Dagfinn var helt annerledes enn dem jeg hadde forelska meg i før. Han var liksom ikke min type, sier Pernille Sørensen.

Det var bak scenen på lille Smuget hun møtte ham. Dagfinn Lyngbø hadde nettopp gått av scenen, og snart var det hennes tur.
Dette var før «Melonas» og «Løvebakken», før Mette-Marit-parodien, lenge før showet hennes «Flink Pike» og tv-serien «Åse Tonight». Det var i starten av stand-up-karrieren, og det øyeblikket ektemannen ser tilbake på som det store, første møtet. Selv husker hun så vidt at han var der.

- I ettertid trodde jeg han booket meg som oppvarmer fordi han syntes jeg var en god komiker, men jeg tror det egentlig var fordi han var forelska. Men jeg somla lenge før jeg bestemte meg for å bli sammen med ham. Hadde jeg brukt litt lengre tid, så kunne jeg absolutt ha mista ham. Det var bare flaks at han gadd å vente.

Hun har akkurat parkert sin blanke, Ferrari-røde matboks av en elbil og småvagget inn til bordet på Sørkedalen Landhandel. For snart fire år siden flyttet hun og komikermannen Dagfinn Lyngbø fra Oslo og ut hit med sønnen Ludvik (3). I slutten av september kommer barn nummer to.

- Hvorfor somlet du sånn med mannen din?

- Jeg var sammen med en annen da vi møttes, så det var en naturlig begrensning. Da det ble slutt, ville jeg ikke gå for fort fram. Men det var også ... Jeg klarer ikke si helt hva det var med Dagfinn. Det var en annen rytme over han. Fordi han turnerte hele tiden, føltes det litt som å bli sammen med ei rockestjerne. Det var en blanding av skummelt og storveis, husker jeg.

I dag turnerer hun selv, og trenger ikke lenger holde forholdet hemmelig i frykt for å bli stemplet som «dama til Dagfinn Lyngbø». Enmannsshowet «Flink Pike» har gått siden september og fått gode kritikker. I går satte hun foreløpig punktum for turneen, og er snart klar for sommerferie og fødselspermisjon fram til våren. Det som gjenstår, er å delta for det norske landslaget under Stand Up Festivalen til uka.

- Jeg har vært så utrolig kvalm mens jeg har vært gravid, så det gjør ikke noe at det er sommerferie snart, for å si det sånn.

Med au pair får de til å kombinere kveldsshow og turnévirksomhet med familielivet. De siste månedene har derimot showene tatt litt mer krefter. Nå må hun ha ei bøtte stående rett bak scenen.

- Det er ikke så gøy å varme opp før en forestilling med å spy. Men jeg tror ikke noen i publikum har merka noe. Når du må fokusere på noe annet, glemmer du kvalmen.

Oslo-bussen durer forbi vinduene. I Sørkedalen er hun ikke veldig langt unna barndomstraktene. Men egentlig har bærumsjenta Pernille Sørensen brukt sitt voksne liv på å komme seg vekk fra hjemplassen og alt som hørte med. Hun passet aldri inn i de rosa poloskjortene. Mens klassekameratene hadde pannebånd, villaer og sommerhus i Kragerø, var hennes familie annerledes. Pernille hadde Cubus-klær, hjemmesydd ballkjole, rekkehus og ett par telemarkski - ikke tre.

- Jeg var mye flau over mamma og pappa, og skjønte ikke hvorfor vi ikke kunne bruke penger på det samme som de andre. Det tok lang tid før jeg skjønte at ikke alle hadde hytte på Tjøme eller i Kragerø. Det er nok slitsomt å være nøkterne foreldre i Bærum. Nå er jeg veldig glad for at de var sånn, men den gang ga det meg identitetskrise. Og det er ikke nødvendig å utsette ungene sine for det. Det orker ikke jeg å være med på, i hvert fall.

Rett etter videregående reiste hun til Trondheim og studerte statsvitenskap og medievitenskap. På Studentersamfundet ble komikeren vekket til liv gjennom amatør-stand-up. Etter som årene gikk, kom forespørslene fra Oslo, og snart ble det så mange av dem at hun valgte å flytte til hovedstaden.

I 2003 ble hun «Årets Nykommer» på Komiprisen.

- Når jeg blir lei av å stå på scenen, får jeg lyst til å gjøre ferdig hovedfaget mitt i statsvitenskap. Jeg tror alle kunstnerisk utøvende er innom tanken på at de skulle ha blitt møbelsnekker eller gjort ferdig hovedfaget sitt.

Hun pleier ikke å parodiere andre, og ler sjelden av parodier selv. Men i 2005 gikk hun på scenen og gjorde det som skulle bli en klassiker. Kronprinsesse Mette-Marit à la Sørensen var lut i ryggen, doven, hadde fjærfjong hatt som hang foran ansiktet og ei lang håndveske slepende langs bakken.

- Den lille greia fikk rørende mye fokus. Fortsatt ringer folk og spør «kan du ikke komme hit og være Liv Signe Navarsete?». Ha-ha, jeg kan jo ikke parodiere henne. Mette-Marit var bare noe vi gjorde på fjoll. Men jeg måtte ha henne med i showet mitt. Hun er jo selve definisjonen på «flink pike».

- Hva tror du Mette-Marit syns om parodien?

- Jeg vet ikke. Jeg kunne ha vært mye slemmere med henne, men jeg er ikke glad i altfor onde parodier. Jeg er jo bare litt ... slapp.

- Hvor går grensa?

