- Om jeg har e-post?

Dag Solstad skyver brillene opp på nesa.

- Ja, ja. Jeg har e-post. Men nå er den i Berlin.

- E-posten din er i Berlin?

- Ja, altså min kone, Therese, er i Berlin. Det er hun som ordner alle sånne ting.

Det var en solfylt mandag i mai, og Dag Solstad hadde ønsket oss velkommen inn i den store leiligheten på Skillebekk i Oslos ambassadestrøk.

I funklende ren skjorte og blå blazer, labber forfatteren over gulvet i et par blå hotelltøfler fra Dresden. Han går som han snakker: Hulter til bulter, og det er ikke godt å si om han skal til venstre eller høyre. Han viser vei gjennom biblioteket, og inn i stua med gipsrosetter i taket og et sigarettetui i sølv på bordet. Dag Solstad har trappet ned til tre om dagen.

- Har du ambisjoner om å slutte?

- Overhodet ikke. Jeg tar en røyk til frokost, etter middag til dagens konjakk, og en på kvelden.

Til uka blir Dag Solstad hyllet på åpningen av årets litteraturfestival på Lillehammer. Nasjonalbiblioteket har allerede åpnet en utstilling som markerer forfatterens 70-årsdag som finner sted 16. juli. Kanskje mest uventet var det at den gamle marxisten for første gang i sitt liv i ble spurt om å holde en 17. mai-tale i hjembyen Sandefjord. Og takket ja.

- Er ikke 17. mai borgerskapets dag?

- Jo, men i gamle AKP var 17. mai en seriøs kampdag, og jeg sa ja på refleks.

- Har du angret?

- Ja, klart det. Mest fordi det er en fryktelig vanskelig sjanger, klisjeene står jo i kø. Jeg er faktisk veldig glad i fedrelandet mitt, men jeg har ikke så lett for å uttrykke det i de forventede svulstige vendinger.

- Er denne talen den endelige forsoning med din fødeby?

- For mitt vedkommende er jeg forsont for lenge siden. Men etter det jeg har fanget opp, er ikke alle i byen villige til å forsone seg med meg.

- Ordføreren i Sandefjord har sagt at han er usikker på hvor stor sympati den voksne befolkningen i byen har med deg. Kan du forstå det?

- Klart jeg skjønner at folk kan være fornærmet når jeg har sagt at fødebyen min burde asfalteres og gjøres om til storflyplass. Og jeg var uheldig i fjor, da jeg snakket om navnet på Sandefjords nye stadion, Komplett.no. Arena. Jeg kalte det komplett idioti, og det skapte også en del brudulje, sier han og humrer.

- Jeg forsøkte å redde meg med å si at det er enda verre i Odd og Skien. Skagerak Arena!

Han rister på hodet, men hvor er det blitt av krøllene? Hadde ikke dette vært Dag Solstad, kunne han blitt mistenkt for å ha brukt rettetang. Nå henger håret som en mopp nedover kraftige kinnskjegg.

- Skagerak Arena er enda mer idiotisk! Ha-ha-ha! Skien er en av byene som ligger lengst fra Skagerak. Ja, så da ble de også sinte i Skien, da. Men, men.

- Blir du fortsatt svett i hendene når du stiger av toget i Sandefjord?

- Nei, det har gått over. Dette med Sandefjord og meg er egentlig privat. Da jeg tidligere snakket om Sandefjord, snakket jeg vel egentlig om noe inni meg selv på en måte, ja, jeg tror det var sånn. Og da jeg skjønte det, så var det ikke så farlig lenger.

- Så når du sier du er forsont med Sandefjord, så er du egentlig forsont med deg selv?

- Det vet jeg ikke. Men det virker.

Dag Solstad er helt klart blitt en mildere mann på sine eldre dager. Men så har han også hatt en del å gå på.

- Da jeg nylig leste inn «Arild Asnes, 1970» på lydbok, tenkte jeg «for et voldsomt raseri jeg hadde på 70-tallet».

- Du var en veldig sint, ung mann?

