- Alle tror at vi har gått fra hverandre.

Paul Auster ler hest. I stolen ved siden av sitter kona Siri Hustvedt. Hennes siste bok, «Sommeren uten menn», hadde knapt kommet i butikkene før bekymrede venner slo på tråden for å høre om ekteskapet var i ferd med å slå sprekker. Hadde Paul Auster funnet seg en yngre kvinne, i likhet med en av bokas hovedpersoner?

Auster rister på hodet.

- Siri har en teori - og den stemmer helt sikkert - om at når kvinner skriver bøker, har lesere og anmeldere en tendens til å tro at det de skriver er biografisk. De tror at kvinner ikke har fantasi, og at de derfor bare skriver om sitt eget liv. Det er selvsagt nonsens. Men boka er inspirert av vår egen omgangskrets. Vi har vært sjokkerte vitner til brudd mellom par som har vært gift i 15, 20 og til og med 30 år.

De møttes for 30 år siden, og er altså fremdeles godt gift. Paul Auster og norskættede Siri Hustvedt er to av USAs mestselgende forfattere. Sammen er de et litterært superpar som har utgitt essays, poesi, memoarer og et tosifret antall romaner. Auster er kanskje mest kjent for «New York-trilogien», og har skrevet manus til filmer som «Smoke» og «Blue in the Face». Hustvedt fikk sitt virkelige gjennombrudd med boka «Det jeg elsket», og ble av The Observer kåret til en av verdens 15 fremste intellektuelle kvinner. Nå sitter de i bakhagen til et slitent kasinohotell i Helsingør. Han er mørkkledd, kjederøykende og nekter å ta av seg solbrillene. Hun er høyere enn sin mann, lyshåret, pen og tynn. Paret er midt i en omfattende europaturné, og har de siste ukene besøkt utvalgte byer i Tyskland, Frankrike, Østerrike, Sverige og Danmark. Anledningen er utgivelsen av Austers siste roman, «Sunset Park», og Hustvedts essay «Den skjelvende kvinnen. Eller historien om nervene mine». Bøkene er utgitt i Europa, og kommer på norsk i august.

- Det er Sigmund Freud som har skylda for det hele. Uten ham hadde det ikke blitt noen tur, sier Hustvedt.

I 2006, to år etter farens død, holdt hun en minnetale for sin norskættede far. Så begynte hun å skjelve. Armer og bein var helt ute av kontroll. Kroppen ristet, men stemmen bar - derfor fortsatte hun å snakke. Etterpå var beina hennes fulle av blåmerker. Under et foredrag i Key West, begynte hun nok en gang å skjelve på scenen. Denne gangen satt ektemannen i salen.

- Jeg var så redd for Siri. Hele hun ristet. Heldigvis sto hun på et podium, så hun klamret seg fast til treverket. Jeg satt i salen ved siden av den britiske forfatteren Ian McEwan, en god venn av oss. Jeg sa «nå går jeg opp på scenen og tar henne ned», men Ian var helt rolig og sa «nei, bare vent. Jeg tror det kommer til å gå bra». Og sant nok. Hun ble roligere etter hvert som hun snakket. Men jeg trodde et øyeblikk at hun skulle falle om på scenen.

Han ser bort på sin kone. Hun smiler tilbake.

- Det var helt absurd. Jeg sto og snakket om det første anfallet, samtidig som jeg hadde anfall nummer to. Folk i salen var bekymret, så jeg sa «jeg skjelver, men det skal jeg komme tilbake til litt seinere».

Anfallene fikk Hustvedt til å begynne jakten på en forklaring; Hva utløser skjelvingene, og hvilke diagnoser ville hun fått av dagens og gårsdagens psykologer, filosofer og hjerneforskere? Forfatteren hadde lenge vært over gjennomsnittlig opptatt av psykologi og nevrovitenskap. Nå fikk hun en «perfekt mulighet» til å skrive om det med utgangspunkt i seg selv. I essayet beskriver hun anfall, nerver og årelang migrene. Amerikanske anmeldere kalte henne modig.

- Folk har en tendens til å bli besatt av de personlige aspektene i arbeidene mine. Jeg blir litt irritert, for å være ærlig. Ofte blir jeg overrasket over hvor usympatiske folk kan være. Her er jeg, en kvinne som har skrevet bok om å få anfall i offentligheten, og så opplever jeg direkte fiendtlige intervjuer. Det er ikke noe lett for meg. Jeg tar medisiner i forkant av offentlige opptredener.

Ennå har ikke Hustvedt funnet årsaken til anfallene. Boka er blitt en hit blant vitenskapsfolk og intellektuelle. Og det var på grunn av den at hun ble invitert til å holde det årlige Sigmund Freud-foredraget i Wien. Derfra vokste europabesøket til fem uker tettpakket med program.

- Jeg har lyst til å lage ei t-skjorte til Siri der det står «Siri Hustvedt - the european tour», og liste opp alle stoppesteder, intervjuer og arrangementer vi har vært med på. Det hadde fylt begge sider av T-skjorten. Vi er helt utslitte, sier Auster og siger demonstrativt lenger ned i stolen.

Han er opprinnelig fra New Jersey, mens hun vokste opp med norsk mor og norskættet far i Minnesota. Bøkene deres blir til i et hus i Brooklyn, New York. Det vil si, Siri Hustvedt har hjemmekontor, mens Paul Auster går til en leilighet i nabolaget etter at de har spist frokost. De skriver på dagtid, og «deler» med hverandre etter hvert som bøkene tar form.

