En kveld for rundt femti år siden satt Bob Dylan på Gaslight Café i Greenwich Village i New York sammen med forfatteren Richard Fariña, sangeren Fred Neil og noen andre unge og håpefulle artister. Unge, kreative mennesker, ved starten av sine karrierer. Dylan var blitt kjæreste med Suze Rotolo, den vakre, rødhårete attenåringen han går arm i arm med på forsida av sin LP nummer to, «Freewheelin' Bob Dylan» (1963). Hun døde i februar i år. Fariña sier til sin gode venn Dylan at dersom han vil skrive sanger, må han heller finne seg en vokalist.

- Det du bør gjøre, mann, er å henge deg på Joan Baez, sier han. - Hun er litt utafor, hun tilhører ikke dette århundret. Hun trenger noen som kan få henne inn i 1900-tallet, og du trenger en som henne til å synge dine sanger. Hun er billetten din. Alt du trenger å gjøre, mann, er å begynne å ligge med Joan Baez.

- Det er en god idé, svarer Dylan. - Jeg tror jeg skal gjøre det. Men jeg vil ikke at hun skal synge noen av sangene mine.

Denne episoden, gjenfortalt i boka «Positively Fourth Street» av David Hajdu, er ifølge forfatteren opptakten til Bob Dylans mangeårige av- og på-forhold til Joan Baez, prinsessen av amerikansk folk music, en av de utallige kvinnene som har påvirket Bob Dylans liv og kunst opp gjennom en lang og omskiftelig karriere. Tirsdag fyller Bob Dylan 70 år. Samtidig er det 50 år siden han debuterte som sanger i New York. Han har skrevet hundrevis av låter, mange av dem tilhører vår tids største evergreens. Bøkene om Bob Dylan fyller flere hyllemeter. Tekstene hans er blitt analysert fra enhver tenkelig synsvinkel. Han blir studert og gransket på universiteter verden over og blir hvert år innstilt til Nobelprisen i litteratur. Karrieren har gått opp og ned, men i løpet av 2000-tallet har han hatt et enestående, kunstnerisk comeback, med stadig nye, feirede plateutgivelser. Hvert år reiser Dylan på turné, som ledd i det enkelte har kalt hans «never ending tour». Siden 1988 har Dylan gjort minst hundre opptredener i året og er snart oppe i 2500 konserter til sammen.

Men til tross for sin hektiske virksomhet som omreisende trubadur: Få av vår tids berømtheter har holdt sitt privatliv bedre skjult enn Bob Dylan. Bak kulissene har Dylan seks barn, med to fraskilte koner. Det ene ekteskapet og barnet holdt han skjult i 15 år før det ble avslørt i biografien «Down The Highway» av Howard Sounes i 2001. Enkelte rykter som Sounes har undersøkt, men ikke klart å bekrefte, vil til og med ha det til at Dylan har hatt enda to koner, og to, tre barn til. Uansett; Bob Dylan har gjennom en hektisk og omtumlende karriere hatt et omfattende forbruk av kvinner - av koner, kjærester, samboere og elskerinner. Fra første stund har forholdet til damer på godt og vondt vært en avgjørende inspirasjonskilde for hans kunst og karriere. Da den hese folktolkeren Dylan møtte englestemmen Baez, var hun allerede berømt. Hun tok ham med opp på scenen og skaffet ham en ønsket oppmerksomhet. Da hans berømmelse oversteg hennes, ventet hun at han gjorde det samme for henne, for eksempel på turné til England i 1965. Men det skjedde ikke. «Jeg vil ikke at hun skal synge mine sanger.» En gang holdt han en tomflaske i været foran Baez og ba henne synge.

- Se om du klarer å få denne til å sprekke.

Før et par år var gått, var Baez skiftet ut med Sara Lownds, modellen til «Sad Eyed Lady Of The Lowlands», en aristokratisk utseende, tidligere Playboy-bunny som Baez møtte første gang da hun åpnet døra til Dylans hotellrom under et besøk i Paris. Dylan giftet seg med Sara 22. november 1965, under et eiketre på Long Island. Deretter fulgte en lang periode der Dylan forsøkte å virkeliggjøre en drøm om å være familiepatriark. Med Sara fikk han fire barn, Jesse, Samuel, Anna og Jacob. I tillegg hadde Sara en datter fra et tidligere forhold, Maria.

Mange av bildene til denne artikkelen er tatt av fotografen Elliot Landy, den eneste som har kommet tett innpå den private Bob Dylan, kanskje fordi sangeren «forsto at det eneste jeg var ute etter, var å ta et best mulig bilde», som Landy uttrykte det i et intervju med undertegnede i 2007. Perioden 1966- 1974 er trolig den mest harmoniske i Dylans liv. Etter at han kom ut for en motorsykkelulykke i juli 1966, trakk han seg tilbake og bosatte seg i Woodstock nord for New York. Han ville «ut av rotteracet», som han uttrykker det i selvbiografien «Memoarer Del 1» (2003):

«Å få barn hadde forandret livet mitt og stort sett skilt meg fra alt og alle. Bortsett fra min familie var det ingenting som egentlig interesserte meg, og jeg så alt gjennom nye briller.»

Hvordan levde den barnerike familien i hverdagen?