- Jo, men du må huske på at jeg også var mye fullere enn de fleste. Da mister man gjerne litt hemninger.

- Hvorfor ville du slå ned forfatter Frode Grytten på en av Aschehougs hagefester?

- Hva? Skulle jeg det? Når var det?

- Det er noen år siden. Du blandet deg inn i en debatt, så på Grytten og sa du skulle slå ham ned. Du måtte bare pisse først, og så kom du aldri tilbake.

- Hm, sier du det? Det kan jeg ikke huske. Kan det ha vært på grunn av fotballsynet hans? Det må det ha vært, det er i så fall den eneste grunnen for å ville slå til Frode Grytten. Han er fra Odda, han kommer ikke fra en fotballby, og vet ikke hvordan det alltid er å måtte forsvare seg mot nedrykksspøkelset. Grytten er en medgangssupporter som velger seg fotballag som han skulle velge seg musikk fra en jukeboks. Det blir sånn «nå liker jeg Barcelona fordi de spiller så fin fotball». Vi andre må ha det laget vi er født og oppvokst med.

- Er det andre forfattere du har lyst til å slå ned?

- Nei, ikke nå. Ikke Frode Grytten heller. Tvert imot.

- Var det mer moro da du var sintere?

- Det er praktfullt med temperament, og jeg kan savne det i skrivingen. Men jeg vil aldri prøve å kopiere det, den tiden er over. Nå har jeg andre virkemidler, og må si at jeg skriver vel så bra som før.

- Skriver du nå?

- Nei. Ingenting.

- Skal du skrive mer?

- Ja, jeg håper da det. Om jeg skulle satt meg ned i morgen, ville jeg trengt fjorten dager før jeg hadde visst hvor jeg skulle lete etter en ny roman. Lysten kommer ikke så fort, men jeg kjenner at den er her nå.

- Denne nye mildheten din... er det et utslag av resignasjon?

- Nei, det vil jeg ikke si. Jeg har bare trukket meg litt tilbake, og er stort sett å finne i mitt eget bibliotek. Og det mennesket som har et bibliotek å trekke seg tilbake til, det skal man verken kritisere eller beklage.

Geir Petter Hjorthol disputerte i forrige uke for doktorgraden med avhandlingen «Tilbaketrekninga. Litteraturens politikk i Dag Solstads forfattarskap». Han mener det er en myte at Dag Solstad er blitt mindre politisk med årene. Men hvor mye har forfatteren endret seg? Det sies at den som ikke er radikal som ung mangler hjerte, den som ikke blir konservativ når han blir eldre mangler hjerne. Gjelder det også for den ferske 17. mai-taleren?

- Jeg deler nok flere synspunkt med de verdikonservative i dag, men stemmer ikke Høyre, for å si det slik. Det åpenbart eneste fornuftige i framtida er å sette bremsene på. Denne stadig kommersialiseringen av samfunnet og kunstlivet er forferdelig, den amerikanske kulturimperialismen gjør meg vel så vondt som deres våpenimperialisme. Men om noen kaller meg verdikonservativ i dag, så sier jeg takk, gjerne det. Jeg har ikke lyst å være radikal og progressiv i dag. Jeg er ikke framtidas mann.

Dag Solstad er kanskje vår mest bejublede forfatter. Han er oversatt til 22 språk, har vunnet det som er av litteraturpriser, og blir av flere omtalt som den beste norske forfatteren. Gjennom tidene. Med all denne rosen, er det sånn at prestasjonsangsten kan ta over for lysten til å overgå tidligere utgivelser?

- Overhodet ikke, jeg har aldri hatt prestasjonsangst og har vært forsynt med en forbausende stor selvtillit hele veien. Jeg har heller ikke forandret så mye på skriverytmen, bortsett fra at det nå ikke går så mange dager bort i bakrus. Og så bruker jeg litt lengre tid.

- Drikker du mindre, eller reparerer du bedre?