- Man vet aldri helt hva man driver med, og om det man skriver er bra eller dårlig. Jeg trenger Siris meninger, og stoler fullstendig på hennes dømmekraft. Vi har en pakt om å alltid være ærlige.

- Total ærlighet, nikker Hustvedt.

- Hvis vi reagerer på noe, gir vi klar beskjed. Og jeg tror aldri det har skjedd at vi ikke har fulgt rådene vi har fått, sier Auster.

Hustvedt forteller at hun jobbet beinhardt med boka «Det jeg elsket», som ble utgitt i 2002. Da hun endelig var fornøyd, overleverte hun manuset til ektemannen.

- Jeg husker at han satt i hagen og leste. Han elsket boka, «men det er 5- 6 sider på slutten som du bør droppe», sa han. Jeg var så knyttet til stoffet, at det virket helt umulig for meg. Jeg måtte lese alt på nytt, og da skjønte jeg at han hadde rett.

Kulturhuset i Helsingborg er nesten fullt. Flere hundre mennesker har dannet en enorm kø gjennom lokalet. De har med seg stabler med bøker. Noen er nyinnkjøpte, andre er så godt leste at de knapt henger sammen. Det er gråhårede damer, menn i skinnjakke, jenter i miniskjørt, og herrer i tweeddress. På et spinkelt bord sitter ekteparet Hustvedt-Auster og signerer så fort de klarer. Mobilkameraene blinker.

- Hvordan staver du navnet ditt?

- Wow, har du tatt med deg alt jeg har skrevet?

Etter signeringsracet går ekteparet på scenen for å diskutere litteratur og bli intervjuet. Fem hundre betalende publikummere klapper entusiastisk og ler på de riktige stedene. Stemningen og plakatene minner om en rockekonsert, men dette er høytlesning for voksne.

Siri Hustvedt studerte litteratur da hun i 1981 ble introdusert for «poeten Paul Auster».

- Vi var ukjente og hadde ingen penger da vi giftet oss. Så ble Paul en litterær sensasjon. Nærmest over natta. Hjemmet, vennskapet og kjærligheten hadde vi heldigvis bygget opp lenge før den tid, sier Hustvedt.

For Paul Auster kom gjennombruddet i 1987, med den første av bøkene i «New York-trilogien». Ei bok ingen først ville utgi.

- Det gjør jo at man blir litt kynisk, eller i alle fall bevisst, på alt som har med medier og forlagsbransjen å gjøre. Det er jo et paradoks at ei bok som ble refusert av 17 forlag, nå er utgitt på 42 språk. Verdens beste litteratur ligger sannsynligvis gjemt i et skap.

Han snøfter og tenner en ny røyk. Forteller at livet har forandret seg siden datteren Sophie (23) flyttet ut.

- For første gang i livet har vi frihet til å gjøre som vi vil. Dagene våre er så enkle nå. Vi skriver til utpå ettermiddagen, og ser på film sammen om kveldene. Vi lever som to gamle mennesker.

I tillegg til å skrive, bruker Hustvedt tre til fire timer om dagen til å lese bøker. Hun leser hundrevis hvert år, og som ektemannen påpeker, «vi snakker ikke om den enkle typen».

- Forskjellen mellom oss er dette: Jeg er bare en forfatter. Jeg skriver romaner og jeg har gjort det i lang tid. Siri derimot, hun lever et dobbeltliv. På den ene siden har hun livet som kunstner og forfatter, på den andre siden lever hun livet som en ekte intellektuell. Hun har studert psykologi og psykoanalyse så nøye at hun for moro skyld ville teste hvor mye hun hadde lært. Hun tok en prøveeksamen lik den man må gjennom for å bli kvalifisert som psykiater. Og hun besto. Uten å ha fulgt en eneste forelesning.

- Ja, jeg holdt en forelesning for medisinstudentene ved Columbia University, og da sa jeg at de kanskje burde tenke litt på det der. At hvis jeg, som aldri har møtt en pasient, kan bestå testen, så burde de kanskje vurdere å gjøre den litt vanskeligere, sier Hustvedt.

- Verdens flinkeste nevrologer og forskere - folk jeg tror kommer til å vinne Nobelprisen - er vilt begeistret for det Siri har å bidra med. Hun har et mye mer sofistikert og filosofisk blikk på det de driver med. De gjør sine rotteeksperimenter, og trekker sine - ofte ufullstendige - konklusjoner. Siri er opptatt av å forene de ulike disiplinene. Hun vil se helheten.

Hustvedt har smilt, nikket bekreftende til ektemannens kommentarer, og lagt til faktaopplysninger som at hun er «den andre i historien som får holde Freud-foredraget uten å være psykoanalytiker». Nå lener hun seg fram over bordet.

- Min mann skryter litt mye nå. Du må være så snill å tone det ned. Men det er en glede å se at forskere og vitenskapsmenn er interessert i å diskutere fag med meg. Forfattere flest har jo ikke peiling på psykologi. Sånn sett er jeg en sjelden fugl.

Auster ser ertende på kona.

- Siri er uten tvil den eneste i verden som abonnerer på både Journal of Consciousness Studies og motemagasinet Vouge.•

mnf@dagbladet.no