INNLEGG:

Jeg har en sønn på sju år og er fullstendig fortvilet.

Tilsynelatende tenker han på å begå selvmord. To ganger i løpet av siste måned har han sagt at «Jeg tror det ville være best for alle hvis jeg ikke var her mer». Når jeg spør om han mener at han tenker på å ta sitt eget liv, bekrefter han dette. Jeg kan ikke forstå hvordan dette stemmer med livet han lever.

Hans far og jeg ble skilt da han var tre år gammel. Faren var voldelig mot meg, og vi hadde flere daglige krangler og sammenstøt før jeg endelig fikk nok og ba ham flytte ut. Han har sønnen vår fire dager, to ganger i måneden, og han er ikke oppfarende eller voldelig mot ham. Dessverre bruker han mye tid på å baktale meg, han ringer også ofte og beskylder meg for å være en dårlig mor mens min sønn hører på.

Når jeg spør sønnen min hvordan det er å høre faren hans skjelle meg ut, trekker han bare på skuldrene og vil ikke snakke om det. Vi har prøvd familieterapi, men ingen av terapeutene har klart å trenge gjennom til min eksmann, som for øvrig for akter «psykologer og liknende».

Jeg har etter hvert skjønt at jeg ikke er en dårlig mor. Sønnen min og jeg har det fint sammen, og han klarer seg fint på alle måter, både sosialt og på skolen. Han har det hyggelig med min nye mann, og de gjør mange ting sammen.

Hvorfor er min elskede sønn så fortvilet , og hva kan jeg gjøre for å hjelpe ham? Jeg vet jo at barn i den alderen tenker mye på
døden, men det gjør meg så redd og ulykkelig at jeg etter hvert ikke tør å la ham være alene.

JESPER JUUL SVARER:

Det skjønner jeg godt! Din sønns uttalelser får alle mine alarmklokker til å ringe. Jeg er temmelig sikker på at han mener nøyaktig det han sier, nemlig at både du og hans far ville hatt det bedre, hvis dere ikke hadde ham å krangle om. Dette har vart i nesten sju år (!), det er mer enn nok til å knekke et hvert barns tillit til at de voksne vil finne en løsning.

Som alle andre barn føler han at det er hans skyld at foreldrene krangler, uansett hvor ofte han hører at det ikke er det. Han kan ikke tro annet, siden han åpenbart er årsaken til den årelange krangelen mellom dere.

Mitt forslag er delt i fire:

Først skriver du følgende til din eksmann: «Vår sønn har fortalt meg at han overveier å begå selvmord, fordi han ikke lenger holder ut å høre oss krangle. Dette er så alvorlig at jeg har bestemt at jeg ikke lenger vil snakke med deg. Avtaler om samvær og besøk skal foregå via sms. Hvis du likevel ringer, legger jeg på røret».

Neste skritt er at du setter deg ned min din sønn og sier omtrent dette:

«Jeg er så fortvilet over at du tenker på å ta ditt eget liv fordi du ikke holder ut at vi krangler og bråker. Jeg er så lei meg for at dette har vart så lenge før jeg innså hvor utrolig vanskelig det er for deg. Unnskyld.

Jeg har skrevet til din far og sagt at jeg ikke vil snakke mer med ham. Jeg skulle ønske at jeg også kunne få ham til å slutte å snakke stygt om meg, men det klarer jeg nok ikke».

Hvis du begynner å gråte så er det helt greit.

Uansett hvordan din sønn reagerer kan du som tredje handling fortelle ham at du har skrevet til meg for å få hjelp, og vise ham denne spalten. Jeg vil veldig gjerne høre hvordan han reagerer på den.

Det fjerde er at jeg vil oppfordre din nåværende mann til å tilby din sønn sitt vennskap og fortrolighet. Guttebarn har en tendens til å beskytte mødrene sine. Derfor holder de ofte informasjon tilbake, som de ville hatt godt av å dele med en voksen. Din sønn har et stort behov for å snakke med en voksen mann, så lenge hans egen far er på sandkassenivå i samværet med sønnen sin.

INNLEGG

Kjære Jesper Juul

Takk for at du ga deg tid til å svare meg.

Min sønn brøt sammen i gråt da jeg leste spalten for ham. Med ett var han bare en liten og fortvilet gutt, som slapp alt løs. Jeg er fremdeles rystet over hvor mye han har båret på i så mange år. Nå kan vi endelig snakke om det. Han har lovet meg at han ikke skal ta livet sitt.

Min mann vil gjerne følge dine forslag, men er usikker på om han er den rette til det. Han har selv vært utsatt for voldelige overfall fra min eksmann et par ganger. Hva mener du?

PS: Jeg har fulgt med i dine spalter lenge, og er blitt krenket over at du noen ganger beskriver foreldre som selvopptatte. Det
blir jeg aldri igjen, for herregud så selvopptatt jeg har vært de siste fem åra! Jeg håper jeg kan tilgi meg selv en dag.


SVAR

Deilig å høre!

Hils din mann og si at nettopp fordi han har vært i nærkontakt med din eksmann er han toppkvalifisert. Ikke fordi han skal bruke energi på å kritisere din eksmann, men fordi han i likhet med din sønn er blitt offer for hans hjelpeløshet. Det gir dem en taus, felles erfaring som de kan bygge et fint vennskap på. Selv om det kan være vanskelig å forstå, er det ofte i tausheten vi hankjønnsvesener finner nærhet og tillit til hverandre.

Uansett hvordan din eksmann vil reagere fra nå av, vil din sønn ha det privilegium å vokse opp med to meget ulike mannlige forbilder. At han så raskt åpnet seg for sorgen og smerten tyder på at han ikke er blitt en kopi av sin far, som åpenbart
mangler kjennskap til sine egne følelser. Jeg skal ikke blande meg inn i din tilgivelsesprosess, men bare gjøre deg oppmerksom på følgende:

En mors skyldfølelse er ikke årets julegave til barna hennes.•