- Reparere har jeg aldri gjort, nei, jeg drikker nok mindre. Eller jeg ødelegger færre dager med bakrus. Og så har jeg kuttet ned på spriten, jeg har hørt at det ikke er så bra. Ikke fra legen, men fra andre. Om sommeren er jeg jævla glad i gin og tonic, men i fjor gikk det bare ei flaske på en hel sommer, og da delte jeg med både kona og hennes venninner. I skriveperioder kan jeg nå basere meg på fire-en-fire.

- Fire-en-fire?

- Fire dagers arbeid, en dag fri, fire dagers arbeid. Det går automatisk. Så den fjerde dagen, vel å merke hvis jeg ønsker det, kan jeg drikke meg så full som jeg bare vil. For da har jeg en dag til å slappe av på. Før var det mye en-en-en.

- Kan du skrive i rus?

- Nei. Aldri. Andre kan det, og noen sier de skriver godt i bakrus. Jeg gjør ikke det.

- Kan du få gode ideer i fylla?

- Ja, ofte. Når jeg har jobbet hardt i fire dager med å skrive en side, så kan jeg sitte møkka full for meg selv og tenke at den setningen var bra, eller at dette må jeg forandre. Da slapper jeg av og ser ting fra en annen vinkel. Nei, det der fungerer fint for meg.

- Du har gjentatte ganger sagt at du egentlig ikke liker å skrive?

- Jeg har sagt så mye rart, men vet godt hva jeg mener. Egentlig kan jeg også si at jeg ikke liker å svømme. Jeg bader ikke før det er over 20 grader i vannet, men likevel står jeg på land og ser på det i lang tid før jeg kommer meg uti. Det er fristende, vannet er deilig, men jeg gruer meg likevel.

- Hva ville du vært uten skrivingen?

Dag Solstad lukker øynene og legger armene rolig på armlenene i den dype stolen. Etter en lang pause åpnes munnen, ikke øynene.

- Altså, jeg bestemte meg for å bli forfatter da jeg var 16 år. Siden har jeg ikke hatt lyst til å bli noe annet. Før jeg debuterte hadde jeg et nokså klart bilde av at om dette ikke går, så går det til helvete. Så svaret på ditt spørsmål er at det ville gått meg veldig ille. Ja, jeg har en klar følelse av det.

- Kommer du lettere unna med dine særegenheter siden du er en anerkjent forfatter?

- Nei, hva skulle det være? Jeg har tatt ansvar for mine barn så mye som en skilt småbarnsfar i min generasjon kan gjøre. Hva mener du egentlig?

- Hvordan ville omverden sett på Dag Solstad om du var en... bilmekaniker?

- Med mine talenter for mekanikk hadde det ikke gått bra. Men om jeg hadde vært en like god bilmekaniker som forfatter, så ville jeg hatt en veldig stor anerkjennelse.

Et veggur har stoppet på halv fem. Resten av stua ser ut til å ha stoppet opp en gang på 1990-tallet. Her er bunker med Lp-plater. I hyllene ved tv-en, som absolutt ikke er av den flate typen, står det stabler med VHS-kassetter. Eneste spor av nyere tider er en fersk utgave av Klassekampen, og en dvd med filmen «Gymnaslærer Pedersen» som fortsatt er innpakket i plast. Det kan ha vært rundt månelandingen i 1969 at Dag Solstad tenkte at nok fikk være nok, at han ikke ville være med på flere teknologiske framskritt.

Han skriver fortsatt sine bøker på en Fasit skrivemaskin, den kjøpte han brukt i 1977.

Oslos siste skrivemaskinreparatør har lagt ned, men forlagssjef Geir Berdahl i Oktober har kjøpt opp rikelig antall fargebånd som skulle holde til noen flere bøker fra Solstad.

- Problemet med de båndene er at de er svart/rødt, mens jeg egentlig bare vil ha svart. Så nå må jeg bruke et skrivemaskinbånd jeg ikke liker så lenge jeg lever.

- Det er ingen som lenger prøver å lokke deg over til dataverdenen?

