INNLEGG:?

«Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det en gang til: Jesper Juul er på kvinnenes parti. Nær sagt aldri slipper han inn temaer som har å gjøre med at det er mor som er den stygge ulv(inn)en.

Jeg tror det er mange, mange slemme ekser som er kvinner. Kvinner som ikke lar far og barn være sammen. Kvinner som er voldelige mot ungene sine, kvinner som plager og piner både eksmann og barn. Men får vi noensinne Jesper Juuls gode råd i slike saker? Neppe.

Verre er det å være samværspappa og være vitne til at ens egne barn for eksempel er utsatt for fysisk og/eller psykisk vold i hjemmet, eller for den saks skyld å være samværspappa og aldri få se sine egne barn. Mange fedre får aldri eller sjelden se sine unger etter et samlivsbrudd.

Blant årsakene til dette er samværsboikott. Mor nekter rett og slett far og barn å være sammen, fordi det lønner seg økonomisk.

Det er på høy tid at norske fedre samler seg for å gjøre felles front mot den gripende urettferdigheten som rammer oss og barna våre».

SVAR:?

Du har helt rett i at spørsmål fra kvinner og mødre er grovt overrepresentert i spaltene mine. Det skyldes bare at det kommer utrolig få henvendelser fra menn og fedre.

Samtidig ligger ditt engasjement mer innen det juridiske området, og med god grunn! Temaet er rett og slett for vanskelig å skrive om i en spalte som tar utgangspunkt i psykologiske og eksistensielle spørsmål. Jeg er temmelig sikker på at ditt engasjement handler om gjentatte opplevelser av den gamle sannheten om at «når jus og psykologi er i samme rom, taper psykologien hver gang». Dessverre er det slik.

Domstolene treffer nesten daglig helt hårreisende avgjørelser, eller avviser saker som i høy grad fortjener en rettferdig behandling, i den grad det finnes rettferdighet i det hele tatt. Dette skjer ikke bare i Norge, men i alle land i Europa som jeg jobber i.

Tidligere har jeg i denne spalten kommentert domstolenes credo: «Barn har krav på to foreldre», som jeg mener bør korrigeres til «to kompetente foreldre». Foreldre som ligger i krig mot hverandre, og bruker barna som våpen eller skjold, er helt objektivt sett inkompetente eller ukvalifiserte som foreldre. Her snakker vi om like mange kvinner som menn. Problemet er om staten eller samfunnet skal ta ansvar for dette, og hvilke krav man kan stille til foreldrene i hvert enkelt tilfelle. Dette har jeg også formulert et forslag til, vel vitende om at det politisk sett er uakseptabelt, fordi det er for dyrt.

Mødrenes rolle er blitt glorifisert opp gjennom historien, men ikke helt uten grunn, det skal jeg komme tilbake til. Jeg jobber en del i katolskdominerte land, der mødre påfører sine barn mange store skader, særlig guttebarn. Samtidig blir mor vurdert på samme nivå som den hellige jomfru Maria. Men?...?de gjør det jo ikke alene! De slipper bare unna med det fordi fedrene er så utrolig passive og fraværende i barnas (og kvinnenes) liv!

Og - face it, brother - det samme er tilfelle i mange norske familier, i hvert fall inntil skilsmisse truer eller er en gjennomført kjensgjerning.

Faglig sett handler det om begrepet tilknytning, det vil si den kontinuerlige, intense nærkontakten mellom barn og foreldre i de første fire leveårene, som avgjør om partene kommer inn under huden på hverandre. I tillegg dreier det seg også om hvordan forholdet deres utvikler seg resten av livet, selv om det aldri er for seint.

Denne helt avgjørende kontakten mellom far og barn er historisk sett en sørgelig historie. I mine foreldres generasjon var det kanskje to til fem prosent av fedrene som oppnådde dette. I min generasjon av fedre er det kanskje ti til 15 prosent, mens i dag er det litt optimistiske anslaget 30 til 40 prosent (i de nordiske landene).

De siste tretti åra har jeg ved alle gitte anledninger prøvd å overbevise mødre om at det er lurt for alle parter at hun holder seg borte fra mann og barn i minst ei uke, mellom barnets 11. og 16. levemåned. Det er en effektiv vei til bedre tilknytning mellom far og barn. I Norden blir denne ideen ofte godt mottatt av både mødre og fedre, mens i resten av Europa blir jeg nærmest slaktet. Ingen mor bør forlate sitt barn i mer enn et par timer før fylte to år, sier man der.

Gjennom jobben har jeg møtt mange fraskilte fedre som klager over at de har en mindre tilfredsstillende kontakt med sine barn når de er på besøk eller har samvær, også i 50/50-ordninger. De skylder på mødrene. Etter å ha pratet litt, viser det seg ofte at selv om mødrenes oppførsel er under standard, så ligger årsaken egentlig i en mangelfull kontakt med barnet før skilsmissen. Ofte opplevde de den kontakten som god nok og normal nok. I disse tilfellene har mødrene lett spill, men de færreste mødre er innstilt på å dele hovedansvar med barnefaren. Det må far ta selv, på et tidspunkt han selv er virkelig og frivillig klar til å gjøre det - for sin egen skyld.

Jeg, som ikke er norsk, kan ikke gjøre noe for å påvirke de norske politikerne. Jeg har likevel stor tillit til denne generasjonens småbarnsfedre, og har veldig lyst til å gi mitt bidrag for å forebygge flest mulig av de før omtalte tragediene.

Derfor har jeg skrevet ei bok - «Mann & far» - som kommer ut i Tyskland i disse dager, og i Norge om noen måneder. Den kom ut i Slovenia i forrige uke, og der opplevde jeg for første gang i min karriere, at 60 prosent av de 800 tilhørerne var menn! De fleste kom riktig nok sammen med sine koner, så man kan ikke være helt sikre på deres motiver.

Faktum er at det skal to til for å skape et vellykket parforhold, og to til et mindre vellykket. Det samme gjelder anstendige og destruktive skilsmisser. I kjærlighet mellom voksne finnes ikke bødler og ofre, derfor er det meningsløst å fordele skyld, med mindre man forholder seg helt usaklig og begrenser seg til billig moralisering.

Det skjer av og til for domstolene, og det fortjener de kritikk for, men ingen skal forvente at jurister skal kunne ta ansvar for verken mødres eller fedres unnlatelsessynder. Det må vi selv gjøre, hver for oss. Jo fortere det skjer, jo bedre får vi det, og jo bedre trives ungene våre.

Umodenhet, selvopptatthet og barnslig oppførsel kjenner ingen alder. Det belønnes i det lange løp aldri med verken rettferdighet, nærhet eller kjærlighet, men med en offerrolle som ødelegger livet og gnager opp livsgleden innenfra. Det er en av grunnene til at det er viktig å skille den juridiske kampen fra den personlige. Jeg er verken damenes venn, mennenes venn eller barnevenn. Jeg er relasjonenes venn, fordi jeg vet at nettopp kvaliteten på de menneskelige relasjonene er så avgjørende for vår opplevelse av livskvalitet

La meg slutte med en oppfordring til menn og fedre om å bidra i denne spalten. Jeg vet godt at dere har problemer med å oppsøke hjelp, og ofte problemer med å uttrykke dere, men bare skriv kort i første omgang, så skal jeg sørge for dialogen! •

magasinet@dagbladet.no