet forteller imidlertid cupresultatene om et nasjonalt kvalitetsproblem.

Tips oss 2400
Oslo - torsdag 12. mai:

VÅLERENGA ER MORNA i cupen, Strømsgodset, Sarpsborg, Brann, Stabæk og Start karret seg videre etter ettmålseirer, og de fleste andre - minus Rosenborg og Aalesund vant - sine kamper med to og tre mål.

På en normal toppfotballdag ville det vært helt greit.

NÅR VI SNAKKER om andre runde i cupen og motstandere som Kjelsås, Hasle/løren, Birkebeineren, Fana, Vindbjart, Træff, Gjøvik and you name them - da lukter jeg den kvalitetskrisen mange snakker om.

FOR TIPPELIGAKLUBBER MED 50 til 100 ganger så store budsjetter - Kjelsås har eksempelvis 1,4 millioner, Vålerenga har 137 millioner - skal selvfølgelig slå disse klubbene lett når det gjelder.

EN SLENGER SOM den på Kjelsås kan forekomme ja - det ligger i cupens natur og forekommer i alle ligaer. Men tippeligaproblemer landet rundt? Det er en svakhet.

TIPPELIGAEN ER ET nasjonalt produkt hvis elleville særegenhet har slått til fordi det etter seks serierunder er scoret over tre mål i snitt per kamp.  Det er fint. I Norge.

MEN NÅR SOMMEREN kommer og våre antatt beste lag skal kvalifisere seg for de europeiske turneringene som bærer den eneste reelle kvalitetsmåleren er jeg redd det ikke er like fint. Bare nye stygge resultater.

DENNE VÅREN HAR vi opplevd at Vålerenga har mistet det, Rosenborg har funnet tilbake noe etter en skrekkelig start, Viking er fortsatt det lukkede kaoset klubben har gjort seg selv til og Molde prøver og feiler under Ole Gunnar Solskjærs jomfruår som trener.

Det beste av de fire mest betrodde lagene før seriestart, Molde, ligger etter seks serierunder på 10. plass.

DET ER FORTSATT early days som man sier i England. Og det er mange årsaker til at tingenes tilstand er som den er. Men ingen av disse (bort)forklaringene hjelper på den kvaliteten landets viktigste fotballherrer inntil videre bare debatterer off record.

FOR DET ER ingen trøst i at bare fire av 16 Tippeligalag driver ryddig butikk, mens sju av dem sjangler videre faretruende nær stupet.

I Lillestrøm, Stabæk, Brann, Tromsø (verst), Fredrikstad, Sogndal og Sarpsborg står det så dårlig til at de ikke klarer å skjule det en gang.

Og på sikt blir det ikke bedre fotball av det.

FOR NOEN UKER siden, i pausen mellom Rosenborg og Vålerenga på Lerkendal, diskuterte jeg kvalitetsnivået med Rune Bratseth. "Mye dårligere enn for fem år siden", sa den tidligere Bundesliga-proffen,  landslagskapteinen og RBK-direktøren.

Og jeg tror ikke han bommer - jeg tror Rune B. har helt rett.

Cupresultatene tirsdag var en stygg påminnelse om det.

PS! Ståle Solbakken er på vei til Köln, skriver Tysklands normalt mest etterrettelige avis på fotballnyheter. Jeg blir også fortalt at forhandlingene med NFF er i gang.

Det kan ikke overraske noen. Det eneste som synes sikkert er at han ikke blir Norges neste landslagstrener. Og det har jeg ment siden jeg skrev det i spalta mi i Dagbladet  4. november 2009.

For fotballen lever etter sine egne uskrevne lover.

Der ingenting gjelder.

Aller minst kontrakter.

Det eneste vi vet om dem er at de er til for å brytes.

Når timingen er riktig.

Eller for å si det som sant er:

Når resultatene, scoringene og pengene sier det skal være sånn.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør