Edy Poppy får anmelderen til å rødme.
«Sammen. Brudd»
- Forfatter:
- Forlag: Gyldendal
ANMELDELSE: «Mor ligger på kne foran far og får aldri nok. Kopulasjonen tiltrekker insektene. Mors kinn er røde med fluer på.
Jeg skuer misunnelig bort på henne, for jeg har også lyst på far.»
Sier jeg-personen i novellen «Å være alene er ikke det samme som å være ensom.» Hun gjenerindrer sommeren da hun var femten, og beskriver inngående et omvendt Ødipus-forhold: «Jeg tenker på ord som blod, blodskam. Og at jeg ikke skammer meg, gjør at jeg skjemmes.» Det er på sin provoserende måte en vond-vakker kjærlighetsfortelling, og det er dit Edy Poppy vil i «Sammen. Brudd»
De syv novellene handler alle om parforhold i en eller annen form. Om brudd, ensomhet, erotikk, obskøniteter, analiteter og sekreter: «Jeg tiltrekkes av det frastøtende» heter det et sted, og novellen «Byller» er frastøtende.
Den handler om et eldre, isolert, byllebefengt par. Hun har smittet ham. Også den vond-vakker; urovekkende kjærlighetsfull da han klemmer ut det gule pusset av byllene hennes. Sydende av hat i den brutale avslutningen.
Edy Poppy er pseudonym for Ragnhild Moe. Hun debuterte med «Monotoni. Anatomi», en franskinspirert erotisk roman, delvis selvbiografisk. Poppy bruker seg selv også i sin utgivelse nummer to. Den kanskje vakreste novellen i denne boka, «Regnskillet» handler om Ragnhild og Cyril. De er skilt. Ikke fordi de har vokst fra hverandre, men fordi de er tvillingsjeler. Med en gjensidig seksuell likegyldighet som gjorde at «det alltid måtte noe beklemt eller makabert til for å tenne dem».
«Jeg føler at jeg ikke har vært ærlig nok i novellene. Ikke modig nok heller. Jeg har prøvd å skrive om sammenbrudd på alle mulige måter, en slags miserenes encyklopedi, om du vil.
Men jeg har bare såvidt rørt ved overflaten, uten noen gang virkelig å møte mitt eget blikk, eller leserens,» skriver Ragnhild i «Den siste novellen».
Det er formulert som et følgebrev til redaktøren der hun slakter novellesamlingen vi sitter med i hendene. Det er for mye litteratur, for lite sant, heter det. Språket hindrer sannheten. Noe av det samme var Geir Gulliksens tema i «Tjuendedagen». Der ville han overgå språket gjennom språket, og satte seg fore å skrive autentisk blant annet om seksualitet. Så autentisk at han ifølge seg selv rødmet da han skrev. Og at i hvert fall jeg rødmet da jeg leste.
Også «Sammen. Brudd» er i passasjer rødmende pinlig lesning. Ikke fordi det er dårlig. Tvert om. Det er nydelig skrevet, poetisk, renskåret, blottet for de klisjèer de fleste tyr til når de skriver om seksualitet.
Om ikke Poppy selv opplever det hun skriver som autentisk, gjør i hvert fall jeg det.
Jeg skuer misunnelig bort på henne, for jeg har også lyst på far.»
Sier jeg-personen i novellen «Å være alene er ikke det samme som å være ensom.» Hun gjenerindrer sommeren da hun var femten, og beskriver inngående et omvendt Ødipus-forhold: «Jeg tenker på ord som blod, blodskam. Og at jeg ikke skammer meg, gjør at jeg skjemmes.» Det er på sin provoserende måte en vond-vakker kjærlighetsfortelling, og det er dit Edy Poppy vil i «Sammen. Brudd»
Frastøtende
De syv novellene handler alle om parforhold i en eller annen form. Om brudd, ensomhet, erotikk, obskøniteter, analiteter og sekreter: «Jeg tiltrekkes av det frastøtende» heter det et sted, og novellen «Byller» er frastøtende.
Den handler om et eldre, isolert, byllebefengt par. Hun har smittet ham. Også den vond-vakker; urovekkende kjærlighetsfull da han klemmer ut det gule pusset av byllene hennes. Sydende av hat i den brutale avslutningen.
Franskinspirert erotisme
Edy Poppy er pseudonym for Ragnhild Moe. Hun debuterte med «Monotoni. Anatomi», en franskinspirert erotisk roman, delvis selvbiografisk. Poppy bruker seg selv også i sin utgivelse nummer to. Den kanskje vakreste novellen i denne boka, «Regnskillet» handler om Ragnhild og Cyril. De er skilt. Ikke fordi de har vokst fra hverandre, men fordi de er tvillingsjeler. Med en gjensidig seksuell likegyldighet som gjorde at «det alltid måtte noe beklemt eller makabert til for å tenne dem».
«Jeg føler at jeg ikke har vært ærlig nok i novellene. Ikke modig nok heller. Jeg har prøvd å skrive om sammenbrudd på alle mulige måter, en slags miserenes encyklopedi, om du vil.
Men jeg har bare såvidt rørt ved overflaten, uten noen gang virkelig å møte mitt eget blikk, eller leserens,» skriver Ragnhild i «Den siste novellen».
Autentisk
Det er formulert som et følgebrev til redaktøren der hun slakter novellesamlingen vi sitter med i hendene. Det er for mye litteratur, for lite sant, heter det. Språket hindrer sannheten. Noe av det samme var Geir Gulliksens tema i «Tjuendedagen». Der ville han overgå språket gjennom språket, og satte seg fore å skrive autentisk blant annet om seksualitet. Så autentisk at han ifølge seg selv rødmet da han skrev. Og at i hvert fall jeg rødmet da jeg leste.
Også «Sammen. Brudd» er i passasjer rødmende pinlig lesning. Ikke fordi det er dårlig. Tvert om. Det er nydelig skrevet, poetisk, renskåret, blottet for de klisjèer de fleste tyr til når de skriver om seksualitet.
Om ikke Poppy selv opplever det hun skriver som autentisk, gjør i hvert fall jeg det.
