Spalten «Ordets musikk» som sto på trykk 7. mai handlet om betydningen av at voksne bruker et personlig oppdragerspråk, framfor et tradisjonelt. Det førte til flere korte spørsmål, som av en eller annen grunn alle kom fra mødre til toåringer:

«Sønnen vår har nettopp fylt to år, og har en uvane med å kaste lekene sine ned på gulvet. Vi har sagt mange ganger: «Slutt med det!» «Det får du ikke lov til», og så videre, likevel bare fortsetter han. Det mest provoserende er at han gjør det med et stort smil, som om han vil erte oss. Ellers skjønner han alt vi sier til ham, og han begynte å snakke veldig tidlig selv. Skjønner han ikke hvor grensa går, og hvordan kan vi straffe ham på en måte som passer for et barn på hans alder?»

«Vi har en datter på to år som ikke respekterer grensene vi setter for henne. Selv når vi ser strengt på henne og med tydelig stemme sier: «Slutt med det!», gjentar hun handlingen flere ganger. Hvor ofte må man gjenta dette før barn i den alderen skjønner at man mener alvor? I tillegg ler hun ofte mens hun gjør disse tingene som ikke er lov.»

«Hei, lurer på om barn som biter og slår forstår at de påfører andre smerte? Jeg vil jo tro de fleste toåringer forstår at dette er galt, men at de kanskje har problemer med å se konsekvensene? Jeg lurer på hva de tenker når de gjør sånne rampestreker. Jeg har hørt at de ikke har utviklet empati og en del andre følelser ennå, men vet ikke om det er tilfelle».

La meg begynne med å slå fast at toåringer ikke kan forutse konsekvensene av alle handlinger. Det er akkurat det de er i ferd med å lære seg. Når det gjelder foreldrenes verdier, grenser og normer er det en læringsprosess som er sånn passe fullført når de er omkring fem år. Det betyr ikke at alt skal gjentas i det uendelige de neste tre åra, men mer om det seinere.

Et annet nøkkelord er empati. Det betyr egentlig menneskets evner til å sette seg inn i andres følelser, tanker og reaksjoner, evnen til innlevelse. De seinere år har det dessverre fått en litt annen betydning, nemlig sympati, det betyr medfølelse og kommer derfor
nødvendigvis etter innlevelsen.

Barn er født med evnen til empati i den forstand at de helt fra tidlig alder kan sanse andre menneskers stemninger. Det tar tid og framfor alt øvelse å kunne forbinde andre menneskers stemninger, følelser og reaksjoner med egne handlinger: Anne blir lei seg fordi jeg tar lekene hennes; mor blir sint fordi jeg slår henne.

Denne utviklinga er avhengig av tilbakemeldinger fra andre mennesker, enten det er voksne eller barn.

Karakteren til denne tilbakemeldinga er avgjørende for hvordan og hvor solid de ulike sentre i hjernen knyttes sammen. Jo mer et barn får oppleve foreldrenes følelser, jo hurtigere utvikler evnen til empati seg. Når en toåring slår sin mor i frustrasjon, er det derfor morens personlige reaksjon som avgjør hvor fort barnet lærer seg at man ikke skal slå mor. Hvis mor faktisk blir sint fordi barnet slår, er det flere muligheter:

• Hun kan se barnet i øynene og si med sint stemme: «Slutt, dette vil jeg ikke ha noe av!» Dette er den optimale reaksjonen, både når det gjelder å gjøre inntrykk på barnet, bidra til evnen til empati, og bringe seg selv i følelsesmessig balanse.

• Hun kan se strengt/fordømmende på barnet og si: «Nei, dette er ikke lov!» Dette gir barnet følelsen av at det er noe galt med barnet selv. Det hemmer barnets empatiutvikling fordi barnet ikke skjønner forskjellen på om de gjør noe galt eller det er noe galt med dem, så den henvender seg bare til barnets intellektuelle forståelse. Denne (kognitive) forståelsen begrenses også av opplevelsen av å gjøre feil eller være slem.

Foreldre har mange andre reaksjonsmønstre som det vil ta for lang tid å beskrive i denne sammenhengen. Jeg vil heller tilbake til den mest hensiktsmessige reaksjonen, der mors ord og følelser henger sammen i et kraftfullt, personlig budskap.

Før man som foreldre velger mellom ulike måter å kommunisere med sine barn på, er det en god idé å vurdere hva man ønsker å oppnå med budskapene. Hva er det vi ønsker at barnet skal lære?

• Å frykte konsekvensene?

• Å være lydig for enhver pris?

• Å respektere andre menneskers personlige grenser?

Etter min mening er det siste å foretrekke. Her blir forskjellen på de personlige grensene viktige: Hva jeg vil og ikke vil, hva jeg liker og ikke liker. Jeg har ikke noe imot at barn lærer å overholde og respektere generelle regler innenfor familien eller andre steder. Likevel viser all erfaring med barns personlige og sosiale utvikling at denne evnen og viljen blir langt bedre integrert i barnets personlighet og sosiale kompetanse om de i de første fem-seks leveåra har fått optimale muligheter til å utvikle empati og respekt for andre menneskers personlige (og dermed også ulike) grenser.

For ikke mange år siden var barneoppdragelse «Management by fear» i mange familier, fordi man mente at barn skulle tvinges til å gjøre det riktige, ellers ville de gale instinktene dominere.

Nå vet vi at barn gjerne vil samarbeide, og at dette samarbeidet blir best jo mer personlige, nærværende og autentiske foreldrene er i kontakten (akkurat som i kjærlighetsforhold mellom voksne).

Når disse toåringene er i full fart med å skaffe seg erfaringer om verden og bygge relasjoner til foreldrene, lønner det seg å forholde seg til deres atferd som om det var en invitasjon:

«Jeg vil gjerne vite hvem min mor er akkurat nå». Ofte er de spontane og personlige reaksjonene fra voksne ikke nok til å bygge denne relasjonen, ofte går det for sakte å bygge den gjensidige respekten.

Da er tiden inne for konsentrert dialog, der den voksne setter seg sammen med barnet, ser det vennlig inn i øynene og sier: «Du, jeg har lagt merke til at du synes det er morsomt å kaste lekene dine rundt omkring. Det liker ikke jeg, og jeg vil gjerne at du slutter med det så snart som mulig. Kan du gjøre det for meg?»

Ikke for å tvinge barnet til et løfte eller inngå en avtale, men for at barnet skal være helt sikker på hvor han har sin mor, og dermed få mulighet til å gi henne det hun ønsker seg.

Med litt øvelse og vilje til oppriktighet, vil man oppleve at det fort blir en helt ny tone, ikke bare i barnets atferd, men også mellom partene. Ikke et rollespill der den ene belønner og straffer, men en sameksistens hvor begge parter og deres innbyrdes relasjon vokser og utvikler seg kvalitativt, fordi strategien avløses av kontakt og gjensidig respekt.•

magasinet@dagbladet.no