Hei, jeg heter Marte Michelet, og jeg er svanger med velferdsstatens undergang.

Tips oss 2400
Jeg har lest Brochmann-utvalgets rapport, og skrekkscenariet de forespeiler oss. Jeg har lest Jens Ulltveit-Moes regnestykke, der alle ikke-vestlige som kommer til Norge utgjør et «nettotap» for nasjonen. Jeg har lest Per-Willy Amundsens utlegninger om de «arbeidssky muslimene», og sett gjennom tabellene han bruker som bevis. Jeg noterer at et av de siste tabuene i norsk politikk har smuldret vekk og Arne Myrdals våte 80-tallsdrøm om innvandrerregnskap utrolig nok er blitt virkelighet. Jeg har grublet og grublet, og i bakhodet tenkt ut minst 30 helsides kommentarer jeg kunne skrevet om alt dette — saklige, analytiske, kjølige.

Men jeg klarer ikke. For det eneste jeg vil er å skrike. Det er sikkert fordi jeg er gravid. Ikke fordi jeg er hormonelt ustabil, men fordi alt sammen brått angår meg så mye mer akutt. Jeg skal nemlig føde en sånn en, en innvandrerunge.

Med en pappa født i Iran kommer hun, datteren vår, til å registres i alle de «feil» statistikkene fra det øyeblikket hun (bank i bordet) ser dagens lys. Selv om pappaen hennes har mindre gudstro enn de fleste, kommer hun til å regnes med i den muslimske befolkningen — hun blir del av den «demografiske bomben», du vet den late, korka, indoktrinerte massen som bare er her for å stjele skattepengene våre og drive jihad. Hun kommer til å regnes med i den fryktede «minoritetsandelen» i barnehagen, på skolen, i idrettslaget — du vet de som ødelegger alt for de stakkars «etnisk norske» barna. I tillegg skal jeg altså tåle at en jævla milliardær omtaler mitt ufødte barn som et nettotap. Jeg skal tåle at et regjeringsnedsatt utvalg fører samboeren min og svigerforeldrene mine som «byrder» i sine teoretiske økonomiske projeksjoner, og truer med at sånne som vokser i min mage vil bli velferdsstatens endelikt. Jeg har ikke lyst til å skrive kommentarer, jeg har lyst til å knuse ting.

Pappaen til nettotapet heter Ali Esbati. Det var ikke åpenbart at det var samfunnsøkonom han skulle bli da han kom som niåring til et asylmottak i Sverige på 80-tallet. Foreldrene hans, Mohammed og Parvin, flyktet fra Iran for redde sønnene sine unna den eskalerende krigen mellom Iran og Irak. Ville det vært en nettogevinst for Norge om Ali aldri hadde kommet til våre breddegrader, men i stedet hadde ligget i en massegrav i Iran, drept som utkommandert barnesoldat i det ørkesløse slaget mellom Saddam og Khomeini? For foreldrene hans ville det utvilsomt vært mer lønnsomt å bli i Iran, som høyt utdannede med trygge kontorjobber. I Sverige ventet årevis med arbeidsledighet, voksende bunker med avslagsbrev og endeløse timer hos nedlatende saksbehandlere på offentlige kontorer. Mine svigerforeldre har ofret mer for sine barn enn herrene Amundsen og Ulltveit-Moe har fantasi til å forestille seg.

Mohammed har gått av med pensjon, men står fortsatt opp kl. fem om morgenen og kjører taxi — hele dagen, med den vonde ryggen — for å spe på den latterlig lave pensjonen. Parvin er operert både her og der, men klager ikke, hun biter tennene sammen og går hver dag til den jobben hun endelig fikk i kommunen. Kanskje holder kroppen hennes til 67, men det er ikke utenkelig at hun må uføretrygdes før den tid. Skjønner de ikke, disse økonomene på Frisch-senteret, hvor mye det koster fysisk og psykisk å være arbeidsløs og utenfor i år etter år? Fatter de virkelig ikke at det å ta de hardeste strøjobbene, samtidig som man møter den hardeste mistenksomheten, sakte men sikkert etser bort et menneskes arbeidsevne?

Hva er det som har skjedd med oss i Norge når vi plutselig blir kvalme og sjokkerte over at flyktninger ikke glir sømløst inn i vårt arbeidsliv, og legger all skylda på dem for «manglende produktivitet»? Hva er det som har skjedd, når mennesker i totalt forskjellige livssituasjoner — enslige mindreårige afghanere, hyperintegrerte statsborgere som Ali, og polske renholdere på tremåneders slavekontrakter — buntes sammen i én og samme minuskolonne og det norske samfunnet jubler; «endelig tør vi kalle en spade for en spade»?

Det er ikke «innvandrerne» som truer den norske modellen, men økonomer og politikere som bruker «innvandrerne» som syndebukker for å plukke den fra hverandre. De maner fram dine verste fordommer om trygdesnyltende, khattyggende somaliere, for at du skal la deg lure tilå gå med på å ribbe velferdsordningene til alle uføre, allearbeidsledige, alle som for øyeblikket ikke presterer på topp.

Jeg kan ikke verne min ufødte datter mot det syke, innvandrerfiendtlige klimaet hun skal fødes inn i. Men jeg kan si til henne at jeg ikke sto og så på når de prøvde å gjøre henne til B-borger. Jeg håper du vil kunne si det samme.

Kan artikkelen bli bedre? Har du funnet feil vi burde vite om?

RAPPORTER INN HER
Lik Dagbladet Kultur på Facebook.
I denne artikkelen