- Nei, nei. Jeg er helt håpløs, ja, jeg vil nesten si at jeg er invalid når det gjelder praktiske gjøremål. I den lampa, sier han og peker på en stålampe bak sofaen:

- I den kan jeg skifte lyspærer, med de andre har jeg store problemer. Og den, sier han og peker på en lampe ved peisen:

- Den finner jeg ikke bryter til, men får til å bruke kontakten. Nei, det er vanskelig. Jeg må skrive bruksanvisninger til de enkleste ting. Da min kone forleden ringte og tipset om et radioprogram, klarte jeg ikke å skru på radioen. Therese greier heldigvis ganske mye, og så har jeg forleggerne mine. Og om ikke de kan fikse, så ringer de en mann som kan.

Lørdag om en uke skal Dag Solstad guide publikum i sporene til romanfiguren Fjord fra «Roman 1987», som utspiller seg i Lillehammer. Ifølge festivalen vil det være en feiring «til ære for dikteren og i undring over fenomenet Lillehammer». Men før det skal han hylles på åpningsforestillingen.

- Hylles? Det har jeg ikke sett. Er du sikker?

- Det står også i programmet at «åpningen av årets litteraturfestival vil hylle festivaltemaet Byen, Lillehammer og en av våre viktigste forfattere, 70-årsjubilanten Dag Solstad».

- Det står svart på hvitt? Ja, ja. Men så fint, da.

Det blir flere markeringer framover for jubilanten. Det blir seminarer og filmvisninger og en ny bok om hans forfatterskap. Det hele ender med stor, privat fest på Veierland. Akkurat som da han fylte 60 år.

- Du liker å bli feiret?

- Noe annet ville bli meningsløst å si. Rett og slett. Fordelen er at det demper smerten med å fylle 70 år. Hvordan gikk det med deg da du fylte 70, Graff?

- Jeg har glemt det allerede, sier Graff.

- Ja, det er det man får håpe på, sier Solstad.

Det eneste Dag Solstad kan tenke på, som er blitt bedre med åra, er at den verste dødsangsten har sluppet taket. Ellers er han fortsatt redd for alt mulig. Særlig joggere og syklister, han er en stor fare i trafikken der han går i sin egen verden. For hvor skal han gå? Polet, posten eller var det banken? Og tenker han en ny tanke, har han det med å ta kjapt til høyre.

- Det har vært nære på flere ganger, med min dårlige rygg kommer jeg meg aldri på beina om jeg blir påkjørt.

For Dag Solstad var barndommen lenge et avsluttet kapittel etter at han var ferdig med den. 11 år gammel mistet han faren, Ole Modal Solstad. Den ni år eldre broren hadde dratt til sjøs, og moren Ragna måtte livnære seg ved å selge sko. De var en fattig familie i rike Sandefjord. I yngre år sa Dag Solstad at han aldri skulle bruke barndommen litterært. Det var før han skrev den selvbiografiske romanen «16.07.41», som kom ut i 2002. Tittelen er hans fødselsdato.

Der skriver Dag Solstad om en lørdag ettermiddag, da han elleve år gammel som vanlig møter faren sin på stasjonen tilbake fra jobb som kontormann i Tønsberg. Men noe er annerledes, sønnen har akkurat brukt opp hele restlageret av leketøysfallskjermer som faren hadde tatt patent på i en kortvarig forretningskarriere som leketøysfabrikant. Sønnen har kastet dem ut over hele Sandefjord. I avslutningen skriver han:

«Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid.»

- Det avsnittet satt så langt inne at jeg holdt på å stryke det. Men jeg er veldig glad for at jeg beholdt det, heldigvis er jeg reflektert i forhold til hva jeg skriver.

- Husker du mye av faren din?

- Mindre enn jeg tror. Jeg har nok en del forestillinger som har satt seg, og det er sjelden jeg får nye. Han er blitt en veldig avrundet skikkelse, det dukker aldri opp trekk som ikke ligger i bildet fra før. Og så har jeg sluttet å drømme om ham, det er ikke så lenge siden.

- Er det trist?

- Ja. Men samtidig handlet drømmene om hans død. Og at han likevel ikke er død. Så egentlig er det godt at jeg ikke har dem lenger, det var veldig triste drømmer.