«Vi hadde fem barn, og dro ofte på stranda, tok båtturer i bukta, gravde etter muslinger og tilbrakte ettermiddager ved et fyrtårn nær Montauk. Vi dro til Gardner's Island, lette etter kaptein Kidds nedgravde skatt - syklet, kjørte gokart og dro kjerrer - gikk på kino og utendørsmarkeder og spaserte i Division Street.»

En ren idyll, høres det ut som. Men det kunne ikke vare. I 1973 flyttet familien til California. På en diger eiendom ved Stillehavet i Malibu begynte Bob og Sara å bygge et drømmehus, der det ikke var noen fare for å bli invadert av fans. Året etter dro Dylan ut på turné for første gang siden ulykken, sammen med The Band. Dermed var helvetet løs, med utroskap, mistenksomhet og krangling, en tilstand som varte i tre år inntil Sara forlangte skilsmisse i 1977. Da hadde hun blant annet funnet sin mann ved frokostbordet sammen med barna og en fremmed kvinne. I tumultene som oppsto, skal Dylan ifølge Sara ha slått henne med knyttneven og bedt henne forsvinne. Under skilsmisseforhandlingene om barna, leide Sara en barnepike ved navn Faridi McFree. Hun ringte en kveld til Bob Dylan, som sa han trengte noen å prate med og ba henne komme over. Snart var Dylan og McFree kjærester. Men for å få rett til å se barna sine, ble Dylan tvunget til å skrive under på et papir om at han aldri mer skulle treffe henne. Han signerte, og exit McFree. Han har opp gjennom åra sørget for å være sammen med barn og seinere barnebarn hver sommer i Malibu og har alltid fått godt skussmål som far.

Allerede som tenåring var unge Bob en storsjarmør. Echo Helstrom er kjent som sangerens første kjæreste, da han var 16- 17. Da hadde han debutert, ikke med Helstrom, men med en av venninnene hennes. Deretter fulgte Bonnie Beecher, trolig the «Girl From The North Country». På college hadde Dylan ifølge biografen Sounes «flere kompliserte forhold samtidig, åpenlyst og lidenskapelig». Dette var tydeligvis en risikosport han fortsatte med. I New York hadde han også andre kjærester enn coverpiken Suze Rotolo og Joan Baez. Blant andre var han involvert med den nevrotiske Andy Warhol-stjernen og modellen Edie Sedgwick, som påberopte seg å være inspirasjon til platetittelen «Blonde On Blonde». Å finne ut hvilke sanger og plater som er knyttet til hvilke damer er en egen gren innen dylanologien. Mye av det som ble utgitt midt på 1970-tallet, blant annet mesterverket «Blood On The Tracks», blir ofte tilbakeført til konflikten med Sara. På denne tida spilte han også inn låta «Sara», en bønn om forsoning:

I laid on a dune, I looked at the sky. When the children were babies and played on the beach. You came up behind me, I saw you go by, You were always so close and still within reach.

---

Sara, Sara, Sweet virgin angel, sweet love of my life. Sara, Sara, Radiant jewel, mystical wife.

Den virket, men bare for kort tid.

Etter skilsmissen fulgte Bob Dylans periode som frelst. Den var først og fremst inspirert av den kraftfulle, svarte skuespillerinnen Mary Alice Artes. Forholdet til henne er et av flere som røper Dylans sans for svarte kvinner. Han hadde varige forhold til flere av backingvokalistene i de bandene han brukte på 1980-tallet, blant dem Helena Springs, den storvokste Clydie King, dessuten Carolyn Dennis, som Dylan giftet seg med i 1985, fikk datteren Desireé sammen med og ble skilt fra i 1992. I samme periode hadde Dylan også et årelangt forhold til plateselskapssjefen i Geffen, Carole Childs. Som om dette ikke var nok, har den ene kvinnen etter den andre meldt seg med krav og bekjennelser. I 1993 gikk Ruth Tyrangiel til sak mot Dylan og forlangte fem millioner dollar i bidrag fordi hun og Dylan skulle ha vært samboere i 17 år, helt fra 1976. Kravet ble avvist av retten. Neste kvinne ut var Susan Ross, som hevdet at hun skrev sine memoarer, der hun ville avsløre ikke bare sitt eget langvarige forhold til Dylan, men at han også hadde giftet seg to ganger utover det som er kjent og at han hadde tre ukjente barn. Som det er blitt sagt; Dylan synes å ha en egen sans for kvinner som enten er sprø eller veldig intense.

En av de åpenbart få kvinnene som ikke lyktes med å forføre Bob Dylan, var den unge Marianne Faithfull. Da Dylan kom til England i 1965, oppfattet hun ham som klodens hippeste person. Faithfull sluttet seg til Dylans følge på Savoy Hotel i London og ble der i et par uker. Hun forsøkte, med sine egne ord «å se vakker ut». Omsider fikk hun ham på tomanns hånd. Han satte seg ned i en diger lenestol og stirret på henne «så lenge at hun trodde hun skulle gå i oppløsning». Så gikk han igjennom det nye albumet sitt, «Bringing It All Back Home», spor for spor. Dette var muligens et sjekketriks, men Faithfull var for skrekkslagen til å komme ham i møte. Til slutt ble han irritert, beskyldte henne for å gi ham falske forhåpninger, rev i filler et dikt han hadde skrevet om henne og kastet henne på dør.

- Det tristeste var ikke at vi ikke gikk til køys sammen, skriver Faithfull i selvbiografien sin. - Men at jeg aldri fikk lest det diktet. •

fwa@dagbladet.no