- Jeg tenker mye på det. Noen har en stil hvor de skyter fra hofta og harver løs. Jeg er ikke så god på det. Jeg trekker meg i siste liten, «nei, forresten, sorry». Sier unnskyld samtidig som vitsen kommer, omtrent. Men parodier trenger ikke være ondskapsfulle. Det viktigste er å treffe noe folk er enig i at stemmer.

Folk syns visst mye stemmer med Pernille. På drøye måneder har over 50000 nordmenn sett hennes første soloforestilling. De fleste har vel også fått med seg at hun vil ha kontroll og oversikt. Gjøre alt perfekt.

Som barn var hun redd for alt. Redd for at huset skulle brenne ned. Redd for å gå av på feil stasjon. Redd for å ikke skjønne hvor mye hun skulle betale i butikken. Redd for at foreldrene egentlig var tyver med foreldremasker. Selv vet hun ikke hvor det kom fra. Noe av forklaringen kan ligge i at hun ble «pakket inn i bomull» som barn.

- Jeg er god på å ikke gjøre det samme med Ludvik. Jeg lar ham finne ut av ting selv.

- Hvordan da?

- Vi har pussa opp i fire år nå, og han har blitt glad i å sage. I starten fikk han ikke lov til å gjøre det alene, men nå har jeg skjønt at han ikke mister armer og bein selv om han sager litt alene i hagen.

- Sager han alene?!

- Det er ikke sirkelsag, da. Ha-ha. Han får lov til å sage kapp i biter og har et eget sagested. Men det er under oppsyn. Jeg trenger bare ikke stå én meter unna og følge med.

- Er det ei lekesag?

- Nei, vanlig voksensag. Men han får ikke ta den med i barnehagen eller leke med den på rommet, altså.

Kanskje skal vi også vente med å varsle barnevernet. For Sørkedalen består av svingete veier, ei døsig kirke i en sving, en landhandel som tatt ut av en film, Oslos minste skole og et bakteppe av grønne åser. Man kan forstå at pulsen har sunket drastisk etter noen år her ute.

- Vi passer på ham. Men han er forsiktig og litt pysete av seg. Jeg har lyst til å være en forelder som lar han finne ut av ting på egen hånd.

Denne sindige moderligheten har en hysterisk bakgrunn. For da Ludvik kom til verden, hårløs og visstnok «dustete lik» far Lyngbø - som selv har få hårstrå på hodet - var det noe som manglet. Hvor hadde den intense morskjærligheten blitt av? Den boblende mammalykken? Og det som skulle føles som rolige, koselige dager med det lille guttemirakelet? Alt uteble. For første gang var det ikke Pernille som styrte showet.

- Hele det første året var halvpyton. Det skal jeg være ærlig på. Det var mye melkeproduksjon, mye hyling og lite hygge. Plutselig hadde jeg en liten fyr som ikke klarte noe selv. Jeg fikk ikke den umiddelbare morsfølelsen, og det ble jeg skuffa over. Jeg møtte kontrollfriken i meg. Når du får barn, har du ikke lenger full kontroll. Jeg gråt hele tiden.

- Hele tiden?

- Hele tiden. Alt var store følelser. Da jeg så Dagsrevyen, grein jeg og tenkte «hvordan kunne jeg føde ungen min inn i en så grusom verden!?». Jeg var kjempedårlig på å få kritikk, og grein bare jeg gikk til postkassa. Jeg reagerte på at det var jeg som skulle lære ham å være menneske. Det er litt av en oppgave. Og jeg blir generelt i dårlig humør om jeg sover dårlig. Det gjør du jo det første året. Så jeg var ujevn i humøret i ett helt år.

NÅ er det på'n igjen. Nummer to kommer over sommeren. Hun syns det virker evig lenge til, men det er kanskje bare kvalmen som prater.

- Nå blir ikke omveltningen så stor. Det blir ikke et sjokk. Jeg har skjønt at jeg bare kan gjøre så godt jeg kan. Ungen dør ikke om du legger ham fra deg i ett sekund, brekker ikke i to om du holder ham litt feil og har ikke hjernehinnebetennelse om du finner en rød prikk på ham, liksom. Pila kommer til å være mindre på rødt denne gangen. Eller, man vet aldri, kanskje jeg blir gæren igjen?

Hun flirer.

- Tenk på dem som starter forholdet med å bli gravid! Jeg er glad Dagfinn og jeg kjente hverandre før vi fikk barn. Da visste han at jeg ikke var gæren egentlig, jeg bare fikk ikke til det å være mamma med en gang.

Nylig gjorde hun suksess med NRK-serien «Åse Tonight», hvor hun selv sto for manus og hovedrolle, og håper på en sesong to. Men først blir hun å se i den tredje filmen om Knerten til høsten, hvor hun fortsatt spiller moren til Lillebror. Hun møter stadig barn som lurer på hvor Knerten og Lillebror er hen, og hvorfor hun går sammen med en annen mann enn Jan Gunnar Røyse, som spiller Lillebrors far i filmene.

- Det ble også litt oppstuss i barnehagen. De andre ungene trodde Ludvik kjente Knerten og lurte på om han var broren til Lillebror. Men nå tror jeg ikke det kommer flere filmer. Lillebror begynner vel å få bart nå. Men det er bare fint om det ikke blir flere filmer, da hadde det blitt som «Olsenbanden 9», liksom.

- Hva sier sønnen din når han ser deg på film?

- Han stusser ikke over det. Han er vant til å se foreldrene på skjermen og har møtt mange av vennene våre som jobber med tv. Han er veldig kjent med fenomenet hvor voksne jobber med å kle seg ut som noen andre.

Hun lener seg tilbake og strutter ufrivillig med magen.

- Det er veldig greit med barn. De er like opptatt av at de har funnet en stein i barnehagen som at mora har vært med i en film.

tam@dagbladet.no