- Er det tilfeldig at mange forfattere har hatt store tap tidlig i livet?

- Nei, det tror jeg ikke. Slike opplevelser er nokså skjellsettende. På en eller annen måte får du store forpliktelser, du må blant annet være din egen far. Men nå er jeg faktisk ferdig med den opplevelsen. Da jeg skrev boka, var det rett og slett for å gi ham et minnesmerke.

Det kan være rart å tenke på, men Dag Solstad har også en gang vært en ung og ukjent forfatter. Han var 24 år og solgte aviser for Narvesen utenfor Torggata bad i Oslo, da han fikk beskjed om å ringe Aschehoug. Forlaget hadde antatt novellesamlingen «Spiraler», på tross av at konsulenten skrev i sin uttalelse om unge Solstad at «Mannen er gal, men det var Strindberg også».

Det ble flagget på halv stang dagen Dag Solstad møtte opp hos Aschehoug for å signere sin første kontrakt. Det var dagen Aksel Sandemose døde. Men har Solstad skrevet seg inn i evigheten nå? Vil han bli lest om hundre år?

- For meg er det en deilig tanke. Eller, ikke deilig, det var et dårlig ord, men klart, jeg har satset mye på dette. Mye mer enn hva folk tror. Heldig er det mennesket som har skrevet en eller to linjer som overlever sin egen tid. Det mennesket har hatt veldig flaks.

- Du satser på å bli udødelig?

- Ja, det vil jeg si. Det er et ønske.

Utenfor balkongdøra skramler trikken, og det tutes fra danskebåten på vei ut Oslofjorden.

- Hør, hør! Nå er det danskebåten som advarer meg mot å snakke om dette.

- Er ønsket om å bli udødelig et utslag av forfengelighet?

- I aller høyeste grad. Det er derfor jeg fikk det signalet fra danskebåten, dette er ikke noe jeg bør snakke om.

Han er blitt flinkere til å holde igjen, men det glapp i fjor da han i et intervju med Dagbladet sa at «dagens unge er noen bortskjemte jævler som tror det en prestasjon å være på internett».

- Sa jeg virkelig det? Ja, ja. Det er veldig lett å gjøre narr av de unge, men jeg vil ikke gjøre det i tide og utide. Ikke i dag. La meg heller si det slik at jeg er mer forundret over dagens unge, spesielt unge menn. Selv er jeg glad jeg har tre døtre, og ikke gutter.

- Hva er galt med oss?

- Det er bare ikke deres tid. Det ser jeg, og dere sliter mer enn dere er klar over. Jenter fungerer bedre, og har gjort det i lang tid. Virkelig vakre jenter har alltid giftet seg med menn som er 15-20 år eldre. Og hvorfor det?

- Fordi de har penger og anerkjennelse?

- Nei, nei. Fordi jevnaldrende gutter er for umodne.

Her er det på sin plass å legge til at Therese Bjørneboe, datteren til Jens Bjørneboe, var 32 år da hun giftet seg med Solstad 23. juni 1995. Da var forfatteren tre uker unna 55 år.

- Hva var enklere for menn i din generasjon?

Dag Solstad lukker øynene igjen, han puster ut nesa, og nå hvisker han:

- Vi var ikke så jålete, dere er så jålete. Mer vil jeg ikke si, det får holde.

- Alt jåleriet i fotballen, demper det din lidenskap for sporten?

- Jeg skjønner spørsmålet, likevel må jeg innrømme at det stadig er veldig moro å se på. Men av prinsipielle grunner ser jeg ikke lenger Champions League.

- Hvorfor ikke?

- Nei, det er betalings-tv. Og det vil jeg ikke være med på. Men jeg savner det, jeg gjør det. Jeg savner det veldig.

- Kan du ikke bare betale?

- Det er også et annet problem, jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, hvordan jeg skal betale.

Dag Solstad ser over brillene, og smiler:

- Må jeg få meg en boks til tv-en som jeg putter penger på?•

kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no